Klassekampen.no
Onsdag 9. august 2017
BLÅS: En av gjestene på nattklubben Club S & S i Donetsk blåser ut røyk fra en vannpipe. Personene på bildene er ikke intervjuet i denne artikkelen. BEGGE FOTO: Club S & S
Når mørket faller på, fylles nattklubben Club S & S i Donetsk opp av krigstrøtte ukrainere:
Pusterommet i krigssonen
KOBLER AV: Folk trosser krig og portforbud for å henge på Club S & S.
FLUKT: Mens granatene slår ned i forstedene, prøver gjestene på Donetsks eneste gjenværende nattklubb å glemme krigen for en stund.

UKRAINA

Diskokulens lysprikker flakker over de frammøtte. Kvinner i stiletter. Skikkelser i militæruniformer. I en sofaseksjon heller bredskuldrete fyrer med gullkjeder allerede av den første vodkaflaska. Det er fredag kveld i Donetsk.

Foreløpig er det litt før elleve om kvelden. Det gjelder å komme seg inn på Club S & S før portforbudet trår i kraft. Nattklubben er den eneste som holder åpent i den krigsherjede byen. De ukrainske styrkene står ute i forstedene. Separatistene kontrollerer sentrum.

Granatene flyr fram og tilbake mellom de to sidene på alle tider av døgnet. Men her inne ser det ut til at alle har glemt den utsatte posisjonen de befinner seg i. Tanken er i hvert fall lagt vekk for en stund.

Fakta:

Donetsk:

• Region øst i Ukraina, med hovedstaden Donetsk. En av to selverklærte uavhengige republikker i Donbass-området. Den andre heter Luhansk.

• Russland-vennlige separatister erklærte selvstendighet i Donetsk og Luhansk etter Maidan-opprøret som endte med at president Viktor Janukovitsj ble styrtet i februar 2014.

• Regjeringen i Kiev reagerte med en militæroperasjon mot opprørerne i Donbass.

• Krigen har kostet rundt 10.000 liv og drevet over én million på flukt.

Russiske hits

På en liten scene har karaoken kommet i gang. Stemningen stiger langsomt i takt med at flere og flere synger med på de russiske popklassikerne. Bartenderen rekker en flaske Artjomovsk, dekket av dogg, over disken. Rikelige mengder av den glimrende sjampanjen ledsager som regel festligheter i Ukraina.

Til tross for de harde tidene her i øst er denne kveld heller ikke noe unntak. Bobledrikken produseres fortsatt i byen Bakhmut, på den andre siden av frontlinja. Og opprørsrepublikkene ser ikke ut til å ha problemer med å få tak i betydelige mengder av den tradisjonsrike sovjetsjampanjen. Den liflige drikken prikker behagelig i ganen.

Flomlysene skifter. Et enslig porselensfarget ansikt som hver gang får en ny nyanse: rød, lilla, blå – raskt etter hverandre. Men øynene bevarer samme farge som det kullet generasjoner av gruvearbeidere under enorme anstrengelser har hentet opp av gruvesjaktene her i Donbass, noe som gjorde Øst-Ukraina til Sovjetunionens viktigste region for storindustri.

Den unge kvinnen med de elegante trekkene presenterer seg og lener seg helt tett på for å si noe som kan overdøve musikken.

– Egentlig liker jeg ikke denne klubben, men nå er det ingen andre som er åpne. Så det er ingen andre valgmuligheter, hvis man vil ha en festlig kveld ute. Før krigen hadde Donetsk klubber og restauranter for enhver smak. Tilbudet var kolossalt, bekjenner hun mellom technorytmene som nå dunker ut av høyttalerne. Lyset reflekteres i øynene under den mørke luggen, og pusten hennes føles varm i øret.

Ville østen

– Her var det massevis av gruver og fabrikker, utbygget industri, rikmenn, eksklusive spisesteder og nattklubber. Enorme summer var i omløp, forteller hun om perioden fram til våren 2014, da de første skuddene lød. Siden den gang har Donbass vært preget av veisperringer, bombetomter, masseflukt, sandsekker og kalasjnikovgeværer og stengte fabrikker.

– Den politiske makten i Ukraina var sentrert omkring personer og klaner som kom fra Donbass, legger hun til.

Hun tenker særlig på den avsatte presidenten Viktor Janukovitsj, samt toppoligarken Rinat Akhmetov, som skapte en svimlende formue under 1990-tallets lyssky privatiseringer av Sovjetunionens statlige eiendom. Han levde etter prinsippet «stjel litt og de kaster deg i fengsel, stjel mye og de gjør deg til konge», som Bob Dylan synger.

I mange år etter Sovjetunionens sammenbrudd var Donetsk et slags ville østen, der oligarker med sine følgesvenner festet hardt og anla en dekadent og hedonistisk livsstil, mens gruvearbeiderne streiket og omkom i den ene ulykken etter den andre. Om landet som Donetsk offisielt fortsatt er en del av, men i praksis har løsrevet seg fra, innrømmer den langlemmede klubbgjesten:

– Jeg elsket Ukraina som det var før. Før USA begynte å sponse den nye regjeringens våpen og alt endret seg.

Konjakk fra Transnistria

Baren er forsynt med enda en lokal spesialitet: Rett over Ukrainas grense mot vest ligger den ikke-anerkjente nasjonen Transnistria, der det lages fremragende konjakk. Flasker fra det berømte Kvint-destilleriet i hovedstaden Tiraspol står som store ravklumper bak bartenderen – men bare i treårsutgaven, som er litt skarp i smaken. Fra plassen på en barstol vifter Sergej med en solid bunt grønne rubelsedler og bestiller brandyen, som han foretrekker å spe med cola.

– Før krigen jobbet jeg i politiet. Derfor stolte ikke det nye regimet på meg. De trodde jeg var mot republikken. Derfor måtte jeg i fengsel en måneds tid, forteller han, skåler for et nytt vennskap og tar en lang slurk.

Gullsmykker pryder håndledd og hals, tatoveringer kravler ut av T-skjorta.

– Nå har jeg skaffet meg et levebrød: valutaveksling, sier ekspolitimannen.

Han forsvinner i en røyksky hver gang han puster ut etter å ha tatt et drag av vannpipa. En tung, nærmest hypnotiserende bass setter inn. Som et ekko av et ekko av et ekko runger den i ørene. Flomlysene veksler fortsatt, men i sakte film.

Den søte lukten fra tobakken, promillen og de blinkende lysene gjør at alt snurrer. Speilkulen står stille. I stedet synes hele rommet å rotere. Vannpipene legger Club S & S i et tåkeslør. Konturene av de dansende viskes ut, og da Sergej puster ut røyk enda en gang, føles det som man blir sugd inn i en disig underverden av skrytende latter, klinkende glass og omslyngede kropper.

Tilbake fra fronten

En silhuett går ut av røyken og dampen. Kledd helt i olivengrønt og med militærstøvler likner Aleksandr en som kommer direkte ute fra frontlinjen. Klubbens reglement tillater egentlig ikke gjestene å bære uniform, men en enkelt stor gullstjerne på hver skulder gjør ham til offiser, og personalet lar seg imponere av den høye rangen samt det faktum at han setter livet på spill for Folkerepublikken Donetsk.

Han spøker med bartenderne og tenner en sigarett.

– Overalt, er offiserens korte svar til spørsmålet på hvor på fronten han har kjempet.

– Men vi er bare vanlige mennesker som setter pris på en hyggelig kveld sammen med gode venner, legger han til.

Aleksandr bekrefter at det var på Club S & S den beryktede separatistkommandøren Arsen «Motorola» Pavlov fant sin andre kone. Bryllupet sto i juli 2014. Den ekteskapelige lykken skulle imidlertid ikke vare.

– Han er ikke lenger blant oss, sier den uniformskledde skikkelsen og tar en kort pause som for å vise respekt – Motorola var kjent for sin brutalitet overfor ukrainske krigsfanger og døde i oktober 2016 da en fjernutløst bombe eksploderte i oppgangen til leiligheten hans i sentrum av Donetsk. Gjerningsmennene er fortsatt ukjente.

Taxi gjennom karantenen

Aleksandr setter ned seg hos kameratene sine, der flere drinker venter. Klokka nærmer seg langsomt tre, og det er fortsatt mer enn to timer igjen av portforbudet. Foran Club S & S står det et par illegale taxier. Disse sjåførene skal prøve å snike gjestene forbi nattens patruljer. Bildøren smekker igjen, og den unge fyren bak rattet får adressen.

– Jeg trodde det var portforbud … ?

– Hva skal jeg gjøre? Jeg må prøve å tjene penger, sier sjåføren, som kan øke lønnen sin betydelig ved å bryte reglene.

Han trykker på gasspedalen og styrer ut i karantenen. Gatelyktene kaster et gulaktig skjær over de øde prospektene og forsvinner bak oss. Skikkelsen bak rattet forbanner amerikanerne i en lang tirade. De er skyld i krigen og dermed hans prekære arbeidssituasjon. Talestrømmen stopper brått når blålys blinker i bakruten.

– Blin! – pokker!

To ordenshåndhevere med folkerepublikkens logoer malt på siden av bilen stiger ut og utsteder en bot i en lengre prosedyre. Den gjelder sjåføren. Passasjeren bryr de seg ikke om. En betraktelig prisøkning gjør forhåpentligvis at det risikable prosjektet likevel lønner seg. De røde lyset blir mindre og mindre. Patruljebilen og pirattaxien forsvinner i natta.

utenriks@klassekampen.no

Personene som opptrer i teksten være anonyme siden det helst ikke skal oppstå mistanke om at de har overtrådt portforbudet. Derfor har Information brukt fiktive navn.

© Information

Oversatt av Lars Nygaard

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk