Klassekampen.no
Tirsdag 8. august 2017
Ansvarsløs: Administrerende direktør i Sjømat Norge, Geir Ove Ystmark, vil ha en bedre havbruksdebatt. Men han fraskriver seg ansvar, skriver Bente Aasjord. Foto: Audun Braastad, NTB Scanpix
Havbruksnæringen pløyer ut overskudd fra lutfattige kystkommuner.
Havet gir, noen tar

«Norges IKEA» – som statsminister Erna Solberg døpte lakseindustrien – har fått i oppdrag å bære landet videre «etter olja». Lenge surfet laksenæringen på fortellingen om å produsere sunn mat til verden og skape arbeidsplasser i distriktene. Nå er den en global megaindustri med stadig færre norske eiere og et raskt voksende omdømmeproblem. Konfliktnivået stiger. Nylig heiste Sjømat Norge det hvite flagget.

Rapporten «Verdiskaping basert på produktive hav» (2012), som var sponset av Fiskeridepartementet, Sintef og Forskningsrådet, mente at en bærekraftig femdobling av produksjonsvolumet på laks og ørret var mulig fra 2010 til 2050. Siden rapporten kom ut, har veksten stått stille, grunnet miljøproblemer. Tre år seinere la regjeringen fram St.meld. 2014-2015, «Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett» og henviste til rapportens vekstanslag. Femdoblingen var blitt en politisk plan.

I en kronikk publisert i flere aviser (blant annet Nordnorsk debatt 26. juli), tar administrerende direktør i NHO-baserte Sjømat Norge, Geir Ove Ystmark, til orde for å dempe «den steile havbruksdebatten». Han medgir at næringens omdømme «kan bli bedre», og at de må være mer tolerante overfor kritiske forskere; han lover økt åpenhet og er positiv til et lobbyregister. Det er klokt. Men hovedplottet i Ystmarks konfliktlinje «villaks- og havbrukslobbyen» er alt for snever.

Erkjennelsene fra Sjømat Norge kommer i kjølvannet av Morgenbladets omfattende reportasje 9. juni om hvordan kritisk forskning på lakseindustrien møtes i Norge: Et tjuetalls forskere ved åtte-ti anerkjente forskningsmiljøer, blant dem Havforskningsinstituttet (HI), fortalte hvordan de opplevde å bli svartelistet, isolert, fratatt midler, forfulgt av advokater, krevd omplassert. De har mottatt «drittpakker», blitt utsatt for «reprimande» og beskyldt for «å opptre som femtekolonnister». Temaet var ikke bare lakselus. Det gjaldt også miljøgifter i laks: din og min helse.

Angrep på kritisk forskning skjer i Kina og andre land med svakt utviklet demokrati. Det skjer ikke Norge. Så skjer det likevel: Angrepene er ikke enkelthendelser, men en tilnærming som også går til topps i forvaltning og politikk. Da fiskeriminister Per Sandberg (Frp) instruerte HI om å være et «næringsvennlig institutt» og påla forskerne å underskrive Stortingets vedtatte vekst for lakseindustrien, smalt det. Men presset mot kunnskapsfeltet fra politikk, næring og forvaltning er reelt. Det utøves bare mer elegant – eller sømløst – enn Sandberg gjør. En forsker som vil fram, tenker seg nøye om før hun heller malurt i laksemerden. Dette handler ikke om hva Norge skal leve av, men om vilkårene for en fri og mest mulig uavhengig forskning. Den frie kunnskap. Og det frie ord.

Dette er ikke det eneste omdømmeproblemet til lakseindustrien. Det gjelder også relasjonen til kystkommuner som gratis stiller havarealer og plankapasitet til disposisjon for dem. Sammenlignet med fiskerinæringen er lakseindustrien pålagt lite samfunnsansvar: For å være fisker og eie en båt med fisketillatelse, må du være norsk statsborger, bo i en kystkommune eller i en nabokommune til en kystkommune og være aktiv fisker. Fiskerilovgivningen krever også at fiskeressursene skal eies av fellesskapet, og at fiskeriene skal komme kystsamfunnene til gode. Et viktig politisk virkemiddel er derfor en variert flåtestruktur der cirka 90 prosent av landets 5–6000 fiskefartøyer er under 15 meter.

Lakseindustrien har ingen slike begrensninger. Derfor består den av stadig færre og større multinasjonale selskap. Derfor kan John Fredriksen, hovedeier til verdens største havbruksselskap, Marine Harvest, bo på og «skatte» til Kypros. Derfor er tidligere statseide Cermaq nå et av 800 datterselskap til multinasjonale Mitsubishi. Overskudd og selskapsskatt pløyes ut av havbrukskommunene som gratis huser dem.

Min hjemkommune Steigen er landets 11. største havbrukskommune. Cermaq er enerådende. Kommunen er lutfattig og må kanskje legge ned alle tre grendeskolene. Det vil være en katastrofe. Også for Cermaq-ansatte. Det er langt fra Japan til kommunestyresalen i Steigen.

Kampen om arealene i kystsonen er beinhand, men det er ikke engang avklart hvem som eier arealene den multinasjonale lakseindustrien disponerer. Det kan by på ubehagelige overraskelser. Den rødgrønne regjeringen avklarte den norske havsonens yttergrenser. Nå bør blikket rettes mot kysten.

bente@ordinord.no

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klasse­kampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 9. august 2017 kl. 10.59

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk