Klassekampen.no
Torsdag 10. august 2017
Kollaps: Etter første verdenskrig inntraff en rekke dramatiske hendelser. Samtidig ble ulikheten i Vesten kraftig redusert. Her fra South Dakota i USA i 1936, der støvstormer ødela avlingene. Foto: United States Department of Agriculture
Er ulikhet noe vi bare må leve med? Kanskje det, om ikke vi vil ha krig, pest, kollaps eller revolusjon først.
Mer likhet, til hvilken pris?
Skal vi tro historikeren Walter Scheidel, må det bli verre før det kan bli bedre.

stats- vitenskap

Ulikheten i verden når stadig nye høyder. Den rikeste prosenten eier nå over halvparten av verdens rikdommer. Og det skyldes ikke kun forskjellene mellom fattige og rike land: også innad i land har ulikhetene vokst, i så forskjellige land som USA og Kina, Norge og Usbekistan, og nesten uansett hva slags politikere som sitter i regjering.

Er det ingenting som kan endre dette? Hva sier historien?

Fakta:

Den store utjevneren:

• I boka «The Great Leveler» (2017) skriver klassisisten Walter Scheidel om økonomisk ulikhet gjennom historien.

• Scheidel påpeker at så lenge samfunn var stabile, så gikk utviklingen stadig i retning av større ulikhet.

• Det som endret på dette var dramatiske hendelser som ødela den rådende ordenen.

• Scheidel identifiserer fire slike hendelser som han kaller de fire rytterne: krig, revolusjoner, statskollapser og dødelige pandemier.

Pendelen svinger

Den sier at ulikheten ikke er hugget i stein. Graden av ulikhet har variert gjennom tidene, til tider dramatisk. På 1900-tallet opplevde verden en lengre periode preget av likhet, men på slutten av århundret begynte pilene igjen å svinge henimot ulikhet, svingninger man også har opplevd før.

Men hva er det som får ulikheten til å minke – eller øke? Politikk, vil noen si. Men så enkelt er det ikke: Politikken gir ikke nødvendigvis de resultatene man ønsker. Det avhenger av omstendighetene. Og det samme gjelder hva slags politikk som får gjennomslag. Men hva er disse omstendighetene? Og kan man se noen mønstre i svingningene?

Nye metoder for å hente fram data, også tilbake i tid, har skapt en ny bevegelse i samfunnsforskningen, med Stanford-universitetet i fremste rekke. Herfra har forskere som Francis Fukuyama, Ian Morris og Avi Tuschman gitt oss nye perspektiver på samfunnsutviklingen. Noen av disse har faktisk humanistisk bakgrunn, som klassisisten Morris, men bruker gjerne data fra andre fag. Dette gjelder også nok en klassisist derfra, Walter Scheidel, som i «The Great Leveler» (2017) har analysert ulikhetens historie.

Likhet i steinalderen

Selv om det ikke finnes nedtegnelser fra steinalderen, går det an å dra slutninger om ulikhet fra materielle funn: boliger, graver, skjeletter, etcetera. Man kan også si noe ut fra jeger/sankersamfunn som fantes inntil nylig. Selv om det er variasjoner, kan vi se at slike samfunn var preget av mer likhet, ikke minst fordi det var vanskelig å samle opp rikdom og bygge opp makt (unntak fantes, som i samfunn der noen kunne kontrollere ressurser som for eksempel laks eller mineraler). Dette var noe som oppsto med overgangen til landbruk og fast bosetting.

Landbruksrevolusjonen, som omfattet overgang til dyrehold, var omveltningen som for alvor bragte ulikheten inn i verden. Det å eie dyrkbar mark og/eller bufe var en kilde ikke bare til velstand, men også til ulikhet. Andre kilder som handel oppsto noenlunde samtidig. Og fordi de som hadde rikdommer måtte beskytte disse, var dette også opphavet til organisert makt og etter hvert til stater.

De fire rytterne

Det historien viser, ifølge Scheidels og andres data, er at så lenge samfunnene var stabile, gikk utviklingen alltid i retning av større ulikhet. Som Bibelen sa, ville de rike alltid bli rike, mens de fattige alltid ville være blant oss. Men dette mønsteret kunne bli forstyrret. Ikke av politikere eller profeter, men av dramatiske hendelser som ødela den rådende orden eller maktbalansen.

Scheidel har identifisert fire typer slike hendelser, som han kaller de «fire rytterne» (som i Johannes’ åpenbaring varsler ødeleggelse). I Scheidels versjon er disse: krig (men kun de som omfatter massemobilisering), revolusjoner (kun de som fører til radikale samfunnsomveltninger), statskollapser (à la Romerrikets fall og Somalia etter Siad Barre) og dødelige pandemier. Alle tilgjengelige data viser at det er kun som følge av slike radikale hendelser at mønsteret med økende ulikhet er blitt brutt. Og da ofte dramatisk.

Pest, krig og revolusjon

Det mest kjente eksemplet på at en pandemi har skapt mer likhet, er svartedauden. I høymiddelalderen, fram til begynnelsen av 1300-tallet, hadde ulikheten økt i Europa. Men pesten førte til at tilgangen på arbeidskraft ble dramatisk redusert, men markene fremdeles var like dyrkbare. Dermed ble maktbalansen forrykket: Landarbeiderne kunne nå kreve det mangedobbelte i lønn. Og de statlige maktapparatene var så svekket at de ikke kunne tvinge folk i arbeid. Dette førte til en markant reduksjon i økonomisk ulikhet, uansett hvilke mål man bruker.

Et eksempel på hvordan krig kan føre til mer likhet, er Japan og Andre verdenskrig. Før denne krigen var dette et samfunn preget av stor ulikhet, men først massemobilisering og senere endringer påført fra amerikansk side (for å unngå ny militarisering) skapte et mye mer egalitært samfunn, der arbeiderne fikk langt større innflytelse over bedriftene og sin egen situasjon.

For statskollapser er kanskje Romerrikets fall det ultimate eksemplet. Romerriket var på slutten et ekstremt ulikt samfunn, noe som er blitt skildret i flere filmer. Dets fall (uansett hva dette skyldtes) var en katastrofe for de rike, mens de fattige heller fikk det litt bedre.

Når det gjelder revolusjoner, er den russiske og den kinesiske kroneksemplene. Disse førte midlertidig til mer egalitære samfunn, ikke minst fordi de superrike elitene ble fjernet med makt. Mens den franske revolusjon mer var et oppgjør mellom eliter, og ikke førte til så store økonomiske omveltninger.

Rytternes tid er forbi

I noen tilfeller kommer flere av disse rytterne sammen, som i Europa på 1900-tallet. Inntil første verdenskrig hadde ulikhetene i Europa steget jevnt (med unntak av Skandinavia, der man i årene rett før krigen hadde hatt en viss utjevning). Første verdenskrig innledet en serie dramatiske hendelser (inkludert revolusjoner, pandemier, krakk og nok en verdenskrig) som resulterte i det Scheidel kaller The Great Compression, «Den store sammentrykningen». I årene fra første til etter andre verdenskrig opplevde Europa og assosierte land en dramatisk reduksjon i ulikhet. En sterk fagbevegelse var en faktor her, men Scheidel mener dens styrke dels var betinget av de nevnte «rytterne».

Fra 1980-tallet begynte ulikheten å øke igjen, inntil vi nå er på nivå med tiden før 1929-krakket. Årsaken? Ifølge Scheidel ser det ut til at rytternes tid er forbi, og at vi nå bare må håpe på at ulikhet kan bekjempes med mindre voldelige midler. Historien viser at dette ikke er lett. Antikkens Athen var et mulig unntak. Latin-Amerika så en stund ut til å bli det. Hva med Norden?

viten@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. august 2017 kl. 14.09

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk