Klassekampen.no
Fredag 11. august 2017
Første sortering: Medisinske framskritt åpner for sortering av liv – for eksempel når jentefostre velges bort i India, skriver forfatteren. Disse nyfødte i har klart seg forbi første hinderet. Foto: Money Sharma, AFP/NTB scanpix
Tanker om å sortere ut «uønskede» eller «ubrukelige» mennesker vinner terreng. Vi må stå imot.
Er likeverdets tid forbi?

kronikk

I den velstående bydelen Dwarka i den indiske hovedstaden New Delhi ligger en spesiell bygning. I en blokk like ved den lokale metrostasjonen finnes det ikke mindre enn 15 klinikker som tilbyr ultralydundersøkelser for gravide. Det ekstreme tilbudet skyldes at mange indere med god økonomi og høy utdannelse vil vite kjønnet på barnet de venter.

I Delhis velstående nabolag fødes langt flere gutter enn jenter. Og andelen jenter er betydelig lavere enn i andre bydeler og i områdene rundt hovedstaden. Dette mønsteret går igjen over hele India. I nabolag, byer, distrikter og delstater der folk er rikere og bedre utdannet enn indere flest, er også jenteandelen lavere enn gjennomsnittet.

Eliten i det indiske samfunnet har hatt bedre tilgang til teknologien som gjør det mulig å velge bort jenter. I dag er ultralydmaskinene blitt billigere og mer mobile – men på grunn av det store jenteunderskuddet, er det forbudt å teste barnets kjønn. Man må betale legene for å få vite. Familier med mye penger har naturligvis større muligheter til å omgå reglene.

Bygningskomplekset er et monument over det kontrastfylte India. Det vitner om et land som har tatt steget inn i moderniteten, men som sitter dypt i en myr av forstokkede holdninger til kvinners verdi. Det utfordrer vår syn på utvikling. Synet på kvinner endrer seg ikke nødvendigvis til det bedre selv om samfunnet utvikles og moderniseres. Ønsket om guttebarn avtar ikke selv om folk får mer penger mellom hendene eller tar høyere utdanning.

Blokken i Dwarka forteller imidlertid ikke bare en historie om India. Det er også en fortelling om oss.

Ingen idé har vært mer kraftfull de siste 70 årene enn forestillingen om at alle mennesker har det samme, ukrenkelige menneskeverdet. Ikke på noe tidspunkt i historien har vi hatt bedre forutsetning for å gjøre ideen til en realitet. Mye er da også oppnådd. For eksempel har vi tatt store steg fremover i kampen for å sikre kvinners, minoriteters, homofile og funksjonshemmedes likeverd.

Det har vært nærliggende å tenke at denne positive utviklingen bare vil fortsette. Likevel får vi stadig drypp som vitner om at dette slett ikke er noen selvfølge. Vi hører om et voksende underskudd av jenter i India. Om Downs-folket som snart er historie i Danmark. Om økt fremmedfrykt, antisemittisme og islamofobi. Om hatvold som tiltar i styrke i flere vestlige land. Om innføring av nye lover som diskriminerer LHBTI-personer i Russland, Asia og Afrika. Om forfølgelse av kristne og andre religiøse minoriteter over store deler av verden. Om at det er flere ofre for menneskehandel og moderne slaveri i dag enn under den transatlantiske slavehandelen.

Mye tyder på at eksemplene viser noe mer enn tilfeldige tilbakeslag. De kan være uttrykk for at idealene om absolutt likeverd og respekt for mangfold utfordres i større grad enn på lang tid. Forestillinger som legitimerer at noen velges bort, er i ferd med å bli mer stuerene.

Noen av disse forestillingene ligger latente hos i alle samfunn og hos alle mennesker. Vi ser ut til å ha et grunnleggende behov for å hierarkisere, og gamle fordommer og stereotypier er standhaftige som skvallerkål i en sørlandshage. I en tid der verden for mange oppleves som kaotisk og truende, er det nærliggende for mange å søke tilflukt i egen identitet. Vår moralske radius er begrenset – vi har en tendens til å betrakte mennesker vi har lite til felles med, som mindre menneskelige.

Samtidig har det vokst frem en sterk bevegelse som stiller spørsmål ved dogmet som ligger til grunn for menneskerettighetene, nemlig at alle mennesker, uansett tilhørigheter, evner og funksjonsnivå, har iboende og likt menneskeverd.

Et eksempel på dette så vi i debatten som fulgte etter Aksel Braanen Sterris utspill om at mennesker med Downs syndrom ikke vil kunne leve fullverdige liv. Debatten avslørte stor uenighet om helt grunnleggende spørsmål, slik som hva et menneske er verdt og hva som gir et menneskeliv verdi. Sterke stemmer utfordret ideen om absolutt likeverd og verdien av annerledeshet og mangfold.

Noen globale trender kan gi økt spillerom for slike holdninger. I globaliseringens skyggelandskap har det oppstått nye markeder for menneskehandel og slaveri. Økte forskjeller, sosial uro og polarisering har ført til mer vold mot og økt diskriminering av minoriteter. Vi har gjort fantastiske medisinske fremskritt, men en rask teknologisk utvikling har banet veien for nye former for sortering av menneskeliv.

Bygningen i Dwarka er ett eksempel: Ultralydteknologien har gjort det tryggere for kvinner å bli gravide og gitt nye muligheter for å beskytte og hjelpe barnet. Men i kombinasjon med gamle fordommer blir den et verktøy for å identifisere uønskede jentebarn.

Skal vi unngå å gå inn i sorteringens tid, må vi aktivt velge noe annet. Vi må klamre oss til ideen om at hvert menneske har umistelig verdi, uansett egenskaper og evner. Vi må bekjempe alle praksiser som fratar mennesker livet på grunn av hvem de der, hvordan de ser ut, på hvilken måte de lever sine liv og hva de kan bidra med i samfunnet.

Erik.Lunde@oslobystyre.no

Artikkelen er oppdatert: 15. august 2017 kl. 14.56

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk