Klassekampen.no
Fredag 11. august 2017
Alderdom
Den dementes pårørende
Livet

Psykolog Peder Kjøs skriver om det personlige og nære.

Det er ikke lett å miste sine nærmeste til demensen. Men kanskje kan man få en ny, fysisk nærhet.

Jeg husker da min bestemor ble dement og bodde hjemme hos oss for en tid. Hun var blitt svært opptatt av kjønnsliv, eller sex som det heter i våre dager, helt ulikt slik hun tidligere hadde vært på dette området, og historier og fantasier boblet fram. Vi som var barn og tenåringer, hadde glede av å se våre foreldre bli vippet av pinnen av ting hun fant på å si, men min far syntes dette var pinlig. En dag hadde min bestemor sittet på venterommet til min far, som jobbet som psykiater. Ved middagsbordet hjemme etterpå konfronterte hun ham ertende med den lange rekken av kvinner som tydeligvis skulle inn og betjenes seksuelt av ham på kontoret. Jeg husker ennå den forargede og oppgitte måten han sa navnet hennes på: «Martha, slutt nå!»

Jeg husker også da hun ennå bodde alene på småbruket sitt. Da jeg kom på besøk med en kompis, ble hun urolig og sa at snart kom Johan, mannen hennes, hjem. Han var bare en tur inne i marka og jobbet! Han hadde da vært død i over seks år.

Jeg var vitne til min mors strev med omsorgen og ansvaret for sin mor. Nå er det min egen mor som er dement, og mine tre brødre og jeg har ansvaret. Jeg er sjeleglad for at vi er flere søsken. Når et barn er alene om omsorgen for en dement mor eller far, kanskje over mange år, så er det knalltøft!

Det er skuffende å bli forvekslet med en annen, selv om det kan være mennesker som mor eller far har elsket. Vi ønsker alle å bli sett som oss selv. Vi ønsker også å bli sett som positive, gode mennesker, ikke skurker.

Frustrasjonen til den som er dement over situasjonen, er reell og smertefull, men samtidig ofte umulig å gjøre noe med for dem som står nærmest. Den som mister oversikten på grunn av sykdommen, kjemper en daglig kamp for å finne mening og sammenheng. Han eller hun kjemper også for sin verdighet. Når noen begynner å vandre gatelangs og ikke finner hjem lenger, blir det nødvendig med institusjonsomsorg.

Folk skal ikke fryse i hjel på gaten, eller forkomme i trafikken i vårt samfunn. Men denne innsikten i situasjonen er vanskelig eller umulig å holde fast i for den som er dement, fordi minnet og selvinnsikten minker så drastisk. «Jeg vil bo alene i leiligheten min, og ha min frihet som alle andre mennesker. Dette er som et fengsel!» Ikke sjelden blir pårørende anklaget for nettopp å ha sviktet mor eller far ved å ha plassert dem på institusjon. Kanskje også, i dårlige øyeblikk, for å være ute etter leiligheten eller pengene deres.

Det er vanskelig å bebreide en som er dement for å være urimelig. Men de vanskelige følelsene vekkes uansett, hos sønn eller datter i møte med anklager og angrep. Sinne kan vekkes, lyst til å slå tilbake med noen uforsonlige ord. Også gammelt gruff kan komme opp. Et plutselig sinne knyttet til gamle minner, gammel urett. Da dukker spørsmålet opp: Hva gjør du med det? Det kjennes som en dårlig løsning å la det komme ut som direkte kritikk. Mor har det vanskelig nok som hun har det, og vil antakelig ikke skjønne hva det dreier seg om. Hun vil bare kjenne opplevelsen av å bli angrepet. Nei, du får tygge det i deg.

Plutselig kan mor likevel være der, som den du kjenner så godt! «Du vet», sier hun med sitt karakteristiske smil, «folk trenger å ha noe å oppta seg med. Ellers så kan det jo gå helt løpsk med tanker!» Og jeg kjenner igjen hennes måte å betrakte andre mennesker, både med humor og innsikt. «Ja, det er helt sant», sier jeg. Et øyeblikk sitter vi sammen og har kontakten slik vi hadde den før. Jeg tør nesten ikke snakke, i frykt for å forstyrre øye­blikket og miste det igjen.

Det er mye god kontakt bare i å holde i hånden, leie! Holde rundt skulderen. Stryke over håret. Jeg vet, og kroppen min vet, at moren min har båret meg og holdt meg og passet på meg. Nå får jeg gi tilbake litt av den tryggheten hun har gitt meg. Hun trenger det nå.

I min pure ungdom jobbet jeg en sommer på geriatrisk avdeling på et sykehus. Jeg møtte virkeligheten. Jeg som var vant til å bruke hodet og prate, og verdsatte ordet, møtte pasienter som ikke pratet, men som bare lå eller satt stille. Tilsynelatende uten ord. Det så ut for meg som om det ikke skjedde noe i deres liv. Og jeg stilte meg spørsmålet: Hva er dette for et liv? Jeg så også pasienter som var så medisinerte at de beveget seg mekanisk, stive som stokker.

Så opplevde jeg å sitte inne på rommet til en gammel kvinne og få uventet kontakt. Jeg tok fram et bilde hun hadde på hyllen, av en rekke personer, mange barn. Jeg pekte på et barn og så spørrende på henne. Så begynte hun å snakke og fortalte meg om alle som var på bildet. Hun smilte og ble lattermild når hun fortalte om noen som tydelig betydde mye for henne. Foran øynene mine ble hun en person med en historie og med en personlighet. Hun kom til liv. Jeg likte å gå inn til henne på rommet og snakke om familien hennes med henne. Ute i avdelingen satt hun helt stille og var fullstendig anonym.

Jeg husker også en eldre mann som var på geriatrisk avdeling. Han ville at jeg skulle barbere ham. Jeg gjorde så godt jeg kunne, men sant å si hadde jeg ikke mye erfaring med barbering, og det ble så som så. Han ble forbannet på meg. Men så ble han fornøyd med resultatet til slutt. Han ville at jeg skulle trille ham lange turer ute i parken, i rullestolen, og jeg gjorde det. Selv om han ikke snakket, syntes jeg at han var veldig skjerpet og klar og til stede. Jeg fikk inntrykk av en våken vilje. Seinere fikk jeg høre at han antakelig hadde vært feilplassert, han hadde mistet hørselen, og dette hadde blitt misforstått som demens.

Sorgen over at en nærstående blir dement, er komplisert og vanskelig. Du har fortsatt mye av den personen du kjenner hos deg, og du har mistet mye av den du kjenner. Det er også uforutsigbart fra situasjon til situasjon, og det kan være forvirrende. Måter å bevege seg, smilerynker og mimikk er der fortsatt. Men evnen til å holde tråden over tid er borte, i større eller mindre grad. Dermed faller samtaler ofte fra hverandre. For den pårørende blir det en vanskelig opplevelse å se den andres personlighet også gradvis falle fra hverandre. Det kan kjennes som en bærer på et umulig ansvar, noen ganger som den eneste som jobber for å holde personen ved like, ved å aktivt bringe fram minner fra det tidligere livet.

En kvinne sa til meg: Jo, jeg hadde ham fortsatt, men han var jo ikke lenger pappaen min, han var min baby. Hun mistet ham som far, og fikk ham som baby. En amerikansk psykoanalytiker, Gilbert, skrev en artikkel om prosessen med sin egen far etter at han fikk Alzheimer og etter hvert døde. Han skrev at de fikk en fysisk nærhet de aldri hadde hatt tidligere. Far og sønn klemte hver­andre. De sa også stadig til hverandre at de elsket hverandre. Det hadde de heller ikke gjort tidligere. Jeg leste det som om denne nærheten, og kanskje også byttet av roller – hvem som var foreldre og hvem som var barn – åpnet for en indre forsoning hos sønnen, et mildere og helere bilde av faren vokste fram, og dermed av hvem han selv var som person.

Da jeg var ung mann og strevde med å se noen mening i tilværelsen for de gamle, kom jeg fram til en tanke om at menneskelivet består av øyeblikk, og at særlig i møte med disse gamle menneskene måtte jeg legge bort alle kravene til at det som skjedde mellom oss, skulle peke fram mot økt kunnskap, utvikling og mestring. Jeg måtte hengi meg til øyeblikket. For opplevelsen er i øyeblikket. Øyeblikket er tidløst.

På den avdelingen som min mor bor, opplever jeg at personalet har mye kunnskap om nettopp dette. De er liksom til stede i hver lille situasjon, og de er ikke distanserte.

Forleden kom jeg inn da det var musikkstund i stua. «Vi synger», hvisket en av personalet til meg. «Se, de nyter musikken.»

Jeg ble sittende og holde mor i hånden og se på henne. Hun synger med og kjenner godt både tekst og musikk. Hun lukker øynene. Hun elsker det.

karl.eldar.evang@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 15. august 2017 kl. 15.02

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk