Lørdag 19. august 2017
Skaper kontrovers: Men Helga Hjorth har gjort et godt debutarbeid, mener vår anmelder. Foto: Javier Auris
Gjennom villniset
Domfelling: Helga Hjorths debutroman, «Fri vilje», reiser spørsmål om forskjellen på jus og litteratur.

ANMELDELSE

Virkeligheten er som en skog, tenker jeg av og til. Skal du finne vei, må du uavbrutt lese terrenget, både på kort og lang sikt. Legger du ikke merke til røtter og steiner rett foran deg, går du på trynet i villniset. Men uten distanse, evne til å lese hele landskapet, kommer du heller ingen steder.

Hvis debatten om den såkalte «virkelighetslitteraturen» ikke allerede er helt på trynet, som det heter, går den på trynet, fordi massemediers nærsynthet tvinger den ned i emner som ligger rett foran nesa på folk, i stedet for å løfte blikket og spørre, mer langsiktig: Hva skal vi med litteratur?

Kunst og litteratur er steder å gå for å se vårt eget lille liv fra utsiden, for å gjøre det mulig å diskutere detaljer på avstand, fritt, i en kritisk offentlighet. I kunsten kan vi fra en viss distanse betrakte hvordan menneskelivet arter seg. Skal vi forstå noe, også hvordan romaner framstiller forskjellen på levende og døde, må vi kunne mer enn å sjekke om begravelsesprogrammer stemmer med fiksjonen.

Hos erfarne skogvandrere sitter orienteringsevnen i kroppen, de kan bevege seg intuitivt i terreng, beina hever og senker seg uten forstandens medvirkning. Gode forfattere beveger seg i tekster som skogvandrere i terrenget, med en kroppsbeherskelse bygget opp over lang tid. Lesere av denne teksten tror kanskje at jeg dermed har lagt grunnlag for å rose Vigdis Hjorths attende roman, «Arv og miljø», opp i skyene, og trøkke Helga Hjorths debutroman «Fri vilje» ned i søla.

Så enkelt er det ikke. «Fri vilje» er et godt debutarbeid. En viss refleksjon over formen tilfører boka tilstrekkelig kraft til at den lar seg lese som roman – om enn ikke alene. Juristen Helga Hjorth er yngste søster til Vigdis Hjorth, som i «Arv og miljø» skildret hvordan hovedpersonen Bergljot opplevde ikke å bli trodd av søstrene og foreldrene da hun som voksen gradvis erkjente, under stadig tvil, at hun ble voldtatt av faren omkring fem års alder.

Selv om «Arv og miljø» utelukkende bruker fiktive navn, opplevde Helga Hjorth anklagene, særlig mot den døde faren, som dypt urettferdige. Hun bestemte seg for å svare med samme mynt. «Fri vilje» opererer med et nytt sett av fiktive personer, i et intrikat spill med «Arv og miljø». Bergljot, den eldste søsteren i «Arv og miljø», får i «Fri vilje» navnet Vera Lind.

De to Hjorth-romanene skildrer tilsynelatende forskjellige familier. Bortsett fra personenes indre liv, er imidlertid en overveldende mengde detaljer like. Romanenes fiksjonskarakter ligger framfor noe i skildringen av personenes indre, som ingen andre enn forfatteren kjenner og kan framstille.

Nettopp fordi «Fri vilje» kan leses som kritikk av «Arv og miljø», med vidtgående sitering fra og polemikk mot søsterens roman, bidrar Helga Hjorth til å utvide forståelsen av det viltvoksende terrenget vi misvisende kaller «virkelighetslitteratur». Hvorfor misvisende? Fordi all litteratur handler om virkelighet i en eller annen forstand, samme hvor store omveier teksten tar.

I tillegg brukes ordet virkelighetslitteratur av to fløyer i noe man kunne kalle de løftede pekefingres estetikk. Den ene fløyen vil beskytte levende personer omtalt i romaner mot slemme forfattere (ordet «slem» brukes om forfatteren Vera i «Fri vilje»). Den andre fløyen løfter pekefingeren på vegne av forfatteres ubegrensede frihet, mot dem som tillater seg å lese tekster som om de refererer til virkeligheten. Men litteratur skal vel nettopp virke? Fløystandpunkter fører gjerne debatten i nærmeste grøft.

Litteratur som svar, gjengjeldelse eller hevn, er ikke nytt. Del én av verket mange regner som historiens første roman, «Don Quijote», et mesterverk om nettopp illusjon og realisme, utkom i 1605. Cervantes arbeidet lenge med del to. Først da en ukjent forfatter ved navn A. F. de Avellaneda utga en uautorisert oppfølger, fikk Cervantes fart på seg, og refererte til den i andre del (1615). Hvem de Avellaneda var, er aldri blitt oppklart. Kanskje ville «Don Quijote» aldri blitt ferdig uten hans provokasjon.

I «Fri vilje» går fortelleren, den yngste søsteren Nina, alias Helga Hjorth, på skrivekurs, for å sette seg inn i romantradisjonen. Hun opplever det som kurslederen snakker direkte til henne, også om storesøsterens verk. Nina får innblikk i hvordan man kan bygge opp en fortelling, for eksempel med frampek, foregripelser av handlingen, for å gjøre usannsynlige hendelser (som incest) plausible.

Deretter intensiverer Helga Hjorths roman blandingen av litteratur og jus. Fortelleren, Nina, slår fast at Veras bok etablerer «faktum». «Fri vilje» kan leses som en prosedyre i en rettssak, attpåtil en domfelling med skogsmetaforer: Mens søsterens roman forsøker å felle et tre, er Ninas komponert for at det samme treet, faren, skal bli stående.

Men refleksjonen over romanformen er en tveegget motorsag. Går man tilbake til «Arv og miljø», ser man hvor mye mer kompleks romanen er, ikke minst Bergljots selvframstilling, som Nina stadig angriper. Nina reflekterer ikke tilstrekkelig over hvordan «Fri vilje» bruker samme teknikk – sett fra innsiden av personene. Vil man virkelig forstå etiske dilemmaer i det villniset fiksjoner, familier og overgrep utgjør, må man fremdeles begynne hos forfatteren Vigdis Hjorth.

tom.egil.hverven@klassekampen.no

Lørdag 17. februar 2018
Lange linjer: Jürgen Kocka utfordrer dem som gjerne ser på ­kapitalisme som en naturtilstand.
Lørdag 10. februar 2018
Bæ: Anna Blix skriv om korleis våre ulne vennar byggjer landet.
Lørdag 3. februar 2018
I ‘Negasjonens diktere’ (2003), det korteste essayet i Rune Skarsteins stimulerende utvalg av Hans Magnus Enzensbergers essays og dikt, utroper forfatteren «Det kommunistiske manifest» til mesterverk. Ikke fordi han er kommunist, det er han aldeles...
Lørdag 27. januar 2018
Krim: Harstad har skrive ein like spissfindig som plump metafiksjon.
Lørdag 20. januar 2018
Ramsalt: Kaspar Colling Nielsens bok rommer mye kritikk av vår tid, men «Den danske borgerkrig» byr på lite revolusjonsromantikk.
Lørdag 13. januar 2018
For tvetydigheten: Siri Hustvedt kan bli vel karikerende i sin kritikk, men målbærer et sårt trengt perspektiv i disse postfaktatider.
Lørdag 6. januar 2018
Kva om? Jenny Erpenbeck skriv i ei prangande romanform, men er historisk finstilt nok til å ikkje fortape seg i fantasi.
Lørdag 30. desember 2017
Finland: Nå kan man igjen la seg oppsluke av den poetiske skapelsesberetningen i det finlandske nasjonaleposet Kalevala.
Lørdag 23. desember 2017
Heildekkande: Hanne Lillebo har satt seg føre å skriva den ultimate Obstfelder-biografien. Til tider kan det bli vel mykje av det gode.
Lørdag 16. desember 2017
Ny vår: Sigrid Undset sprenger alle grenser. Nå vekker forfatterskapet hennes ny interesse.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk