Klassekampen.no
Egenmelding:

Siste kulturopplevelse: Kongsberg jazz-festival med Chick Corea som høydepunkt.

Hva tror du på? Menneskerettighetene.

Viktigste enkeltsak: Å formidle at flyktninger stort sett er ålreite folk.

Forbilde: Fridtjof Nansen, en eminent representant for norske verdier.

Leser daglig: En haug med aviser, fortrinnsvis i papirformat.

Lydspor: Stillheten på hytta på fjellet om morgenen. Gjerne med en kopp kaffe og en Jägermeister.

Det verste du vet: Sinker i høyre fil.

Hva folk ikke vet om deg: At jeg i åttende klasse stakk av fra skolen for å jobbe med elefanter og kameler på omreisende sirkus Berny.

Fem politikere fra høyre til venstre står skolerett i Flyktninghjelpens panel under Arendalsuka. Temaet er: «Flyktningkonvensjonen, gått ut på dato?» Tre av partiene – Ap, Sp og Frp – har i sine partiprogram foreslått å tilpasse den internasjonale avtalen til vår tids flyktningsituasjon. Nå må de forklare seg: Hva må endres med Flyktningkonvensjonen? Er det retten til å søke asyl? Retten til ikke å bli returnert til forfølgelse? Hva mener de med å få kontroll på asylstrømmen i en tid med 65,6 millioner på flukt?

Pål Nesse er læreren i denne overhøringen. Det er ikke lett å svare på spørsmålene hans uten å bli «tatt» i ikke å ha lest folkeretten ordentlig. Espen Barth Eide (Ap), Atle Simonsen (Frp) og Bjørg Sandkjær (Sp) sitter pliktskyldig på stolene sine og ser litt usikkert opp på Nesse: «Er læreren streng eller snill?»

Han er helt klart snill. Når Frps representant ikke klarer å svare på spørsmålet om tilleggsprotokollen fra 1967, går Nesse videre med et vennlig smil og et «ok». Når Senterpartiets representant motsier seg selv, nøyer han seg med å si: «Det er flott at dere ikke vil svekke retten til asyl.» Ord han bruker ofte er: «stilig», «kult» og «ålreit!».

Når skoletimen er over, vender han seg mot publikum: «Jeg håper dere ble litt klokere!»

Fakta:
Pål Nesse

Alder: 60 år.

Sivilstatus: Kjæreste. Voksen datter fra tidligere ekteskap.

Bakgrunn: Bedriftsøkonom fra BI. Cand.mag. med sosialantropologi og politisk geografi. Master i menneskerettigheter fra juridisk fakultet. Har sin 17. stilling i Flyktninghjelpen.

Aktuell med: Flyktningkrisa.

Noen går mot døra. Andre kommer fram til Nesse for å snakke. Han responderer med flere «stilig!», og «kult!». Han kommer med små nikk mot høyre og venstre. Når han ser noen han kjenner, peker han på dem og gliser. Det er noe afroamerikansk over det. Knærne gynger. Kroppen duver lett fram og tilbake fra tærne og tilbake igjen på hælen. Den snille læreren til det flyktninginteresserte publikummet, likner læreren lille Mowgli får i Jungelboken. Pål Nesse likner bjørnen Baloo: «The bare necessties of life!», «Yeah!»

– Så kult at dere er her!

Nesse får øye på Klassekampens utsendte.

– Er ikke dette stilig? Man kan si at Arendalsuka er for eliten og sånn, men det er en elite som er åpen for folk. Det er så kult i Norge at veien til beslutningstakerne er så kort, sier Nesse og tar imot en løpeseddel for «mennesker i limbo», en gruppe lengeværende papirløse asylsøkere.

Han tar et kjapt, men interessert blikk på den:

– Dette er kult. Vi lager noe på det neste gang!

Vi blir med Nesse gjennom gatene i Arendal. Han går med lette steg, litt framoverbøyd. I hånda holder han en koffert i tre, som har vært med ham siden studietida. Den er laget av en sånn trekasse som bakeriene i Oslo brukte før når de skulle levere wienerbrød til kafeene. Nesse har blant annet brukt den til å levere store summer i dollar og euro når han har vært ute i felt.

30 år har det blitt i Flyktninghjelpens tjeneste i 17 ulike stillinger. Han har vært tett på flere flyktningkriser i blant annet Latin-Amerika, Asia og Afrika, og vært stedlig representant i Kroatia, Bosnia Hercegovina og Genève.

For to år siden kom han hjem til Norge i en nyopprettet stilling som seniorrådgiver. Den var spesiallaget til Nesse for at han skulle øse av sin kunnskap til media og politikere. Det trives han godt med. Han nyter også respekt som en som leverer kvalitetssikrede fakta. Svarene han gir er udogmatiske og løsningsorienterte. Som da han tok til orde for mer fleksibilitet da flyktningkrisa traff Norge i 2015. Asylsøkerne kunne bo i brakker og gymsaler, mente Nesse.

Han er opptatt av at evnen til å hive seg rundt er essensiell i alt flyktningarbeid. Han synes det er viktig med fleksibilitet, men hvis du foreslår å uthule eller revidere Flyktningkonvensjonen, da er han ikke like bevegelig lenger. Da støter du ned på en bunnplanke av anstendighet. Bjørnen Baloo blir streng og fast. Det handler faktisk om «the bare necessities of life». Beskyttelse er en slik nødvendighet.

– Alt flyktningarbeid dreier seg om beskyttelse. Resten er garnityr, sier Nesse.

Å tilby beskyttelse er også en verdi som fortsatt står sterkt i Nansens hjemland, tror Nesse.

– Det mest ålreite med de norske verdiene, er ønsket vårt om å være humanitære. Vi synes det er stilig når norske myndigheter tar den rollen internasjonalt. Men da kan vi ikke samtidig være strenge her hjemme, sier Nesse og utdyper:

– Det handler om legitimitet. Vi kan ikke be andre land ta imot flere flyktninger uten å vise at vi er villige til å ta imot også her hjemme.

Han kaller det «umusikalsk» når politikere legger opp til en hard retorikk om «de andre» i den hensikt å sende signaler om at det er så strengt her i Norge.

– Alt dette snakket bidrar til å mistenkeliggjøre hun som kommer med barna sine fra Aleppo fordi hun trenger en frihavn. Det er veldig umusikalsk.

– Se på den utsikten! Her blir det vanskelig å konsentrere seg!

Vi har tatt heisen opp i femte etasje i lokalene til Grid Arendal hvor Nesse skal lede et nytt møte. Rommet vender ut mot en bukt som for øyeblikket er grå med en regntung himmel over seg.

Men lærer Baloo er like blid. Det strømmer på med folk. Denne gangen skal han holde styr på bistandstopper fra blant annet International Organization for Migration og FNs utviklingsprogram. Det går på engelsk. Han åpner trekofferten og blar i papirer, hilser til høyre og venstre, gir klemmer, smiler så det store mellomrommet mellom fortennene synes, peker på kjentfolk på den afroamerikanske måten igjen, kroppen gynger og det grå bustehodet bukker.

Nå er temaet hvordan oppnå resultater «in fragile contexts». Med andre ord: Hvordan få til utvikling i land der statene ikke fungerer, og det meste har gått til helvete.

Nesse starter friskt: Med glimt i øyet spør han hver og en av paneldeltakerne: «Hvordan vil du fikse det?»

– Hvordan klarer du å være like blid?

Vi stiller spørsmålet etterpå når vi har fått mat på bordet på Fiskebrygga og undertegnede har klart å bli ganske mørk til sinns av alt snakket om milliarder av bistandsdollar som ikke har gjort situasjonen bedre i for eksempel Afghanistan.

– Jeg er ikke blid hele tida. Ofte er det kjempevanskelig og frustrerende, slik som i Syria eller i Afghanistan. Men under alt det mørke ligger det noen ålreite ting likevel. Du kan ikke jobbe med dette, hvis du ikke klarer å se lyspunktene, sier Nesse.

Han viser til at da han begynte i Flyktninghjelpen sto Mellom-Amerika, Mosambik og Vietnam på dags-orden. Steder hvor det i dag går bra.

– Så er det sånn at når mange har det fælt, betyr det mye når du får til litt. Det kan være så banalt som å se han som slutter å fryse, fordi han fikk et ullteppe, sier Nesse og beklager hvis han hører moralsk ut:

– Når du møter alle de som har mistet alt, så får også din egen hverdag noen andre perspektiver. Da blir mye av den norske sutringen veldig umusikalsk.

– Er det noen møter med mennesker som er sterkere enn andre?

– Ja, selvfølgelig. De jeg blir mest rørt av, er de som har dette enorme pågangsmotet, som flyktninger ofte har. Det er på vegne av dem at jeg også kan bli forbanna.

– Du sier ofte at noe er «umusikalsk», men du kan også reagere sterkere og bli sint?

– Ja. Det er når jeg opplever at vi har et tungt byråkrati. Det kan være mer irriterende enn når noen har et politisk standpunkt du ikke er enig i. Folk vil yte. Da må de få lov. Med én gang. Det er respektløst å be folk vente i to-tre-ti-tjue år. Så kan vi snakkes etter det. Det gjør vi altfor mye av her hjemme. Håndteringen er for dyr. Vi kaster bort altfor mye penger på den måten.

«Faktasøkende reiser» heter det når en organisasjon reiser i felt for å skrive en rapport om for eksempel sikkerhetssituasjonen. Men alle reiser er jo egentlig faktasøkende reiser? I hvert fall for Nesse som elsker både å reise og fakta. Som barn pugget han «Rutebok for Norge» og la opp turer i hodet ved hjelp av Norgeskartet. Da han var ­12–13 år og tjente egne penger på å være avisbud, fikk han lov til å ta toget til fjellheimen og dra på overnattingsturer. Reiselysten er like sterk nå som da han var guttunge.

– Det er så mye spennende å erfare ute i verden. Den er så svær og morsom. Det fascinerer ennå, sier Nesse og ler:

– Det kribler fortsatt når jeg setter meg på toget til Lillehammer. Det er stas å være på tur.

– Er eventyrlysten en drivkraft i arbeidet ditt?

– Ja, men jeg reiser veldig mye når jeg ikke jobber også. Jeg har tatt permisjon uten lønn for å reise. Sist gang var jeg et halvt år på loffen i Sør-Amerika.

Nesses første møte med den store verden skjedde da han var 16 og ble utvekslingselev til USA. Han kom til en high school med 2500 elever i den fattigste bydelen i Cleveland i Ohio. Arbeidsledigheten var på mer enn 40 prosent, og kriminaliteten var skyhøy. 99 prosent av elevene på skolen var svarte.

– Jeg kom rett fra Bærum til en familie med helt andre vaner og tradisjoner enn min egen, og til en minoritetskultur som var helt annerledes enn min egen, men som jeg også hadde søkt om å få komme til.

– Du ba om å få komme til en minoritetsfamilie?

– Ja, men jeg kom til en hvit familie som hadde tatt et aktivt valg om å bo i et svart nabolag. De var aktivister og mye mer radikale enn det jeg er. Men de hadde et levende engasjement, som var utrolig spennende, forteller Nesse.

Mange av skolevennene hadde aldri hatt en personlig relasjon til en hvit jevnaldrende før.

– Jenter kunne komme og stryke meg på håret. De hadde stor moro av at jeg var hvit og rar og annerledes, sier Nesse og forteller at det gikk begge veier.

Han var også klønete i møte med de svarte ungdommene:

– Det er en viktig forskjell på rasisme og klønete håndtering av at folk er annerledes. Når det er vennligsinnet, er det ikke rasisme. Det er et ord vi bruker for ofte og for lett.

– Du hadde vokst opp i Bærum som hvit, privilegert middelklasse. Var motivasjonen din å kjenne på hvor privilegert du var?

– Nei, det var rett og slett nysgjerrighet. Jeg ville finne ut av hvordan det var. Jeg haika også rundt i Sør-Afrika under apartheid og snakket med folk. Det var også nysgjerrighet. Jeg ville ha et grunnlag for meningene mine.

– Dummet du deg ut noen ganger blant alle de svarte kidsa på high school?

– Ja, selvfølgelig. Ha ha. Vi hadde diskotek på skolen som gikk hele dagen. Der kunne de som skulket eller hadde fritime danse. Det var funk og soul så det grein etter, sier Nesse.

– Og du elsket å danse?

– Ja, men jeg var ikke så god. Første gang jeg var der, ville jeg engasjere en jente. Alle trakk seg til side, fordi de ville se hvordan vi hvite danset. Det var jo det dummeste jeg har gjort noen gang. Da følte jeg meg ekstremt klønete. Men reaksjonene var vennligsinnet og barrieren ble brutt.

Helt teit kan ikke Nesse ha vært, for årboka hans etter skoleåret var full av komplimenter.

– Jeg husker en jente. Hun var skikkelig og skoleflink, men likevel skrev hun i årboka mi: «Du er kjempekul. Hadde du vært amerikaner, hadde du vært hallik.»

Nesse ler, men så blir han alvorlig.

– Kriminelle var forbilder. De representerte en alternativ karrierevei, fordi de vanlige karriereveiene var stengt. Et lite mindretall som var flinke i idrett eller musikk, fikk stipender til videre utdanning. De andre hadde ikke råd. Mange dro i militæret. Resten forsvant ut i et arbeidsmarked på minstelønn, eller de gikk for den alternative veien som ofte er kriminell. Dette er et fenomen som fort kan bli større her hjemme også, sier Nesse og legger til:

– Den virkelig spennende debatten i Norge nå er hvordan vi unngår utenforskapet. Derfor er det så kjempeviktig å få flere flyktninger i arbeid, sier Nesse.

Selv jobbet han som bussjåfør mens han studerte uten at det lå noe sjølproletarisering i det. Han tok de to rushtidsrutene til Bærum forenede bilruter: Morgenruta fra Bærum til Oslo, og ettermiddagsruta fra Oslo til Bærum. I mellomtida sto bussen parkert på Blindern mens Nesse gikk på forelesninger.

– Var du en del av det politiske miljøet?

– Nei, jeg var ingen raddis. Jeg er nok en klassisk liberaler. Jeg er opptatt av individets mulighet til å få fikse det sjøl. Samfunnet skal bistå de som trenger en hånd når de gjør det.

Som voksen tok Nesse en master i menneskerettigheter. Han er opptatt av rettighetslogikk.

– Noen vil si det er veldig vestlig. Jeg vil si at det er veldig glupt. Øst og vest har alltid byttelånt ideer. Vi adopterte ikke det arabiske titallssystemet på grunn av islamsk imperialisme. Det var bare rett og slett en god idé. Slik er det med menneskerettighetene også.

aseb@klassekampen.no

thb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 10.18

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk