Klassekampen.no
Mandag 7. august 2017
Vannvei: Romerske akvedukter vitner om banebrytende ingeniørkunst. De enorme buekonstruksjonene hadde ikke vært mulige uten oppfinnelsen av sementen. Her fra Segovia i Spania. Foto: Wikimedia Commons
De storslåtte romerske byggverkene hadde ikke vært mulige uten den fantastiske romerske sementen.
Det som holder alt sammen
Romspill: Den romerske arkitekturen kjennetegnes av hvelv, buer og kupler. Her fra Forum Romanum. Foto: Pxhere.com
En blanding av vulkansk sand og kalksten ga et stoff som kunne stå stødig under vann.

antikken

Sement er for de fleste av oss et av de mest hverdagslige konstruksjonsmaterialene som finnes. Vi er omgitt av sement. For to tusen år siden var sementen imidlertid en revolusjonerende nyhet. Det var romerne som oppfant den, og uten den hadde vi ikke hatt storslåtte romerske ruiner av akvedukter, broer, termeanlegg (bad), templer og amfiteatre.

Den vulkanske sanden

Aviser som Washington Post har i det siste skrevet om en ny oppdagelse av hvordan romersk sement ble laget. Det er forskningssenteret DuPont Pioneer i USA og Roman Maritime Concrete Study ved University of Utah som har kommet frem til oppskriften på romersk sement, og som nå forsker på produksjonsmetoden.

Man har lenge visst at en type vulkansk sand som kalles pozzolana var en del av oppskriften. Sammen med den malte kalkstenen gjorde den sementen særdeles solid, men det har vært ukjent hvorfor disse ingrediensene til sammen ble som den hardeste sten. Romerne brukte pozzolana fra Pozzuoli (antikkens Puteoli) ved Napoli og fra området omkring Roma.

Solid under vann

Pozzolana-sement ble brukt i mange former for arkitektur, og dens vanntette egenskap gjorde den spesielt anvendelig til undervannskonstruksjoner, slik som fundamenter for havner og broer, og som underlag for mosaikkgulv i bassenger. Det tidligste monumentale eksempelet er havnen i Caesarea Maritima i dagens Israel, fra midten av det første århundre e.Kr., som ble gravet ut på 1950- og 1960-tallet, og som i 2011 ble fredet som nasjonalpark.

Det som gjør den romerske sementen spesielt solid i saltvann er at krystallene i pozzolanaen utvider seg, slik at materialet ikke sprekker. Derom vitner den romerske naturhistorikeren Plinius den Eldre, som virket i det første århundre e.Kr. Han skrev om hvordan sementen reagerte i kontakt med vann.

Den romerske arkitekturhistorikeren Vitruvius hadde da allerede i 25 f.Kr. påpekt at pozzolana som bestanddel i sementen gjorde den standhaftig i undervannskonstruksjoner. Eksempler på den romerske sementens holdbarhet under vann er alle ruiner som fremdeles står relativt godt bevart langs strender og ved elvemunninger, ikke minst Romas havn Portus fra det andre århundre e.Kr., som ligger ved den tidligere, romerske havnen Ostia, nær flyplassen Fiumicino.

Buer og akvedukter

Det er selvfølgelig bevart utallige eksempler på romersk arkitektur på landjorden også, og grunnen til det er delvis den fantastiske sementen. I Roma ble det etter den store brannen under keiser Nero i 64 e.Kr. påbudt å bruke sement som kjerne i vegger som ble kledd med tuffstener eller teglstener, før det ble lagt et lag av stukk ytterst, som kunne males.

Sementen var en helt nødvendig forutsetning for den romerske arkitekturen, som langt på vei kjennetegnes av buer, hvelv og kupler. Buer og hvelv hadde vært kjent tidligere, for eksempel i den greske verden og i en rekke østlige kulturer, men ikke i de dimensjonene som sementen muliggjorde. Tenk bare på de milelange romerske akveduktene, som vitner om banebrytende ingeniørkunst.

Allerede da akvedukten Aqua Marcia ble bygget i 144 f.Kr. hadde man begynt å eksperimentere med sement i buer. Aqua Marcia var en seks mil lang akvedukt som gikk fra det som i dag er de moderne byene Arsoli og Agosta til Roma. Akvedukten hadde buer på cirka seks meter, som hovedsakelig ble bygget i tuff, en vulkansk stensort, men hvor vannkanalen var kledd i en sement bestående av kalk og malt teglsten.

Hvelv-eksperimenter

Det er først med de romerske hvelvene at eksperimenteringen med sement gjør seg fullt ut gjeldende. Noen mener at med introduksjonen av tønnehvelv, krysshvelv og kupler, så ble dekorasjonene i interiøret mindre viktig, for spillet i arkitekturen med rom, lys og skygger ble av overordnet betydning.

Den første romerske bygningen med tønnehvelv var sannsynligvis i tronerommet i keiser Domitians villa på Palatinen, fra slutten av det 1. århundre e.Kr. Hvelvet i det store rommet var mer enn 30 meter bredt, og for å kunne bære det, var veggene hele tre meter tykke. Noe av byrden ble båret av tilsluttende siderom. Når det gjelder krysshvelv, så er keiser Caracallas termer fra begynnelsen av det 3. århundre et av de beste eksemplene. Krysshvelv består av to tønnehvelv som krysser hverandre i rette vinkler. I Caracallas termer finnes det et som er rundt 33 meter høyt!

De første kuplene

De første kuplene av sement vokste frem i pompeianske bad på 100-tallet f.Kr., men disse var små sammenlignet med dem som senere skulle bli bygget. Kuplene ble vanlige i bad over hele Romerriket, og i villaer, palasser og graver. Den største av alle står fremdeles: Pantheons 43 meter brede kuppel, fra 100-tallet e.Kr., slo alle rekorder. Slik Pantheon nå står, ble det bygget i første halvdel av 100-tallet e.Kr. Før det hadde det stått et tidligere tempel på stedet, som ble reist av keiser Augustus’ nære venn Marcus Agrippa, på slutten av det første århundre f.Kr. Da Agrippas tempel brant ned, ble Pantheon slik det nå står bygget.

Innsiden av Pantheons kuppelhvelv består av kvadratiske kassetter støpt i sement, som i antikken var bemalt på en måte som ikke kan rekonstrueres, men som noen mener at skulle vise stjernehimmelen. Fra gulvet kunne man dessuten se ut på den virkelige stjernehimmelen gjennom et åpent hull i taket, oculus eller ‘øye’. På 600-tallet ble Pantheon viet til kirken St. Maria Rotonda.

Til Bysants

På 300-tallet økte kuppelproduksjonen fordi det ble funnet frem til nye konstruksjonsmetoder, med nye sentreringsteknikker og nye måter å bruke teglstener på som forsterkning. Men på slutten av 300-tallet begynte Romerriket å svekkes. På 400-tallet brøt det romerske Vestriket sammen, og det var ikke lenger mulig å gjennomføre store byggeprosjekter. Den romerske byggetradisjonen i det vestlige Middelhavsområdet forsvant, men i Østriket og Bysants ble den videreført.

m.p.lindhagen@khm.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 8. august 2017 kl. 16.39

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk