Klassekampen.no
Onsdag 9. august 2017
8Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Noe er galt når kapitalisten i pengegaloppen sidestilles med Sam Eyde.
Innovasjonsskaperne

At begrepet «jobbskapere» er blitt en del av det politiske mantra i diskusjonen om formuesskatt, er tegn på at man ukritisk overtar propaganda fra amerikanske tenketanker. I USA hevder nå Clintons tidligere arbeidsminister Robert Reich at ideen om at enhver kapitalist er en «jobbskaper» er den viktigste myten som forhindrer amerikanerne å forstå hvordan økonomien funker. Man må være enig med Reich i dette. Det er etterspørselen etter varer og tjenester – folks kjøpekraft – som er de egentlige jobbskaperne, og denne jobbskapingen er i Vesten i dag hindret av «austerity».

Men problemet rundt jobbskaperne har også en annen dimensjon, og her ligger norsk økonomisk debatt altfor langt fra sine naboer i EU og altfor nær amerikansk retorikk på sitt mest banale.

Mange husker antakelig Vidar Sandbecks «Pengegaloppen» med «mannen som satt i kveldinga og koste seg med skjellinga», og «telte på nytt og på nytt og på nytt en sekk med penger i». Han var nok en formuende mann, men var likevel ikke noen «jobbskaper». Kapital kan brukes, som i pengegaloppen, til hamstring.

Fordi man etter finanskrisen «reddet» så mye kapital som egentlig burde vært tapt i konkurser (for eksempel Hellas’ gjeld) finnes det nå enorme mengder uproduktiv kapital. Slik kapital kan brukes til å by opp prisen på ting som allerede er produsert, for eksempel boliger. Dette blir ofte spekulasjoner. Formuer som skapes gjennom hamstring og spekulasjon er ikke jobbskapere – derfor blir det feil å likestille enhver formuesoppbygging med jobbskaping.

Økonomen Joseph Schumpeter (1883–1950) – hvis bok «Teorien om økonomisk utvikling» kommer for første gang på norsk i høst – har en kapitalteori som kan være nyttig i den norske debatten. Schumpeter mente at det kun er innovasjonene – nyskapningene – som gir kapitalen verdi. Intuitivt kan dette forklares ved at i en stasjonær økonomi der det ikke skjer noe nytt, ville enhver investering – som da kun ville være et resultat av kapitalslit – kunne finansieres gjennom bedriftens avskrivninger. Schumpeter gjør narr av «det banale syn at det er kapitalen i seg selv som er kapitalismens drivkraft». Det var ikke fordi folk var så flinke til å spare at vi kom oss ut av steinalderen – det var fordi noen oppfant bronseteknologien.

De egentlige jobbskaperne er med andre ord innovasjoner og den kapitalen disse innovasjonene trenger. Ikke kapitalen i seg selv. Ser vi tilbake på Vestens 30 nesten eventyrlige vekstår mellom 1945 og 1975, var forklaringen store innovasjoner kombinert med en lønnspolitikk der lønningene steg i takt med produktivitetsveksten.

Sammenlignet med våre naboland har Norge lagt liten vekt på innovasjoner. «Hvor ble det av innovasjonspolitikken?» spurte en artikkel i bladet Forskningspolitikk tidligere i år. I OECD og EU ble det fra tidlig på 1990-tallet fokus på Schumpeters teorier om innovasjoner: OECDs Teknologi og Økonomiprogram fra 1992, EUs White Paper om konkurransedyktighet fra 1993 som ble utdypet i EUs «Grønne bok» om Innovasjon i 1995, og Lisboa-strategien fra 2000–2010. Lisboa-strategien ble ingen knallsuksess, men den representerte – i motsetning til jobbskaper-myten – et korrekt teoretisk grunnlag.

I 1999 ble det bestemt at noen av oljepengene våre skulle brukes til et forskningsfond. Dette ble imidlertid nedlagt i 2012. Selve innovasjonsbegrepet ble ikke politisk gangbar mynt i Norge før med Bondevik II-regjeringen i 2004. Men det varte ikke lenge. Næringsministerens innovasjonsutvalg ble raskt avlivet, noe artikkelen i Forskningspolitikk mener førte til dagens ansvarspulverisering av innovasjonspolitikken.

Det er flere grunner til at vi ligger etter andre land på dette området. Oljen har vært en sovepute. Dessuten er det i våre naboland Sverige og Danmark langt flere tunge akademiske miljøer som fokuserer på innovasjonsforskning enn det er her hjemme. Ensrettingen av det økonomiske miljøet reflekteres også i Finansdepartementet.

Det finnes flere dilemmaer forbundet med formuesskatten, men dagens retorikk der hovedpersonen i «Pengegaloppen» og boligspekulanter likestilles med Sam Eyde som grunnla Norsk Hydro hjelper oss ikke til å gripe fatt i disse problemene på en konstruktiv måte. Overflatisk retorikk som kanskje virker i USA, kan virke mot sin hensikt her hjemme.

eriksreinert@gmail.com

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Rune Skarstein, Camilla Øvald, Chr. Anton Smedhaug og Ebba Boye skriver onsdager i Klassekampen.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk