Klassekampen.no
Mandag 7. august 2017
Den norske debatten: Hvite menn står i sentrum, mens innvandrere ikke blir hørt, skriver Sumaya Jirde Ali, som selv gikk i debatt med Halvor Fosli (i midten på bildet). Foto: Anniken C. Mohr
Takknemlighetstyranniets lov: Kritikk er bra, hvis du har riktig bakgrunn.
Vær ydmyk, ti stille

Da jeg for en måned siden skrev et innlegg med tittel «Sett deg ned, Listhaug» i Dagsavisens Nye Meninger, som svar på statsrådens provoserende uttalelser, var responsen overveldende. Jeg fikk mye støtte. Jeg var forberedt på stygge kommentarer, men det jeg ikke så komme var misbruk av min bakgrunn som innvandrer, som forfatter Halvor Fosli gjorde.

Fosli skrev på sin egen, åpne Facebook-vegg at jeg ikke burde «kritisere de innfødte hardt og nådeløst. De innfødte vil ha det som de er vant med, og uten redusert velferd og trygghet. Listhaug er deres fremste representant. Innvandrere bør ikke gyve løs på henne, mener jeg. Det er for mange som går til frontalangrep mot vertslandet samtidig som de vil ha full likebehandling.»

Dette er ikke første gang jeg møter denne gufne terminologien. I et kommende bokprosjekt for Minotenk, med tittel «Skal lissom lissom-passet ditt bety no», skriver jeg: «Jeg debatterer ofte på internett og i mange kommentarfelt har jeg blitt bedt om å være mer takknemlig. Dette er en hersketeknikk. Indirekte blir jeg fortalt at min stemme og perspektiv ikke teller. Det mest urettferdige er at det skjer meg på grunn av min bakgrunn, noe jeg verken kan noe for eller kan kontrollere. Jeg kan si det samme som den neste etnisk norske personen, men min rolle som gjest (les: innvandrer) tillater ikke at det skal stå uimotsagt og derfor blir jeg bedt om å være mer ydmyk og takknemlig. Litt mer rund rundt i kantene og mindre spiss. Litt mer submissiv og mindre dominant. Du styrer ikke, Sumaya. Du følger.»

Så startet vi, jeg og Fosli, en runddans. Fosli skriver en mer subtil kommentar, hvor fokuset ikke lengre er på min bakgrunn, men på alder: «Ungdom bør som hovedregel gå på forelesninger, ikke forelese selv». En del anerkjente stemmer støtter dette angrepet mot ungdommelig politisk engasjement. I kommentarfeltet diskuteres det derimot ikke sak, men person. Godt voksne mennesker spekulerer i om jeg har fått hjelp til å skrive plettfritt norsk, jeg blir kalt spøkelseskladd og mye annet, jeg blir irettesatt for den freidighet som fikk meg til å tro at jeg har samme ytringsrom som alle andre, og så blir jeg selvfølgelig bedt om å reise hjem.

Takknemelighetstyranniet lærte jeg tidlig å kjenne, og etter hvert kan jeg koke det ned til én setning: Kritikk er bra så lenge du har rett bakgrunn. Jeg er misunnelig på de menneskene som kan kritisere norsk kultur, levesett, verdier og politikk uten å få et helvete sendt deres vei.

Når du nå skal lese dette avsnittet, les det med stemmen til en sint svart kvinne.

Jeg synes det er synd at det er dette debattnivået engasjerte mennesker med innvandrerbakgrunn kan forvente. Det er synd at min stemme ikke anerkjennes på lik linje med andre stemmer, og det er synd at jeg stues til side som en annenrangsborger som skal takke og bukke for at hun får lov til å bo i Norge. Samfunnsdebatten lider hvis dette skal være normalen, hvis innvandrere blir bedt om å reise hjem med én gang de plukker opp pennen, med én gang de tar eierskap over egne historier.

Jeg forstår godt at dette truer enkeltes hegemoni, men jeg nekter å gi meg hen til et ordskifte hvor mennesker mobbes bort. Et ordskifte hvor ballen alltid hviler hos den hvite mannen. Den norske samfunnsdebatten er mer enn nok mannsdominert. Skal de få interseksjonelle stemmene knebles? Paradoksalt nok går disse høyre-mennene av skaftet så fort de møtes med den samme harde tonen de selv benytter seg av.

Da jeg tok meg tid, godtok venneforespørselen og gikk i dialog med Halvor Fosli, var han ikke interessert i å argumentere saklig. Jeg var visst kjepphøy. Twitterbruker @fuchsiablix sa det best: «Feminister og andre interessegrupper lider ofte av tunnelsyn og manglende evne til å se ting fra det objektive, hvite, mannlige perspektiv.»

Vi er alle medskyldige i at dette debattklimaet opprettholdes. Fordi vi ikke sier ifra. Erfarne debattanter later som ingenting, snur kinnet til og ser på mens debatten går utfør stupet. Å vise støtte i ettertid er vi gode til: Vi trykker like og deler, sender varme hilsninger og støtteerklæringer. Men kun et fåtall viser sympati og støtte der den trengs, i debattene. Vi har alle ansvar for å skape god debattatmosfære. For å skape et debattklima som er mindre hardt, personfokusert og mannsdominert, må flere ta det ansvaret.

sumsum97@outlook.com

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton, Hedda Lingaas Fossum og Sumaya Jirde Ali skriver i Klassekampen mandager.

Artikkelen er oppdatert: 8. august 2017 kl. 16.29

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk