Klassekampen.no
Torsdag 10. august 2017
PALMYRA: Syriske soldater står vakt ved det skadde romerske amfiteateret i den eldgamle byen Palmyra. Med støtte fra russiske fly gjenerobret de byen fra Islamsk stat (IS, i mars i år. Foto: Louai Beshara, AP/NTB scanpix
Syriske soldater har betalt en høy pris i krigen mot IS uten at Vesten har brydd seg:
Fremst i fronten mot IS
DREPT: General Fouad Khadour ble drept i kamp mot IS. – Han var en helt, og en svært modig mann, sier hans nærmeste overordnede. Bildet er tatt et år før Khadour ble drept, utenfor hans hovedkvarter ved Palmyra. Foto: Nelofer Pazira, The Independent
I STRID: Syrias hær slåss mot IS lenge før USA og deres allierte startet kampen. Soldatene og familiene deres forventer respekt og påskjønnelse for sine offer.

Syria FRA INNSIDA

Jeg liker ikke hærer. De er farlige virksomheter. Soldater er ikke helter bare fordi de kjemper. Og jeg er blitt lei av å si at de som lever ved sverdet, noen ganger dør ved sverdet. Men døden ser ut til å ha mistet sin mening i en tid der amerikanerne, irakerne og Den islamske staten (IS) kan notere seg for 40.000 sivile dødsfall i Mosul det siste året. Til sammenlikning ble 50.000 sivile slaktet av mongolene i Aleppo i det 13. århundre. Dermed utgjør de amerikanske flymannskapene, den irakiske brutaliteten og IS’ sadisme en menneskerettighetsforbedring på skarve 10.000 sjeler.

Fakta:

Robert Fisk i Syria:

• Den erfarne britiske Midtøsten-korrespondenten for avisa The Independent, Robert Fisk, har reist i Syria sammen med offiserer og soldater i den syriske hæren.

• Klassekampen trykker flere av Fisks reportasjer.

• Dette er den femte reportasjen i serien. Tidligere artikler sto på trykk 31. juli, 3. august, 5. august og 7. august.

Krigens harde pris

Døden kan ha mistet sin mening. Hvis du da ikke kjenner ofrene og deres familier.

Jeg har en venn hvis mor ble myrdet i Damaskus-forstaden Harasta i begynnelsen av krigen i Syria. En annen hvis svoger ble kidnappet øst for byen og aldri er blitt sett igjen. Jeg har møtt ei lita jente hvis mor og lillebror ble skutt av al-Nusras drapsmenn i byen Jisr al-Shughour, og en libaneser som tror nevøen hans ble hengt i et syrisk fengsel.

Og så, denne måneden, øst i den syriske ørkenen, nær den støvpiskete skurlandsbyen al-Arak, var det en syrisk soldat som jeg fikk vite var blitt drept av IS.

Han var selvfølgelig soldat i hæren til det syriske regimet. Han var general i en hær som stadig blir anklaget for krigsforbrytelser av nettopp den nasjonen – USA – hvis luftangrep bidro så raust til den skitne massakren i Mosul.

Men general Fouad Khadour var en profesjonell soldat, og han forsvarte oljefeltene i Øst-Syria. De er kronjuvelene i Syrias økonomi. Det var derfor IS forsøkte å okkupere dem, og derfor de drepte Khadour. Og krigen i ørkenen er ikke en skitten krig, som så mange av konfliktene som herjer Syria. Da jeg møtte Khadour vest for Palmyra hadde IS nettopp erobret den eldgamle romerske byen, og i full offentlighet kuttet eller blåst hodene av sivile, soldater eller embetsmenn som ikke hadde klart å flykte.

Kan ikke være redde

Bare et år tidligere hadde generalens sønn, også han soldat, blitt skutt i kamp i Homs. Fouad Khadour nikket bare da jeg nevnte dette. Han ville snakke om krigen i de hete, brune fjellene sør for Palmyra. Der lærte han sine soldater å slå tilbake mot IS’ selvmordskrigere, å forsvare sine isolerte stillinger rundt oljepumpe- og kraftstasjonen der han var stasjonert, samt å sikre rørledningene langs veien til Homs.

Amerikanerne, som har proklamert at IS er en «apokalyptisk» styrke, sier hånlig at den syriske hæren ikke bekjemper IS. Men Khadour og hans menn sto opp mot IS før amerikanerne hadde fyrt av sin første rakett. Og de lærte seg den eneste leksa soldater kan forstå når de står overfor en fryktelig fiende: Ikke å være redde.

Khadour medgikk sine tap, men beskrev med stille gru hvordan hans soldater hadde oppdaget at IS hadde lagt igjen kvinneklær da de flyktet unna syrernes angrep mot en IS-stilling i huler i fjellene.

– Jeg forstår ikke, sa jeg.

– Det gjorde ikke jeg heller, svarte generalen.

– Men så innså vi at klærne trolig tilhørte jesidi-kvinnene som Daesh (IS) hadde bortført og tatt som sex-slaver i Irak.

Tok Palmyra i granatregn

Etter dette stormet syrerne, støttet av kraftige russiske flyangrep mot IS, inn i Palmyra og gjenerobret byen. Her møtte jeg general Khadour igjen, i en betonghytte der han hadde opprettet hovedkvarter mellom en fjellkjede og et mamelukk-slott fra det 13. århundre. Han hadde ledet sine soldater inn i Palmyra gjennom et kontinuerlig granatregn. Mange av dem hadde blitt drept av minene som IS så kunstferdig hadde skjult under tilsynelatende nedtråkkede grusveier. Khadour selv ble såret av minesplinter, selv om han ikke gjorde mer vesen av sårene enn av de brutale skorpionbittene han ble utsatt for hver natt i betonghytta.

Generalen var også rasende på mediene.

– Vi fikk et tv-mannskap til å komme til Palmyra etter slaget, fortalte han.

– Journalisten ba oss om å spille et skuespill der vi rekapitulerte kampene, slik at reporterne kunne filme dette og late som om de hadde vært til stede da vi tok byen.

Han ristet trist på hodet.

– Dette var ikke et vestlig tv-mannskap, tilføyde han.

Generalen sa at krigen ville fortsette, at langt flere kamper måtte tas i ørkenen.

Vi tok et bilde av ham der han satt i uniformen sin i ørkenheten, ved siden av en slitt kamuflasjeskjerm. Han så munter ut, kanskje sliten. En mann som hadde lært svært mye om ørkenen.

Han hadde nesten nøyaktig et år igjen å leve.

IS vendte tilbake til Palmyra, og ble nok en gang drevet ut. Så, måneder seinere, begynte det store slaget for å presse IS mot Eufrat.

Jeg ønsket å snakke med Khadour igjen. Han kjempet nå øst for Palmyra, i åsene rundt al-Arak. En venn fikk tak i ham på telefon i hans hjem overfor Latakia for å fortelle at jeg ville snakke med ham. Khadour, som var alawitt, selv om de fleste av hans menn var sunnimuslimer, var hjemme på en kort permisjon.

Nå hadde han bare to dager igjen å leve.

– En svært modig mann

Fouad Khadours overordnede offiser hadde samme etternavn som ham, selv om de to ikke var i slekt. General Mohamed Khadour er kommandant over hele den østlige militærregionen. Han tok meg med ut i åsene der Khadour var blitt drept.

Dette er hva han fortalte:

– Jeg og min kollega snakket med Fouad i telefonen mens han var under angrep nær Ramamin (et oljefelt), og vi dro for å møte ham for å snakke om operasjonen. Vi så ham på en bakketopp, der han organiserte troppene sine mot al-Arak. Han gikk mot veien der vi stoppet, og IS skjøt granater som landet nær oss. De visste hvem de skjøt mot. Vi informerte Fouad om våre planer. Jeg sa at vi skulle evakuere dette området midlertidig. Da vi kom tilbake til kjøretøyet vårt kom Fouad for å si adjø. Men like etter at vi kjørte av gårde, eksploderte en pansergranat ved siden av ham. Vi hørte at han ble truffet i hånden. Jeg prøvde å ringe ham på telefonen, og han forsøkte å snakke, men fikk det ikke til. Vi hadde forbindelse, fordi jeg kunne se navnet hans på telefonskjermen.

– De fikk ham til sykehus. Han gjentok hele tida at «det er bare hånden min», og var ganske klar i hodet. Men så oppdaget de at en granatsplint hadde trengt inn i kroppen og punktert lungene. Så ble han dårligere, pusten begynte å svikte. Etter en time var han død. Han var en helt, og en svært modig mann.

Regimets fiender vil nekte for dette, på samme vis som de forbanner hele Assads hær. Men det er et faktum at general Fouad Khadour døde i kamp mot den samme morderiske kulten som Russland, USA, Frankrike og talløse andre vestlige land har utpekt som sin verste fiende. At så mange av IS’ våpen nå viser seg å ha sin opprinnelse i Vesten, noe både den levende general Khadour og den døde general Khadour har fortalt meg, tilføyer denne historien en grusom ironi. Stridsvogna som skjøt mot Fouad Khadour kunne ha vært en syrisk tanks erobret tidlig i krigen, eller en amerikansk Abrams-stridsvogn tatt av IS i Mosul i 2014 og kjørt inn i Syria, som mange andre amerikanske tanks har blitt.

En kampherdet hær

Men Fouad Khadours død representerte noe mer. For her døde nok en høytstående offiser i en hær som nå kan ha mistet rundt 74.000 soldater. Mange av de drepte er faktisk offiserer, siden syriske feltkommandører forventes å holde seg i frontlinjen.

En annen framstående offiser ble drept under en feilslått våpenhvile i Aleppo nylig. En syrisk oberst jeg møtte i Aleppo i juli sa, etter å ha tenkt seg nøye om, at minst 200 mennesker som han personlig kjente var blitt drept i krigen. De fleste var soldater, en av dem hans onkel.

De overlevende i denne hæren og deres familier vil forvente at deres offer blir respektert og belønnet, dersom de «vinner» denne krigen, og dersom en slik direkte seier er mulig når så mange utenlandske krefter er involvert.

Slik sett vokser betydningen av Syria for hver dag som går. Den er ikke lenger den korrupte og ødeleggende styrken som råtnet vekk i Libanon i 29 år. Heller ikke den utrente styrken som først sto imot opprøret mens mange av deres egne soldater deserterte. Syrias hær er nå den mest kampherdede arabiske hæren i Midtøsten, til og med i større grad en irakerne, som har langt færre profesjonelle soldater.

Og det er den syriske hæren som vil måtte gjenoppbygge Syria.

General Fouad Khadour – og hans død – er dermed en del av Syrias framtid, så vel som av dets fortid.

utenriks@klassekampen.no

©The Independent

Oversatt av Sissel Henriksen

Artikkelen er oppdatert: 15. august 2017 kl. 14.12

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk