Klassekampen.no
Fredag 11. august 2017
Sjefen: Kulturhusleder Alfred Solgaard har all grunn til å smile. Buen er et prestisjebygg for Mandal, og tross dystre spådommer om underskudd, gikk Buen med overskudd og hadde besøksrekord i 2016.
Kritikerne advarte mot tomme saler. Men i småbyer landet rundt fylles kulturhusene opp:
Da Mandal spente buen
OVERVÅKES: På kontoret til Alfred Solgaard henger et stort portrettfoto av Kjell Askildsen, forfatteren som har satt sitt preg på hele bygget.
BRUKSHUS: En av grunnene til at det går godt for Buen, er at huset rommer både kino, galleri, kulturskole og bibliotek som tilbyr andre aktiviteter enn bare boklån.
Rogna: Den oransje ballen i vannet utenfor Buen skal etterligne rogn og spiller på Mandalselva som lakseelv. Svenske Maria Koolen Hellmin står for kunstverket.
POPULÆRT: Konserter på Buen er populære. Sivert Høyem i 2014 var utsolgt.
BUEN: Alle lo da lille Mandal skulle bygge kulturhus til 200 millioner kroner. Nå trekker det flere mennesker enn Start fotballklubb. Selv avmålte Kjell Askildsen synes det er storartet.

kulturhus

I 1953 utga mandalitten Kjell Askildsen sin første novellesamling «Heretter følger jeg deg hjem».

Den lille boka ble et sjokk for innbyggerne i den lille religiøse sørlandsbyen Mandal, som syntes novellenes kjønnsmoral var altfor utfordrende.

Bibliotekstyret besluttet boka forbudt. Byens eneste bokhandler ble truet med kundeflukt om de ikke fjernet boka fra butikkvinduene.

50 år etter at Askildsen ble nektet et butikkvindu i hjembyen, er han overalt i Mandal. Over inngangen på det bekostede kulturhuset Buen står det skrevet «Heretter følger jeg deg hjem».

Synet på Askildsen er betegnende for utviklingen i kulturlivet i den lille sørlandsbyen. For fem år siden hadde ikke Mandal engang et kulturhus. Den gang var fasilitetene så dårlige at Riksteatret ga opp å besøke byen da de dro på turné.

Så kom Buen: Et kulturhus til 200 millioner kroner bygget i en sørlandsby med 15.500 innbyggere. Flotte kulturbygg er blitt et tegn i den norske storhetstida.

Kulturkvartalet i Kristiansund og Kilden i Kristiansand. Oseana i Os og Kolben i Oppegård. Kimen i Stjørdal, Brygga i Halden og Blå Grotte i Fredrikstad. Og altså Buen i Mandal.

Det var flere, kanskje særlig i Oslo, som spurte seg hva alle disse stedene skulle med all denne kulturen. Hvem går på konsert i Mandal, liksom? Forbausende mange, skulle det vise seg.

Fakta:

Buen kulturhus:

• I 2012 sto Mandals nye kulturhus til 200 millioner kroner ferdig.

• Buen er en av over 50 nye kulturhus som har blitt bygd i Norge siden begynnelsen av 2000-tallet.

• Spådommen har vært at mange av kulturhusene ville gå med underskudd. Buen viser til motsatt trend og går med overskudd og besøksrekord i 2016.

Kjell Askildsens plass

Buen er bygd på den gamle industrihalvøya Malmø som ligger på østsiden av Mandalselva. Bak Buen ligger Reperbanen, som har produsert rep og brannslanger siden 1774. Og i gammel trehusbebyggelse på Malmø ble Askildsens født.

Den åpne plassen foran Buen heter selvfølgelig «Kjell Askildsens plass».

– Det sender et signal om satsing og det skaper stolthet i et lokalsamfunn, sier kulturhusleder Alfred Solgaard, som sier det ligger mye prestisje i å få et slikt bygg til en liten by som Mandal.

På kontoret til Solgaard henger det et massivt bilde av, ja hvem andre enn Kjell Askildsen. Et svart-hvitt bilde av et stort, gammelt og furete ansikt med et våkent øye som stirrer på deg uansett hvor i rommet du sitter.

– Det skal ikke være et hus for «finkultur», og om slikt finnes, vil jeg vaksineres mot det. Dette er et hus for alle. Det at vi har samlet alle de forskjellige tilbudene under ett tak, har ført til en formidabel aktivitet, som kulminerte i fjor med 166.000 besøkende på et eller flere arrangementer. Og det er vi stolte av.

For å sette det i perspektiv: Sist Start spilte i Tippeligaen hadde de under 70.000 tilskuere i løpet av sesongen. Det er ikke engang halvparten av besøkstallet til Buen.

Riksteatret, som i så mange år la turneene sine i en bue rundt Mandal, kåret i 2013 Buen til beste arrangør.

– Vi jobber hardt for at Riksteatret skal trives her. Vi ønsker ikke at noen av deres forestillinger skal gå forbi oss. Det er identitet i å kunne oppleve kunst i egen by.

De fulle salers selvtillit

Det har ikke manglet på skeptikere når «hele Norge» de siste årene har fått nye, flotte kulturhus. De kan ende opp som mausoleer over en feilslått kulturpolitikk, advarte professor Anne Brit-Gran.

Per Gunnar Røe, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, sier at det kan virke som om det nå forventes at mindre byer og tettsteder skal ha kulturbygg.

– Det økte antallet kulturhus henger nok sammen med at kulturpolitikk har blitt et virkemiddel i by- og stedsutviklingen.

Men selv om skepsisen har vært stor, og mange har latterliggjort ideen om et kulturhus på hvert nes, er det lite som tyder på at det er hold i myten om tomme kultursaler land og strand rundt.

Bildet av et stort signalbygg, reist i hardt vær, av store glassvegger og sibirsk lerk, plakater fra et tre måneder gammelt arrangement nesten ingen møtte opp til, ekkofylte foajeer, gitteret nede på kiosken og fire triste besøkende i en enorm kinosal, er kanskje bare skremselspropaganda sluppet ut i den lokalpolitiske eteren for å drive pengene mot sykehjem og nye veier.

Leder for Norsk kulturhusnettverk (NKK) Nina Hodneland, forteller at det ikke er hold i mytene om de tomme kulturhusene.

NKK har 125 kulturhus på lista over medlemmer, alt fra Kimen i Stjørdal til Konserthuset i Oslo. Til sammen hadde de 13,6 millioner besøkende i 2016. Hodneland mener at samlokalisering fungerer bra for de store husene på de små plassene og er årsaken til at det faktisk går godt med mange kulturhus.

I en e-post til Klassekampen skriver Hodneland at besøkstallene har en tydelig sammenheng med tilbudet, og igjen er lokal forankring et stikkord. De husene som virkelig lykkes, er de som tilbyr publikum et bredt spekter av både lokale, nasjonale og kanskje også internasjonale opplevelser. Forestillinger eller konserter med lokal forankring gir ofte svært gode publikumstall.

Plastrogn

I elva nedenfor Kjell Askildsens plass ligger det en enorm oransje, glinsende ball og dupper bedagelig i vannet.

Når man bygger slike bygg settes det av en sum til utsmykking. En jury valgte den stockholmsbaserte kunstneren Maria Koolen Hellmin med en installasjon på sju meter i diameter som heter «Denne rogna klekkes snart» og henspiller på Mandalselva som lakseelv. Prislappen var på én million kroner.

Mange ble provosert av pengebruken, men stadig flere liker «rogna» som er et yndet fotoobjekt foran Buen.

Den duppende rognen nedenfor Kjell Askildsens plass er nå en ting. Men så var det denne brua, da.

Det danske arkitektkontoret 3XN, som tegnet Buen, tegnet også den 160 meter lange gangbruen som er oppkalt etter maleren og mandalitten Adolph Tidemand. Brua binder sammen Mandal sentrum og området på nedre Malmö hvor Buen ligger.

Solgaard forteller at da de besluttet å bygge brua, var det en del protester. Blant annet fra en fisker som ville fortsette å legge båten sin til egen brygge, ovenfor den nye brua, etter at han kom inn fra kveldsfiske. For at han skulle kunne gjøre det, måtte brua bygges som vippebru. Brua kostet til sammen 50 millioner kroner, hvorav 10 millioner kroner gikk til å installere vippen. Vippen har fungert dårlig i vinterkulda samt utvidet seg i sommervarmen og grunnet mye problemer er vippen nesten aldri i bruk.

Fiskeren fortøyer nå båten sin konsekvent nedenfor brua, midt i byen.

– Kultur vil alltid være forbundet med følelser. Om kultur ikke provoserer, gjør den ikke jobben sin. Vi er en Frp-ledet kommune. Det kan være et signal om hvor kultur står i forhold til andre ting. Kultur er ofte en taper i den kommunale dragkampen om midler, blant annet fordi mye av det vi holder på med, ikke er lovpålagte tjenester, sier Solgaard.

Ordfører i Frp-kommunen Mandal Alf Erik Andersen sier han var skeptisk til forslaget om nytt kulturhus.

– Jeg var usikker på om dette var riktig. Buen skulle bygges uten statlig støtte. Det betydde at det var innbyggerne i Mandal som ble sittende med regningen.

Men nå er han ikke i tvil. Buen har løftet det lokale kulturlivet på en måte ingen kunne forestille seg. Ikke bare for Mandal, men for hele regionen.

Dyre kulturhus

Selv om Buen har levd opp til forventningene om «varierte og inspirerende opplevelser», slik Buens visjon påstår, er det fortsatt utfordringer. De nye kulturhusene er kostbare både å bygge og å drive. Istedenfor å drive egne arrangementer, så leier de ut scenene, som igjen blir veldig dyre for dem med litt mindre budsjett.

Jan Rune Pedersen, leder av Mandal Jazzfestival, har bemerket at Mandals storstue ikke alltid er like bruksvennlig. I fire–fem år før Buen ble åpnet, drev Pedersen konsertkonseptet «Venterommet» i et gammelt verftsbygg hvor de hadde rundt 30 konserter i året. Dette var et dugnadsprosjekt hvor målet, i tillegg til å arrangere konsertene, var å skape konsertaktivitet som kunne flyttes over til Buen når «ventetiden» var over.

– Det var rimelig husleie på Venterommet. Men på klubbscenen i Buen kan det koste oss så mye som 8000–9000 kroner å arrangere en konsert. Jeg har forståelse for at de som driver kulturhusene har ansvar for å få økonomien til å gå i balanse, sier Pedersen.

Storartet sønn

Og Kjell Askildsen selv da, hva synes han om det nye kulturhuset som har omformert den pietistiske sørlandssmåbyen som en gang nektet å ha boka hans utstilt i bokhandelen?

Forfatteren flirer da han blir spurt om hva han synes om Buen og svarer at den er «storartet». Utelukkende storartet. Og hvem skulle trodd det? I Mandal. Han gjentar, «i Mandal»?

– Fra mitt gamle ståsted er det en overraskelse. Men de siste årene har det vokst opp en kultur som dekker det som i hvert fall er minstekravet for en by. Og om man kan si det litt mer raust, så er alle kulturaksjoner knyttet til denne bygningen.

Askildsen forteller at da han vokste opp, var det som fantes av kultur knyttet opp mot bedehuset eller kinoen. Det var ytterpunktene. Og hans familie, de tilhørte bedehuset.

– Vi hadde besøk i turnhallen, der var det en Ibsen-forestilling. Og det var storartet. Jeg husker at jeg ba min far om å få gå og se den. Min far nølte, og sa: «Det vil jeg helst ikke at du skal gjøre». Det var ugudelig. Jeg fortalte min far at dette var pensum, min far var en lærd mann, men pietistisk. «Jeg skal gi deg fem kroner», sa han, «men når du sitter der, da skal du huske at jeg sitter her hjemme og ber for deg». Det sier noe om motsigelsene i en liten by.

I dag er forholdet mellom Askildsen og Mandal, og Mandal og det ugudelige kulturlivet, bedre. Faktisk så bra at Askildsen synes det er fantastisk å komme tilbake.

eirinb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. august 2017 kl. 14.54

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk