Mandag 21. august 2017
Terje Rypdal, 70 år: Gitarist, komponist og inspirasjonskilde. «Ingen kan vite hva jeg er god for ennå, jeg vet det jo ikke selv en gang», uttalte han i et intervju i 1969. Foto: Roberto Masotti/ECM Records
Jubileum: Når Terje Rypdal nå runder 70 feires det med to konserter i Oslo og hyllestplate.
Mot ukjent sted
Himmelstormende: Sky Music.
1966-68: Da Terje Rypdal i løpet av et par år gikk fra lokal popstjerne til avantgardist. En av de kjappeste reisene i norsk musikkhistorie.
For femti år siden la Terje Rypdal ut på en musikalsk reise få norske musikere har gjort etter ham.

Terje Rypdal 70

Terje Rypdal var bare fjorten da han var med på å starte The Vanguards hjemme i Bærum. De startet opp i ren Shadows-stil, og slapp sin første single i 1963. På fem år ble det hele fjorten singler samt to lp-er, «Hjemme igjen» (1965) og «Phnoole» (1966). Og det på en tid da det fremdeles var uvanlig at norske popband i det hele tatt fikk utgi lp-plater.

Sammen med band som The Pussycats, The Cool Cats, Beatnicks, 1-2-6, Taboo, Difference og Public Enemies var The Vanguards med på å flytte grensene for hvordan norsk popmusikk kunne låte. De startet som et instrumentalband, i likhet med så mange andre grupper på denne tiden, men la etter hvert også til sang – en nødvendighet etter at The Beatles hadde endret spillereglene. I 1965–66 hadde de to av de største singlesuksessene i Norge, med «Lykkeveien» og «Mot ukjent sted». Sistnevnte er neppe den sangen Terje Rypdal er stoltest av i karrieren. Den norskspråklige versjonen av «Four Strong Winds» solgte raskt til sølvplate, men fikk det nedsettende stempelet «husmorpop». Det ble nok en medvirkende årsak til at den ambisiøse musikeren ville satse på nye prosjekter.

Fakta

Terje Rypdal-hyllest:

• 23. august fyller Terje Rypdal 70 år. I den forbindelse slipper Rune Grammofon hyllestplaten «Sky Music».

• Blant de medvirkende er keyboardist Ståle Storløkken (Elephant9, Supersilent), bassist Ingebrigt Håker Flaten (Scorch Trio, The Thing), og trommeslager Gard Nilssen (Bushman’s Revenge). Blant gitaristene finner vi Even H. Hermansen (Bushman’s Revenge), Hedvig Mollestad, finske Raoul Björkenheim (Scorch Trio) og svenske Reine Fiske (Dungen).

• Albumet er produsert av amerikanske Henry Kaiser, med bidrag fra Hans Magnus Ryan (Motorpsycho) og Jim O’Rourke.

«Det perfekte samspill»

Om noen i norsk populærmusikk var på vei mot ukjent sted, var det nettopp Terje Rypdal. Sjangeren hadde utviklet seg voldsomt på 1960-tallet, i takt med at hårlengden og generasjonsmotsetningene økte. I løpet av noen år gikk man fra å spille til dans på lokalet til komplekse, kunstnerisk ambisiøse utgivelser. Rypdal var en av de norske artistene som fulgte med på utviklingen – og til tider lå helt i forkant av det som skjedde internasjonalt.

I 1967, kort tid etter den motvillige suksessen med de norske singlene, skulle han selv vise vei for den nye, norske rocken. Nå var han gitarist i det progressive, psykedeliske bandet The Dream, med ambisjoner om å få til «det perfekte samspill». Til å realisere denne visjonen fikk han med seg bassisten Hans Marius Stormoen (Public Enemies), trommeslageren Tom Karlsen (The Sapphires) og orgelspilleren Christian Reim (Blue Secrets, Pussycats, Public Enemies).

The Dream er ofte kalt norsk rocks første supergruppe, og var nok inspirert av både Jimi Hendrix’ Experience og Cream. Det ambisiøse bandet isolerte seg fra omverdenen, og øvde inn materialet til sin eneste lp på en øy. De spilte deretter inn platen i Sverige, uten noen gang å ha spilt ute, og ble det første norske bandet som platedebuterte med en hel lp.

Musikken i norsk natur

Albumet «Get Dreamy» (Polydor, 1967) var produsert av Svein Erik Børja. Det solgte ganske godt her hjemme, til tross for en eksperimentell tilnærming i mye av materialet, og lå hele fjorten uker på VG-lista, med en 5. plass i desember 1967 som beste plassering. Men internasjonalt gjennombrudd ble det ikke. Og det var der ambisjonene til Rypdal og de andre lå på denne tiden.

Han var ikke redd for å si hva han mente, heller. Han kalte norsk populærmusikk «elendig» på riksdekkende tv, og uttalte følgende til bladet Poprevyen i 1968: «Norsk beatmusikk er råtten og kjedelig. Publikum blir grovt undervurdert av managere og arrangører.» Samtidig øynet 21-åringen også et håp og en utvei: «Bare naturen i Norge har så masse flott musikk i seg, med stuphøye fjell, daler, breer og skjærgård. Hvis man kunne sett seg ned med et åpent sinn uten å bli hjernevasket av musikk som er som Akerselva i forhold, da kunne norsk musikk ha et budskap til hele verden.»

På vei mot andre scener

En modig, søkende norsk musikk med en egen tone. Det var akkurat hva unge utøvere som Rypdal og Jan Garbarek var på vei mot, om de hadde formulert det som et manifest eller ikke. I 1968 spilte Terje Rypdal inn solo-lp-en «Bleak House» (Polydor), som viste hvor langt han hadde kommet som musiker siden de tidlige dagene med The Vanguards.

På sporet «Dead Man’s Tale» spiller The Dream i trio-format, mens saksofonistene Jan Garbarek, Knut Riisnæs og Calle Neumann, trommeslageren Jon Christensen og trombonisten Frode Thingnæs er blant de øvrige musikerne. Både Christensen og Garbarek hadde også vært med i den senere live-utgaven av The Dream, som dermed beveget seg mot jazzscenen. Harald Are Lund kalte albumet «den beste plata som er laget her i landet».

Ambisiøs forløper

Ved inngangen til 1970-tallet var Terje Rypdal fremdeles bare i starten av 20-årene. Han hadde giftet seg med Inger Lise Andersen i 1969, og var nok i enkeltes øyne noe av en enfant terrible, selvsikker, sta og talentfull på samme tid. Musikalsk hadde han igjen utviklet seg med stormskritt, i takt med at han studerte komposisjon under Finn Mortensen og improvisasjonsteknikker med George Russell. Han spilte alt i 1967 gitar på opptak med sistnevnte, som regnes som en av grunnleggerne av modal jazz, og også trakk inn elementer fra moderne rock og samtidsmusikk.

Rypdal medvirket ellers på «Esoteric Circle» og «Afric Pepperbird» (henholdsvis 1969 og 1970), og var en periode medlem av både Jan Garbarek Group og George Russell’s Sextet. Og han var stadig svært ambisiøs på egne vegne, noe som det nye bandet Min Bul skulle vise. Her spilte han sammen med de svært dyktige jazzmusikerne Bjørnar Endresen (bass) og Espen Rud (slagverk). Den som setter på åpningskuttet «I Cried a Million Tears Last Night» for første gang i dag, vil fort kunne tro at dette sporet fra 1970 er det nyeste og heteste innen støybasert impro-musikk.

Mot kunstmusikken

Det neste soloalbumet het bare «Terje Rypdal» (1971), som for å markere en helt ny start – hans første utgivelse på ECM, plateselskapet som nettopp skulle bringe ideen om den norske naturtonen ut til et internasjonalt publikum. Dette året presenterte han også sitt første verk innen kunstmusikken, «Eternal Circulation».

Etter hvert ble det samarbeider med blant andre Jon Christensen, Pål Thowsen, Paolo Vinaccia, Ketil Bjørnstad, Supersilent og Ronni Le Tekrø – og en nesten uendelig lang rekke internasjonale størrelser innen jazz, fusion og improvisert musikk. Sin første av foreløpig fem symfonier skrev Rypdal i 1975, samme år som hans jazzrock-milepæl «Odyssey».

Himmelmusikk

Han ble kjent for sine lyriske utgivelser på ECM, kjennetegnet av lyst svevende gitartoner, men kunne også jobbe med mer hardtslående formater. Og han fortsatte å skape overraskende sammensetninger, som i verket «Tåkelursonaten» fra 2005, der musikken var skrevet for el-gitar, synth, tåkelur og forsvarets F-16-fly.

I 2017 er det kanskje jazzgitaristen Terje Rypdal som står fremst i folks bevissthet. Men han er også multi-instrumentalist, komponist og konseptuell tenker – og en musiker som med tiden har inspirert mange utøvere. Det får vi nok et bevis for nå, når Rune Grammofon i anledning jubileet sender ut hyllestalbumet «Sky Music – A Tribute to Terje Rypdal». Et album som den amerikanske gitaristen, komponisten og improvisasjonsmusikeren Henry Kaiser har tatt initiativet til.

For i disse dager feires naturligvis 70-åringen. Og ekstra hyggelig er det at han også feirer seg selv, med to konserter på Victoria Nasjonal Jazzscene i Oslo. Om du ikke får anledning til å gå, er det bare å dykke ned i hans rike og varierte backkatalog. Det er ikke så mye som er tilgjengelig via strømming, men dermed har du en utmerket grunn til å skaffe deg fysiske kopier. Og de varer ikke bare denne høsten, men ut hele livet. Musikkmagasinet overbringer i hvert fall hovedpersonen de hjerteligste gratulasjoner – og en dypfølt takk for en mer enn femtiårig reise mot ukjent sted.

musikk@klassekampen.no

Fredagens Terje Rypdal-konsert på Nasjonal Jazzscene er med Palle Mikkelborg (trompet), Ståle Storløkken (keyboards) og Pål Thowsen (trommer). På programmet står visstnok musikk fra både Chasers- og Odyssey-perioden, som vil bli fremført i revitalisert form. Lørdag stiller Rypdal med bassist Nicolai Eilertsen og Ståle Storløkken fra Elephant9, igjen med Pål Thowsen som rytmisk anker.

Artikkelen er oppdatert: 23. august 2017 kl. 10.47
Mandag 16. oktober 2017
Historien om rockebandet X Japan er en fascinerende fortelling om sorg og skygger, kameratskap og kreativitet.
Mandag 9. oktober 2017
I samtaleboka «Tårer fra en stein» trer Pål Waaktaar Savoy omsider ordentlig fram i lyset.
Mandag 9. oktober 2017
Med gullpennen i handa og nytt album under arma, vil Cezinando utfordre dagens menn. Og rapsjangeren.
Mandag 9. oktober 2017
«Takin Ova» er forbilledlig opptatt av form og estetikk, unngår overdrevet gubbepreik og får fram det unikt mangfoldige uttrykket i norsk rap av i dag.
Mandag 2. oktober 2017
Lenge var de to av popmusikkens mest eksentriske karakterer, men nå vil både Miley Cyrus og Lady Gaga normalisere sine outrerte artistpersonligheter.
Mandag 25. september 2017
Sandra Kolstads «San Silva» kan gjerne leses som et kjærlighetsalbum, men også som et album om enkeltmennesker i møte med det moderne samfunnet. Eventuelt handler det bare om dansing.
Mandag 18. september 2017
«Grant & I» er den subtile åttitalls-popens svar på Patti Smiths «Just Kids».
Mandag 11. september 2017
En utgivelse og en opphavsmann det mildt sagt er problematisk å forholde seg til, men der både musikk og gjennomslagskraft er oppsiktsvekkende.
Mandag 4. september 2017
Oslo-aktuelle Ryuichi Sakamotos karriere viser hvordan musikken kan bygge bro over store oseaner. Med litt hjelp fra ingeniørkunsten.
Mandag 28. august 2017
Et tap for norsk indiebransje: Salget av den digitale drivkraften Phonofile til Sony-eide The Orchard er enda et tilfelle av at mer musikk havner på færre hender.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk