Klassekampen.no
Torsdag 10. august 2017
Mental tvekamp: Det er ved bordet det skjer. Komikerne Steve Coogan og Rob Brydon kniver om å være best. Foto: Tour de Force
Et måltid med Steve Coogan og Rob Brydon er så mye mer enn mat:
Tull, tøys og tapas
Én porsjon til, takk!

«The Trip to Spain»

(Storbritannia, 2017)

Regi: Michael Winterbottom.

Med: Steve Coogan, Rob Brydon.

Lengde: 1 t. 55 min.

ANMELDELSE

HHHHHI

«The Trip» er nå i sin tredje inkarnasjon. Allerede i 2010 gikk den originale turen sin seiersgang på BBC som en seksepisoders serie, med komikerne Steve Coogan og Rob Brydon på reisefot i Nord-England. De besøkte den ene kritikerroste restauranten og gastropuben etter den andre, mens de sporadisk og overfladisk kommenterte kvaliteten på kjøkkenet.

Hele tiden forsøkte de å overgå hverandre med inngående lokalkunnskap, generell belesthet og imponerende imitasjoner av kjente mennesker. Duoens enestående kjemi, endeløse rivalisering og motvillige respekt for hverandre, gjør dem til det perfekte reisefølget – i hvert fall så lenge de reiser rundt i bil på tv, og du sitter hjemme i sofaen og ser på.

I 2014 dukket oppfølgerserien «The Trip to Italy» opp, og nå står altså Spania for tur. Plottet, i den grad noe slikt er relevant, er det samme: Steve ringer Rob for å spørre om han kan tenke seg å steppe inn som reisefølge i forbindelse med en matrelatert artikkelserie han skal skrive. Rob takker nølende ja, før han omfavner oppdraget med liv og lyst. Så snart serien er vist på tv, slippes kinoversjonen.

At det er den politisk engasjerte regissøren Michael Winterbottom («Welcome to Sarajevo», «In this World» med mer) som for tredje gang følger Coogan og Brydon fra luksus til luksus, virker kanskje unaturlig eller tilfeldig, men det er det ikke. Trioen møttes allerede i 2005, da Winterbottom filmatiserte den ‘ufilmbare’ romanen «Tristram Shandy» – ved å la plottet dreies rundt innspillingen av filmatiseringen av romanen. I rollene som Tristram og Toby Shandy – og som karikerte versjoner av seg selv – fant vi Coogan og Brydon. Metafiksjon møtte metafiksjon.

Metaaspektet er viktig også i «The Trip», for duellantene spiller igjen ekstremversjoner av seg selv: usikre, konkurranseorienterte og på evig jakt etter å imponere den andre. I motsetning til i de to første reisene er alder nå blitt et poeng. Hele Spania-turen gjennom forsøker de å overbevise hverandre (og seg selv) om at femtiårene er de beste årene, og at det er nå de virkelig vil skinne, både som mennesker og artister.

En nær uuttømmelig kilde til underholdning. Men naturligvis ikke like festlig som når de knives om å gjøre den beste Michael Caine, Paul McCartney, David Bowie, Marlon Brando, Sean Connery, Al Pacino eller Woody Allen. For ikke å snakke om Mick Jagger og Roger Moore. (Det er særlig disse to som får gjennomgå denne turen, på aller kjærligste og imponerende vis.)

Coogan og Brydon fungerer som både speilbilder og motstykker. De er begge eksepsjonelt gode til å agere ynkelige og sårbare, men mens Brydon lever et harmonisk familieliv og har positivt syn på livet, er Coogan konstant flørtende, uhemmet selvhevdende og alltid i en relasjonsmessig knipe. Hans dårlig kamuflerte manøvrering for å få det fineste rommet, det beste setet og den flotteste utsikten, står i sterk kontrast til Brydons mer føyelige tilnærming, og tvekampen har mer enn et hint av «alfa møter beta». Og av Don Quijote på tur med Sancho Panza.

Et annet vesentlig element er nemlig behovet for stadig å vise hvor beleste og kultiverte de er og hvor gode lesninger av klassiske verk de spontant kan levere. På en tur som denne, med ingredienser som dette, dukker naturligvis Cervantes’ verk opp, igjen og igjen.

Å yte to så underholdende og dyktige improvisasjonsmagikere rettferdighet, er umulig. Gleden ved å få overvære deres frittflytende samtaler, hvor den ene imitasjonen tar den andre; hvor genuin innsikt åpenbarer seg i de mest tøysete vitser, lar seg ikke formidle i tekst. Ei heller varmen man føler for en sang som «The Windmills of your mind» – i Noel Harrisons versjon, vel å merke – etter at de to har vist for verden og hverandre hvor vidunderlig den vitterlig er.

Som fenomen egner The Trip seg best på tv, i porsjoner på en episode eller to av gangen. Likevel anbefaler jeg seksretteren som nå serveres på kino på det varmeste. Den er enestående, og det er ikke godt å si når du får sjansen til å nyte den igjen.

kultur@klassekampen.no

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk