Klassekampen.no
Torsdag 10. august 2017
SKINKETE: Diane Keaton og Brendan Gleeson sparer ikke på konfekten. Foto: Norsk Filmdistribusjon
En tynn søtsuppe
Begredelig bagatell.

FILM

«Hjemme i Hampstead»

(Storbritannia, 2017)

Regi: Joel Hopkins.

Manus: Robert Festinger.

Med: Diane Keaton, Brendan Gleeson, Lesley Manville, James Norton.

Lengde: 1 t. 42 min.

ANMELDELSE

HHIIII

«Hamming it up» heter det på engelsk når skuespillere legger subtilitet til side og går for det overtydelige. Uttrykket stammer fra teaterverdenens forgangne år, da mindre begavede skuespillerne måtte ta til takke med billigste sort sminkefjerner etter forestilling, en klissen krem basert på skinkefett.

Noe av det første som slår en i møtet med «Hjemme i Hampstead», etter en forsøksvis smart og engasjerende intro som aldri blir mer enn kompetent og uoriginal, er nettopp mangel på subtilitet og nyanser. Enhver rollefigur og ethvert av vedkommendes personlighetstrekk tydeliggjøres i fire farver og til utvetydige toner. Og når vi kommer så langt som til å hilse litt nærmere på dem, finner vi at ingen av dem har dybder, egenskaper, sider eller ambisjoner utover det vi så ved første øyekast.

Dertil kommer et plot som er så lettfattelig, uspennende og så fullt at tilfeldigheter og urimelig usannsynlige sammentreff – og fullstendig blottet for overraskelser – at det nesten ikke er til å tro at anerkjente skuespillere som Diane Keaton og Brendan Gleeson har takket ja. Eller at en vanligvis så velkalibrert Simon Callow får seg til å overspille så forfryktelig som han gjør her.

Diane Keaton spiller den stereotypisk vimsete og finansielt utfordrede enken Emily, som fra sitt fancy leilighetsbygg ser Donald (Brendan Gleeson) bli overfalt utenfor hans selvbygde skur, bortgjemt i skogen på fellesområdet Hampstead Heath, midt i London. For deretter å på aller mest tilforlatelige vis bli dypt involvert i hans liv.

Donald er selvstendig og selvhjulpen, har ofte vondt for å være vennlig og behagelig, virker ved første øyekast å være uraffinert og vanskelig, men fremstår snart som en kultivert og knakende kjekk kar. Emily har altfor lenge fulgt alle sosiale regler og levd opp til alles forventninger og går bare rundt og venter på at noe skal ryste henne ut av den post-privilegerte boblen hennes – aller helst før namsmannen tvangsselger leiligheten. (Det er nesten så en kan høre den amerikanske fortellerstemmen på filmtraileren: «She is in big trouble. He is her strange new friend. How will they work this out?»)

I tillegg til slik en klisjé av et utgangspunkt har vi overforklarende monologer, overtydelig illustrerende nøkkelscener og et persongalleri så selvforklarende i utseende og væremåte at en femåring umiddelbart ville kunne skille mellom snill og slem. Den karikaturaktige fremstillingen av Emilys ufyselige nabofruer er nesten på barne-tv-nivå.

En så sort/hvit fremstilling er sjelden i vår tids farvesprakende filmverden. Og unødvendig ødeleggende. Som eksempel: Når Emily sliter med uønsket interesse fra en revisor hvis hjelp hun sårt trenger, fremstår han ved enhver anledning som usjarmerende, uelegant og ubehagelig pågående. Helt uten forsonende trekk og kvaliteter. Hvor mye mer givende ville ikke filmen vært dersom uønskede tilnærmelser kom fra en behagelig, hyggelig, kapabel beiler – slik at et interessant emosjonelt dilemma oppstod? Mangelen på nyanser her, og over alt ellers, gjør filmen like lite uforutsigbar som det gamle cowboyfilmtrikset «sort hatt = skurk, hvit hatt = helt».

«Hjemme i Hampstead» er en fryktelig overfladisk affære, og at den stod oppført som «Hamstead» på pressevisningsoversikten, viste seg å være sørgelig passende.

kultur@klassekampen.no

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk