Klassekampen.no
Mandag 21. august 2017
Endelig framme: Fra hele Europa strømmet pilegrimene til Rom, ikke minst for å besøke kirkene som holdt relikviene av Maria og Jesus. Illustrasjon: Fra Giovanni Scarambis «Krønike», ca. 1400
Hva fikk skandinavere til å vandre helt til Rom? Kanskje var det løftet om at alle der ville løses fra sine synder.
Valfart til den evige stad
Undersak

Napoleons norske sjøfolk

1800-tallet

Vi skriver 1808, og Europa er på ny i krig. Danmark-Norge befinner seg på Frankrikes side mot England, og fellesmonarkiets krigsflåte er på det nærmeste desimert etter at engelskmennene ranet alle marinens fartøyer fra København året i forveien. Napoleons marine er også svekket, etter det sviende nederlaget ved Trafalgar i 1805, men keiseren har store planer om revansje og er i ferd med å bygge opp en stor og moderne flåtebase i Antwerpen.

Bom fast i Antwerpen

Slik var bakteppet for en mindre kjent del av Napoleonskrigene, da flere enn 3000 norske og danske sjøfolk ble sendt til tjeneste i keiserens marine. Jørgen Green tar for seg den spesielle historien i boka «Det store bedrag» fra 2015.

I 1808 forelå det en avtale mellom Napoleon og hans allierte, kong Frederik den sjette, om at to franske orlogsskip skulle seiles til Danmark for å erstatte dem engelskmennene hadde seilt av gårde med. Kong Frederik var blitt advart av sin gesandt i Paris, men 1200 mann ble sendt til Antwerpen for å bemanne to linjeskip.

Det ble snart klart at Napoleon ikke hadde noen planer om å slippe skip eller sjøfolk til Danmark, og de fleste av mannskapene måtte pent bli i Antwerpen helt til 1813. I mellomtiden kom det enda to besetninger, slik at det til sammen var godt over 3000 danske og norske sjøfolk der.

Forholdene var til dels nokså prekære, og misnøyen var stor. 220 mann deserterte etter hvert som det ble klart at Napoleon ikke hadde til hensikt å sende dem hjem til Danmark. Over 300 døde under oppholdet i Antwerpen, mange på grunn av sumpfeberen som herjet i området.

Hattemakerens sønn

Jørgen Green har utarbeidet en stor database over de norske og danske matrosene som havnet i Napoleons «klør». Mange av dem kan vi identifisere i hjemlige kilder.

Lars Jensen var helbefaren matros da han ble utskrevet fra Frederikshald distrikt til tjeneste på det franske orlogsskipet Dantzick i 1808, og mønstret først av i København fem år senere. Han er antakelig identisk med den Lars Jensen som var innrullert matros i 1801 og losjerte hos en enke på Værlesanden ved Moss.

På Dantzick var også matrosen Leonhard Christian Meyer, sønn av hattemaker Diderik Meyer i Bergen. Etter krigen slo han seg ned som skipper i Trondheim. En annen nordmann om bord var Bernt Mathias Steinarsen, bondesønn fra Rudjord på Lista. Fra Christianssands distrikt kom blant andre Johannes Bringsvær, som noen år tidligere hadde vært skriverdreng hos tukthusforstanderen i Kristiansand. Johannes var blant dem som deserterte, men døde allerede høsten 1809.

Veien til rom: Dette kartet viser ulike pilegrimsruter gjennom Europa (Italia øverst på kartet). tresnitt: Erhard Etzlaub, ca. 1500
Islendingen Nikolas ville se Marias melk og Kristi forhud ved selvsyn. Underveis møtte han på mange merkverdigheter.

middelalder

«Så har sannferdige menn sagt, at ingen er så klok at han kjenner alle kirkene i Romaborg», skrev den islandske benediktinermunken Nikolas av MunkaÞverá for mer enn 850 år siden. Det hadde han ved selvsyn erfart da han besøkte Rom på begynnelsen av 1150-tallet. På det tidspunktet hadde skandinavenes valfarter til den evige stad pågått i 150 år.

Alle ville til Rom

Fra tidlig i 1000-årene og fremover hører vi om islendinger og nordmenn som drar på pilegrimsferd. Én av de første norske pilegrimene som sagaene omtaler, er Einar Tambarskjelve, som dro til Rom i 1023, antakelig sammen med sin svoger, Eirik Ladejarl.

Knut den store, konge over England og Danmark, reiste på pilegrimsferd til Rom fire år senere. Han etablerte et herberge for pilegrimer i byen, og oppnådde dessuten avgiftsfrihet og trygge reiseforhold for daner og angelsaksere på deres vei til Italia, enten det var som pilegrimer eller som kjøpmenn. Etter slaget på Stiklestad i 1030, fortelles det at Olav Haraldssons banemann, Tore Hund, valfartet til Rom.

Den første tiden var det vanligvis Rom som var det store målet for pilegrimene fra nord, men i løpet av 1000-tallet økte Jerusalem i popularitet. Roms tiltrekningskraft var knyttet til steder med tilknytning til apostlenes liv og virke, og til et stort antall kirker med undergjørende relikvier.

Angelsaksisk pilegrim

Det er bevart en beskrivelse av en pilegrimsferd fra den gangen. Forfatteren er Sigeric, som var erkebiskop av Canterbury fra 990 til 994. På hans tid var ruten til sjøs av mindre betydning, på grunn av sarasenske pirater som herjet i Middelhavet, og i løpet av 900-tallet var ruten over land blitt den som de fleste angelsaksiske pilegrimer benyttet.

Pilegrimene fra England tok seg over Kanalen til munningen av Seine eller Canche, og derfra via ulike klostre og herberger i Frankrike, til Besançon. Enkelte av disse overnattingsstedene var blitt opprettet spesielt for pilegrimer fra England, slik som Moutiers-en-Puisaye, sør for Auxerre.

Fra Besançon tok pilegrimene veien gjennom Jougnepasset og Sankt Bernhardspasset til Val d’Aosta, og deretter gjennom Lombardia, Toscana og det sentrale Italia til Roma. Selv om Sigeric tok landkjenning noe lenger nord i Frankrike, fulgte biskopen og følget hans denne ruten mellom Besançon og Roma.

Alle kirker i Romaborg

Sigeric forteller hvordan han ankom Rom gjennom Vatikanområdet ved den gamle Petersbasilikaen, og derfra til Mariakirken i Schola Anglorum, der han overnattet. Neste dag dro de ut på en svært omfattende runde med kirkebesøk; de fikk sett byen fra utsiden av murene, og trolig reiste de på hesteryggen.

Den første kirken de besøkte, var antakelig S. Lorenzo in Lucina inne i selve byen. Derfra fulgte de Tiber til Ponte Milvio og S. Valentino. Så sirklet de rundt byen og besøkte i tur og orden S. Agnese fuori, S. Lorenzo fuori, S. Sebastiano ad Catacumbas, SS. Vincenzo ed Anastasio og S. Paolo fuori. Derfra tok de seg gjennom Porta S. Paolo til SS. Alessio e Bonifazio, S. Sabina og S. Maria in Cosmedin, og så videre til Trastevere over Ponte Palatino, der de var innom kirkene S. Cecilia, S. Crisogono og S. Maria. Så beveget de seg ut av byen gjennom Porta Aurelio for å besøke S. Pancrazio innen dagen var omme.

Neste dag stod kirkene inne i selve byen for tur. S. Maria Rotonda, som vi kjenner som Pantheon, og SS. Apostoli ble besøkt om morgenen, før følget endte opp i Laterankirken, og inntok et måltid sammen med pave Johannes XV i pavepalasset. Etter maten fulgte nye kirkebesøk i S. Croce in Gerusalemme, S. Maria Maggiore og S. Pietro in Vincoli, og helt på slutten av dagen også S. Lorenzo in Panisperna.

Bildet som vitnet

Det er interessante sammenfall mellom Sigerics beskrivelse og den islandske abbeden Nikolas’ 150 år yngre reiseskildring. Etter Nikolas’ beskrivelse å dømme, tok islandske pilegrimer vanligvis ruten via Norge til Danmark, nærmere bestemt Álaborg (Ålborg). Han forteller at man derfra har to ukers reise foran seg til Meginzoborg (Mainz), og at man kan følge to ulike ruter. Han legger til at det også finnes en tredje rute fra Norge til Devent (Deventer) eller Trekt (Utrecht), men at også den går til Meginzoburg.

Videre sørover følger Nikolas’ reiserute mer eller mindre Sigerics. Islendingen skriver at alle de pilegrimene som skal videre over Mundiofiall (Alpene), møtes ved Marteinsvatn (Genèvesjøen), enten de er frankiske, flamske, velske, engelske, saksiske eller skandinaviske.

Hele veien gir Nikolas sine lesere opplysninger om severdigheter og merkverdigheter man møter på veien. Han skriver for eksempel at Mariakirken i Luka (Lucca) har «et bilde som Nicodemus lot gjøre etter Gud selv; det har talt to ganger, den ene gangen gav det bort skoene sine til en fattig mann, og den andre vitnet det til fordel for en mann som var urettmessig anklaget».

Kristi forhud

Nikolas oppsøkte mange av de samme kirkene som den engelske biskopen hadde besøkt. Men hans skildring er også for Romas del proppet med opplysninger om hvorfor man trakk til akkurat disse kirkene. Om S. Jons kirkiu Baptiste (Laterankirken) forteller han at der er foruten pavens trone, et stort relikvieskrin av gull som inneholder intet mindre enn Kristi blod, et klede som har tilhørt Maria, en mengde av Johannes Døperens ben, Kristi forhud, melk fra Marias bryst og en del av Kristi tornekrone.

Pétrs kirkia (Peterskirken) har forståelig nok gjort stort inntrykk på den gode abbed. Han forteller at der «løses alle mennesker verden over fra sine synder», og at høyalteret står like ved der Peters kors stod da han ble pint i hjel. Under alteret ligger halvparten av bena til Peter og Paulus, og også ben av «de av Kristi læresveiner som fulgte Peter inn i Romaborg».

fast@varangermuseum.no

frilegg pilegrimslogo i teksten

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 10.29

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk