Klassekampen.no
Torsdag 10. august 2017
KUNSTKAMP: Kunstner Aksel Waldemar Johannessen malte kampen for tilværelsen i Oslos arbeiderklasse og «filleproletariat». Kunstsamler Haakon Mehren har kjempet i mer enn 25 år for å løfte kunstneren fram i lyset.
Kunstsamler Haakon Mehren gir ikke opp sin årelange kamp for å løfte fram maler Aksel Waldemar Johannessen:
Stiller ut de bortglemte
TOG: I bildet «Arbeidertog» (1915) har kunstneren malt seg selv inn i bildet.
BAK KULISSENE: Bildet «Etter forestillingen» (1918) viser Det Norske teateret, hvor kunstneren jobbet med scenografi og kostyme.
Han malte dem samfunnet glemte og gjemte bort: de sultne, alkoholiserte, arbeidsløse. Nå hentes verkene til Aksel Waldemar Johannessen fram fra glemselen.

Kunst

– Han maler ikke bare det såkalte filleproletariatet, som nesten ikke har blitt skildret i norsk kunst. Han skildrer dem med sympati!

Kunstsamler Haakon Mehren er tydelig engasjert når han snakker om Aksel Waldemar Johannessens (1880–1922) malerier, som ett etter ett monteres opp på veggene til kunsthandler Blomqvist i Oslo før utstillingsåpningen på torsdag.

«Arbeidertog», «Drankerfamilien», «Landstryker», «Sultne barn». De direkte titlene fremstår like umiddelbare som motivene i den mørkeblå gallerisalen.

Johannessen, som er blitt kalt «arbeiderklassemaleren» og «vår glemte maler», malte nemlig dem samfunnet helst ville glemme i mellomkrigstidas Norge.

Det er dette – de særegne motivene og den kulturhistoriske konteksten de inngår i – som gjør bildene til Johannessen så unike, mener professor i kunsthistorie og kunstkritiker i Klassekampen Øivind Storm Bjerke.

– I denne perioden var de sosiale klassemotsetningene i Norge ekstremt skjerpet. Det var det eneste tidspunktet i historien hvor arbeiderklassen i landet virkelig var revolusjonær.

Bjerke bidro til boka «Aksel Waldemar Johannessen. Vår glemte maler», som kunstsamler Mehren var redaktør for i 1992.

– Han hadde en tilhørighet til arbeiderklassen som de fleste kunstnere ikke hadde, rett og slett. Det setter ham i en enestående posisjon, sier Bjerke.

Fakta:

Aksel Waldemar Johannessen (1880–1922):

• Norsk maler og grafiker oppvokst på Kampen i Oslo.

• Utdannet skulptør, men lagde også flere tresnitt og oljemalerier.

• Malte arbeiderklassen, «filleproletariatet» og livets tapere. I flere verker har han også malt inn seg selv.

• Inngikk ikke i datidas kunstnermiljø, men hadde nær kontakt med forfatter Kristofer Uppdal og billedhugger Trygve Thorsen, samt Hulda og Arne Garborg.

Tett på det teatralske

I tillegg til skildringene av fattigfolk og det såkalte «filleproletariatet» i datidens Kristiania, var scener fra Det Norske Teatret en gjenganger i Johannessens malerier helt fram til han døde i 1922, alkoholisert og bare 42 år gammel. Og selv spilte han faktisk en rolle på teateret – vel å merke bak scenen, som scenearbeider og kostymedesigner.

Sammen med sin kone Anna Gjermine Nilsen stiftet han i 1912 Heimen Teiknekontor, som senere ble til Heimen Husflid og teaterets kostymeverksted. Gjennom teatermiljøet ble de kjent med ekteparet Hulda og Arne Garborg, som de jobbet sammen med for å utvikle mønster og design til norske folkedrakter.

Da Klassekampen møter Mehren, er tempoet høyt i gallerisalen. Det er like før utstillingsåpning.

Bang! Plutselig deiser «Etter forestillingen» i gulvet. Galleriansatte strømmer til og konstaterer raskt at det gikk bra med maleriet, som forestiller en scene fra Det Norske Teatret med Edvard Drabløs, skuespiller og teatersjef på begynnelsen av 1900-tallet.

– Dette var ekte folk, store skuespillernavn, sier Mehren begeistret og peker på verket «Kortspill», hvor skuespillerne som Edvard Drabløs, Lars Tvinde og Molly Larsen figurerer.

Men Mehrens sterke engasjement for å gi kunstneren den anerkjennelsen han mener han fortjener, har blitt en kontroversiell kamp som går 27 år tilbake i tid.

27 år lang kamp

Helt siden Haakon Mehren nærmest snublet over drøyt 20 Johannessen-malerier på en låve i Bærum i 1990, har kunstsamleren brukt sine krefter på å løfte «den glemte maleren» fram i lyset. Han har heller ikke holdt noe tilbake i sin kritikk mot offentlige kunstinstitusjoner, som han mener har sviktet arven etter Johannessen og regelrett motarbeidet kampen for hans anerkjennelse.

Mehren har ved flere anledninger klandret Nasjonalmuseet for å ha skuslet bort sjanser og unngått å ta Johannessens kunst på alvor, etter at museet takket nei til å kjøpe flere verker på 90-tallet.

– Hvorfor skulle deler av kunstmiljøet motarbeide at en norsk, «glemt» kunstner skal få anerkjennelse og oppmerksomhet?

– Alle virkelig store genier i norsk kulturhistorie har opplevd dette. Hvem i kulturhistorien har blitt forhatt her i Norge? Ibsen. Bjørnson. Hamsun. Munch. Alle de store geniene, sier Mehren oppgitt.

Kunstprofessor Øivind Storm Bjerke mener imidlertid årevis med kontroverser ikke må overskygge det kunstneriske og unike ved Johannessens arbeider.

– Hvorfor har Mehrens kamp for å fremheve Johannessens kunst blitt såpass betent?

– Det er et godt spørsmål. Jeg tror det handler litt om retorikken knyttet til hvor bra eller mindre bra verkene hans er: «Kan det sammenliknes med Munch eller ikke»? Men man må heller se på det unike med Johannessen. Han er særegen både i det kunstneriske og det kulturhistoriske, sier Bjerke.

Usikkerhet om gave

Akkurat hvor høy kunstnerisk kvalitet de rundt 20 Johannessen-maleriene holder, vurderes nå av Oslo kommune. Mehren har nemlig tilbudt å gi alle bildene i gave til kommunen, delvis fordi kunstneren så tydelig fanget Oslo og byens arbeiderklassehistorie på tidlig 1900-tall.

Mehren vil gi bort bildene for å sikre at bildene skal «nå ut til folket», og at «maleriene, som en viktig del av vår kulturarv, ivaretas gjennom en mer langsiktig forvaltning av maleriene enn det som vil være mulig i privat eie», heter det i søknaden.

Men Oslo kommune er fremdeles i tenkeboksen om de vil ta imot eller ei.

«Det følger alltid forpliktelser med å motta kunstgaver, for eksempel at de skal stilles ut, ivaretas og vedlikeholdes. Så selv om gaven kan være sjenerøs kan det være at kommunen prioriterer annerledes», skriver kulturbyråd Rina Mariann Hansen i en e-post til Klassekampen.

Kulturetaten i kommunen arbeider nå med saken og skal komme med en innstilling som trolig vil være klar i løpet av høsten, forteller kulturbyråd Rina Mariann Hansen.

«Hvem som avgjør om gaven bør mottas kommer an på gavens verdi og den innstillingen som styret kommer med.»

yngvildt@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. august 2017 kl. 14.23

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk