Klassekampen.no
Mandag 21. august 2017
Kjære rødgrønne partier, hva med å tilby kvinner mer enn småtteri?
Politiske visjoner

Kvinnepolitisk har det vært fire lange år med statsminister Solberg, som startet med å utnevne den uttalte anti-feministen Solveig Horne (FrP) som likestillingsminister og raskt fulgte opp med å kutte i pappapermen. Og de stoppet ikke der. Summen av de mange strukturelle økonomiske endringene er dramatisk: Endringer av arbeidsmiljøloven. Større mulighet til midlertidige ansettelser. Økning av kontantstøtten og betalingssatsene for barnehager. Endring av likestilling- og diskrimineringslov, slik at loven nå anser kvinner som en av mange minoriteter, og ikke lenger strukturelt undertrykt. Disse, og mange andre store og små grep, vil få konsekvenser og delvis reversere den økonomiske utjevningen mellom kjønnene vi har sett de siste tiårene.

Solberg-regjeringen har ikke fått til alt de har forsøkt seg på på det kjønnspolitiske området, men det har ikke stått på viljen. Reservasjonsretten til fastlegene i abortsaken var det første nederlaget, å endre sexkjøpsloven ble det andre. Ikke fikk regjeringen til å fjerne sykepengene for kvinner med små stillingsprosenter heller, og de måtte trekke seg på forslaget om å fjerne barnetillegget til uføre. Men ellers har de vært svært flittige.

Klassestandpunktet til Solberg-regjeringen er bunnsolid, og kan oppsummeres til at de rike blir motivert av frihet og penger, mens vi andre blir motivert av mangel på penger, pisk og kontroll. Kombinasjonen av regjeringens reaksjonære kvinnepolitikk i tillegg til en knallhard klassepolitikk, forsterker både forskjellene mellom fattige og rike og forsterker ulikhetene mellom kvinner og menn.

En regjering dominert av Arbeiderpartiet vil snu på deler av den økonomiske politikken, reversere endringene i arbeidsmiljøloven og endre politikken med hensyn på bemanningsbyråer og ansettelse av midlertidige, har Jonas Gahr Støre lovet. Og det er bra. Men av og til skulle jeg ønske at partiene tok hensyn til at kvinner utgjør flertallet av velgerne på venstresida, og bydde oss noe som ikke var fullt så smått.

I vår streben for å bli kvitt den blå-blå regjeringen, er det viktig å huske på at mye av det vi er misfornøyd med i dagens politikk, ikke bare er de borgerlige partienes ansvar. At barnetrygden ikke har økt med ei krone siden 1996 burde vi tenke på hver dag nå, i disse ukene da mange er opptatt av økte økonomiske forskjeller og barnefattigdom. Norge trenger en kvinnepolitisk modig regjering, og det er det ikke så store sjanser for. En gjennomgang av partienes valgprogrammer viser at satsingen på likestilling og kvinners rettigheter kan bli høyst moderat til tross for en mulig rødgrønn regjering.

Men det går jo an å ønske seg og å foreslå. Ukens meningsmålinger viser om ikke annet at partiene trenger nye ideer. Hva med heving av kvinnelønna som valgvisjon? Det må tas i bruk radikale og modige tiltak for å fremme likeverd og stoppe den systematiske nedprioritering, manglende verdsetting og representasjon fra kvinner.

Et minimumskrav er at en ny regjering i praksis og med handling sikrer oss lik lønn for likt arbeid. Det nytter ikke å vente på at partene i arbeidslivet skal rydde opp. Den metoden er brukt i 100 år. Eller arbeidstidsforkortelser for alle, mens vi venter på robotene? Kunne ikke Ap gått til valg på det? Å dele på arbeidet, fører til mer likestilling og likeverd mellom kjønnene.

Å anerkjenne kvinnebevegelsens kompetanse og politiske betydning ved å øke støtten kraftig, hadde ikke vært symbolpolitikk. At kvinneorganisasjonene avspises med nesten ingen midler til å jobbe frivillig for kvinners frihet, har vært en skandale i årevis. Mens de fleste andre politikkområder får støtte nok til å ha ansatte og kjøpe tjenester, har kvinneorganisasjonene knapt råd til egnede lokaler.

En politikk med ambisjon om å avskaffe all vold mot kvinner, kunne virkelig fått hjertene til å banke. Hvordan kan Norge leve med at oppimot 16.000 kvinner blir voldtatt hvert år, at en av ti kvinner har opplevd vold fra en mannlig partner eller slektning, at kvinner i praksis har null rettssikkerhet i voldtektssaker, at vi ikke aner omfanget og konsekvensene av seksuell trakassering i utdanning og arbeidsliv? Menns vold mot kvinner er mulig å avskaffe, men det krever politikere med feministisk forståelse, stort mot og vilje og evne til tverrpolitisk samarbeid.

Husk at uansett hvilket parti du stemmer på, kan du i år stryke gubben på toppen og bidra til å få flere feminister på Tinget!

asta.haaland@lyse.net

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton, Hedda Lingaas Fossum og Sumaya Jirde Ali skriver i Klassekampen mandager.

Artikkelen er oppdatert: 3. oktober 2017 kl. 12.46

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk