Klassekampen.no
Lørdag 19. august 2017
8Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
I 30 år har vi levert dårlige løsninger på klimaproblemet.
Norge er langt på vei skyldig i den globale klimapolitikkens fallitt

«Selvfølgelig klarer vi å løse dette. Vi må jo begynne å redusere utslippene snart. Det er tross alt snakk om vår egen overlevelse».

Ordene var mine. Det var på slutten av 90-tallet. Jeg var 18 år, brennende overbevist, og holdt et foredrag om miljøpolitikk på en konferanse i regi av KrFU. Et par år tidligere hadde jeg meldt meg inn i partiet, i stor grad på grunn av klimaproblemet. Jeg husker fortsatt følelsen som grep meg da alvoret i klimaendringene seg inn over meg. Dette går jo ikke an? Vi kan jo ikke bare ødelegge jorda? På den tiden snakket KrFU høylytt om forbruksreduksjon og global rettferdighet. Jeg meldte meg inn, steg i gradene, og nå sto jeg der og snakket optimistisk om klima­utfordringen.

For noen dager siden måtte jeg med en viss bitterhet tenke tilbake på ordene jeg sa den gangen. Jeg fikk en telefon fra en god venninne med bakgrunn fra Nord-Afrika. Hun var hjemme på ferie i småbyen der hun hadde vokst opp. «Alt har brent opp. Skogen er helt borte», sa hun.

I over en uke hadde gradestokken ligget godt over 40. Et par dager hadde den krøpet opp til 46. Det brøt ut skogbrann, og skogen som hadde omsluttet byen brant opp. Den hadde vært der hele hennes barndom. Nå var den borte. I tillegg var det strømbrudd på grunn av varmen, så de hadde ikke aircondition. Penger for å reparere infrastrukturen eller slukke brannene? Det fantes ikke. Lokalbefolkningen ønsket å trå til, men det var for varmt til å være i aktivitet utendørs. «Jeg tror ikke vi har noen fremtid her», sa hun stille.

Jeg måtte konstatere at jeg tok feil den gangen jeg snakket så optimistisk om mulighetene for å avverge klimaendringene. I 1999 var CO2-konsentrasjonen i atmosfæren på 368 ppm (deler per million). Nå er vi på 407. FNs klimapanel mener at 450 deler per million er den absolutte grensen for å unngå farlige klimaendringer. Mer radikale klimaforskere, som James Hansen, mener at det heller er 350 som er grensen vi må sikte oss inn mot. I så fall er vi allerede på overtid.

Hvorfor gikk det så galt? Allerede for tretti år siden ble det global oppmerksomhet om klimaproblemet, da Brundtland-rapporten om bærekraftig utvikling ble lansert i 1987. I 1989 vedtok Stortinget at utslippene skulle være stabilisert innen 2000. I 1992 fant toppmøtet i Rio sted. I 1997 ble Kyoto- protokollen vedtatt. Siden har klima­forskere og profesjonelle miljø­aktivister flydd rundt på konferanser. Politikere har snakket om grønn omstilling. Men ingenting har hjulpet. Hvorfor?

Årsakene er sammensatt. Fram til i dag har ingen land ønsket å redusere sine egne utslipp. Alle har forsøkt å skyve det over på andre. Den globale mekanismen for å redusere klimautslipp har vært et kvotemarked for kjøp og salg av klimakvoter. Dette kvotemarkedet har feilet spektakulært. I tillegg har det globale politiske målet vært å minke etterspørselen etter fossil energi. Det har aldri blitt diskutert å redusere tilgangen på fossil energi – altså å redusere selve produksjonen av kull, olje og gass. Dermed har alt som har skjedd av tiltak for energieffektivisering og fornybar energi, bare kommet på toppen av den fossile energibruken som allerede er der.

I Norge er det lite kjent at mye av ansvaret for dette faktisk ligger hos oss, og særlig hos Jens Stoltenberg. Dagens Næringsliv dokumenterte det allerede i 2009, i den oppsiktsvekkende gravereportasjen «Drivhuseffekten» (21.3.2009). Det var Norge, på Stoltenbergs initiativ, som fikk gjennomslag for ideen om at rike land skulle kunne betale for utslippskutt andre steder. Det var Norge som lanserte ideen om kvotemarkedet. Det var Norge som motsatte seg alle forslag om bindende utslippskutt for de enkelte landene. Norske diplomater reiste rundt i verden på diplomatisk frierferd, og klarte etter hvert å overbevise fattige land om at det kunne være penger å tjene på slike ordninger. Til slutt ble det vedtatt. I dag vet vi hva resultatet har blitt: Ansvarspulverisering og handlingsvegring over hele verden. Utslipp som har fortsatt å øke.

Likevel er det denne politikken stortingsflertallet, ved Arbeiderpartiet og Høyre, ønsker å videreføre. Tidligere i år lobbet Norge intenst for at EU ikke skulle vedta et forbud mot oljeboring i Arktis. Vi lyktes. Vi vil ikke høre snakk om reduksjon av oljevirksomheten nå, må vite. I stedet skal vi satse på en sterkere global avtale en gang i fremtiden, som vi håper skal redusere etterspørselen etter fossil energi, og som slik, indirekte og på sikt, skal føre til reduksjon i oljeutvinningen.

Alternativet er å tenke nytt. Vi kan gå inn for å ta problemet ved roten: Å redusere tilgangen på fossil energi ved gradvis å fase ut produksjonen. Så kan vi jobbe for at denne politikken skal spre seg til andre oljeproduserende land; gjennom eksempelets makt, nye internasjonale normer, og til slutt gjennom bindende avtaler. Kan vi? Ja.

Norges innsats på 90-tallet viser at et lite land med store økonomiske muskler kan ha god mulighet til å påvirke klimapolitikken. Men vil vi? Det er et politisk spørsmål.

Om noen uker er det valg. Selv kommer jeg til å stemme for å ta oss ut av fossilalderen. Vi har 30 år å ta igjen.

olavelg@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 10.13

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk