Klassekampen.no
Lørdag 5. august 2017
Avhopper: Svetlana Allilujeva under en pressekonferanse i New York i 1967. Foto: Afp/Scanpix
Sovjet: Det var umulig «å unnslippe skyggen av sin fars navn». Men Svetlana Allilujeva sluttet ikke å prøve.
Datteren

Sommeren 1949 er den 23 år gamle Svetlana Allilujeva på besøk hos faren sin, som ferierer ved Ritsa-sjøen i den nordvestlige delen av Georgia. Etter å ha vært der noen dager vil hun reise hjem til Moskva igjen. Faren er misfornøyd med avgjørelsen og insisterer på at hun skal bli. Hvorfor sånt hastverk? Men datteren fortsetter å mase. Til slutt orker han ikke mer og gir etter: «Ja vel, hvis det er det du vil – dra, da. Jeg kan ikke tvinge deg til å bli.»

Scenen er klippet fra kanadiske Rosemary Sullivans biografi «Stalins datter. Svetlana Allilujevas dramatiske liv», som nettopp er kommet i Hege Mehrens oversettelse på Kagge forlag, men kunne like gjerne ha utspilt seg i et hvilket som helst hjem, mellom en hvilken som helst far og datter: Den er nærmest demonstrativt hverdagslig. En uinformert ville aldri finne på å mistenke den resignerte faren for å være Josef Vissarionovitsj Dzjugasjvili, bedre kjent som Stalin, Stålmannen, Sovjetunionens allmektige diktator fra 1929 til sin død i 1953.

Den sommeren datteren besøker ham ved Ritsa-sjøen, er han fylt sytti år. Mistenksomheten og paranoiaen hans skal fremdeles gjøre hverdagen utrygg for omgivelsene, men ellers ligger det livsverket som har sikret ham en egen plass i historien, stort sett bak ham. Gjennom alt han har gjort – tvangskollektiviseringen av det sovjetiske landbruket, arrestasjonene, deportasjonene og henrettelsene av 2–3 millioner reelle og innbilte politiske fiender, verdenskrigen som ble vunnet, men til prisen av 27 millioner døde landsmenn – går en rød tråd: bruken av personlig initiert, systematisk tvang mot andre mennesker. I løpet av to dager i mai 1944 tvinges for eksempel 250.000 tatarer bosatt på Krim ut av hjemmene sine og deporteres til Ural og Usbekistan, et par tusen kilometer lenger øst. Å holde sin 23 år gamle datter igjen når hun først har bestemt seg for å dra hjem til Moskva, anser han derimot for å ligge utenfor det han har makt til. For, som han sier: «Jeg kan ikke tvinge deg ...»

Fakta:

Svetlana Allilujeva

• Svetlana Allilujeva, datter av Josef Stalin, ble født i 1926, og døde i 2011. Som liten var hun farens «lille spurv», men i 1967 hoppet hun av og fikk politisk asyl i USA.

Der fortsatte hun et flyktig liv, og ga blant annet ut bøkene «Brev til en venn» og «Bare ett år», om sin sovjetiske fortid.

Kanadiske Rosemary Sullivans biografi «Stalins datter. Svetlana Allilujevas dramatiske liv» utkommer i disse dager i norsk oversettelse av Hege Mehren, på Kagge forlag.

Geir Pollen er forfatter og kritiker i Bokmagasinet.

Ondskapens banalitet

Fraværet av ironi i denne menneskelige og derfor uhyggelige replikken fører tankene til Hannah Arendts analyse av Adolf Eichmann og ondskapen i hennes bok om rettsoppgjøret mot denne verste av Hitlers skrivebordsbødler, «Eichmann in Jerusalem» (1963). Der andre rygget uforstående tilbake for de ugjerningene aktoratet rullet opp, så filosofen Arendt at det verken lå bevisst hat eller dypere tenkning – en ideologi, en personlig tilkjempet overbevisning – bak dem. Den endelige løsningen av jødespørsmålet, som mannen på tiltalebenken hadde planlagt med slik forbilledlig flid, var snarere et produkt av ikke-tenkning, en ordinær kontorists tankeløse, banale impuls til å gjøre som sjefen sier. For det gjør jo en god kontorist. Det må være vår kulturelle pregning, århundrer med kristen-humanistisk dannelse, som gjør at vi så lett opphøyer ondskapen til gåte, mens godheten bare er prisverdig.

Arendt skriver i stedet «En rapport om ondskapens banalitet», som undertittelen på bokens hennes lyder. Og er det ikke den samme banaliteten som stikker hodet opp i Stalins oppriktige og derfor vilt absurde replikk til datteren? Den kan bare være framført av en mann som ikke lenger hører hva han sier og ser hva han gjør, som altså ugjenkallelig har mistet kontakten med seg selv.

Spurven og sekretæren

På det private plan har syttiåringen to ekteskap bak seg. Den første hustruen, Jekaterina, døde i tyfus i 1907, etter bare tre-fire års ekteskap. Sammen fikk de sønnen Jakov. Den andre, Nadezjda, masekoppens mor som han giftet seg med i revolusjonsåret 1917, tok livet av seg med pistol i 1932. Det var hennes etternavn, Allilujeva, datteren etter hvert skulle erstatte det belastende Stalina med. Da terroren toppet seg mellom 1936 og 1938, ble Nadezjdas bror pluss en svoger og en svigerinne av henne også arrestert og henrettet. Jakov omkom i en tysk konsentrasjonsleir i 1943. Faren fikk tilbud om å utveksle ham mot den tyske feltmarskalken Friedrich Paulus, som befant seg i sovjetisk fangenskap etter slaget ved Stalingrad, men lot ikke familiære hensyn gå foran de prinsipielle. De sovjetiske soldatene «er alle mine sønner», skal han ha sagt, så det fikk bli alle eller ingen. Også Josef og Nadezjda fikk en sønn, Vasilij. Han utdannet seg til jagerpilot og avanserte til generalløytnant i Den røde armé. I 1949 var han 28 år og allerede sterkt preget av den alkoholismen som tok livet av ham 13 år senere.

Ingenting av dette bærer bud om et lykkelig familieliv; Sullivan har dekning for å hevde at Svetlanas sovjetiske liv var «ufattelig smertefullt». På den andre siden er det heller ikke malplassert å påpeke at hun lever langt mer sorgløst og beskyttet enn de aller fleste av sine sovjetiske medborgere. Som Stalins datter lider hun ingen materiell nød, får gå på de beste skolene, har egen livvakt. En hjertegod barnepike, Aleksandra Andrejevna, erstatter moren som endog virket «kald», ifølge Sullivan, mens hun hos faren «fikk all den følelsesmessige responsen hun kunne begjære». Han kaller henne «lille spurv», «lille flue», «min lille husfrue», og de to, far og datter, hengir seg til et morsomt rollespill, der han er den underdanige sekretæren og hun den kommanderende sjefen. Det hele minner om karnevalets lek med identiteter, der undersått og hersker, soknebarn og biskop, for en stakket stund kunne bytte plass i det sosiale hierarkiet ved å kle seg ut og agere som den andre.

Tonen i brevene hans til datteren er infantil, pludrete: «Du skriver jo ikke til din lille pappa? Jeg tror du har glemt ham. Er du frisk? Du er vel ikke syk, vel?» Og Svetlana, i et brev fra september 1941, et par-tre måneder etter at Wehrmacht krysset den sovjetiske grensen, og hun selv er 15 og et halvt år: «Kjære paposjka .... Hvordan har du det, min kjære sekretær?» Den eneste forskjellen på far og datter er at hennes infantilitet ikke er villet: «Pappa, hvorfor driver tyskerne på sånn hele tiden?»

Ikke ett skritt tilbake

Etter hvert som Svetlana vokser ut av barndommen, blir faren stadig mer fraværende i livet hennes, opptatt med sine politiske gjøremål, samtidig som hennes ungdommelige valg oftere vekker hans misnøye; det er ikke noe sjeldent mønster mellom tenåringsbarn og tenåringsforeldre. Han liker for eksempel ikke at 16-åringen forelsker seg hodestups i en 22 år eldre, gift filmmanusforfatter, Aleksej Kapler. Det trenger man ikke være Stalin for å mislike, selv om løsningen på problemet er eksklusivt hans egen: Kapler arresteres og sendes til en arbeidsleir i Sibir. Det er på denne tiden, våren 1942, Svetlana får vite hvordan moren avsluttet livet. Hun kommer over opplysningen helt tilfeldig, i et av de engelskspråklige tidsskriftene hun liker så godt å lese, og føler, som hun selv sier, at livet legges i grus. For enkemann Stalin, som aldri har fortalt datteren om Nadezjdas tragiske skjebne, må året 1942 ha vært særlig belastende. Tyskerne rykker fram mot Nedre Volga og hans egen by Stalingrad uten at soldatene hans, «mine sønner», ser ut til å kunne stanse dem. 28. juli utsteder han sin morderiske befaling nummer 227, med overskriften «Ni sjagu nazad!» – «Ikke ett skritt tilbake!» – der han forbyr soldater og lavere offiserer å foreta retretter uten ordre fra høyeste hold. Hver meter sovjetisk territorium må forsvares til siste blodsdråpe, uansett omstendigheter. De som likevel gir etter for dødsangsten og unnlater å slåss, skal overføres til spesialopprettede straffekompanier og plasseres på de mest utsatte frontavsnittene, slik at de – feigingene – kan få anledning til «å sone med sitt eget blod forbrytelsene mot fedrelandet». Her taler verken den karnevalsk pludrete pappaen eller den rasjonelle militære kommandanten, men en glødende prest.

Dette er faren til Svetlana. Han er ikke ideell, stiller ikke akkurat opp for sin eneste datter, som det heter i dag, men tiden tatt i betraktning – vi snakker tross alt om 1930- og 40-årene – er han vel heller ikke stort verre enn fedre flest med et navn og en karriere å ta vare på. Det som skiller ham fra alle andre fedre, er kanskje ikke annet enn at han er Stalin?

Som voksen må Svetlana gang på gang innse at det er umulig «å unnslippe skyggen av sin fars navn». Men hun slutter ikke å prøve. Oppbruddet blir den mest iøynefallende konstansen i livet hennes. I 1967 hopper hun «på impuls» (Sullivan) av til USA via en dramatisk reise gjennom India, Italia og Sveits, mens en voksen sønn og en halvvoksen datter sitter intetanende igjen i Moskva. En endeløs rekke flyttinger følger. Så vidt kommet i hus på én adresse, må hun videre til neste. Det gir seg aldri; til slutt flytter hun fram og tilbake mellom to aldershjem. Formuen hun tjener på å skrive to bøker om sin sovjetiske fortid, «Brev til en venn» (1967) og «Bare ett år» (1969), setter hun over styr og ender med å måtte sende tiggerbrev til gamle venner og bekjente. CIA gir henne noen dollar for fiktive oversetteroppdrag, slik at det skal se ut som om hun er den litteraten hun alltid har ønsket å være, men aldri har gitt seg selv ro til å bli.

Leve og overleve

Er det faren sin skyld at livet hennes aldri ordner seg; hans demoner som jager henne helt fram til graven? I så fall: Hvilke demoner snakker vi om; genene eller gjerningene hans? Eller er det den russiske emigrantens velkjente omstillingsvansker som ikke slipper taket? Den mest amerikanske av alle russiske emigranter, Nabokov, fikk heller aldri fast adresse, men hadde i hvert fall forfatterskapet og sommerfuglene sine å holde seg til. Svetlana selv forbanner De andre som aldri lar henne få være noen annen enn Stalins datter. Den som best sammenfatter helheten i livet hennes, er ikke biografen Sullivan, men datteren Olga, som Svetlana føder da hun er 45 år, i 1971. Året før har hun gått hodestups inn i sitt tredje ekteskap, som i likhet med de to første knapt får tid til å begynne før det avsluttes. «Jeg tror at det å leve var det som ble vanskelig for henne,» sier Olga. «Det var noe mor aldri mestret helt ... hun kunne overleve, men ikke leve.»

Svetlana dør av kreft i november 2011, 85 år gammel. Flukten fra Stalin er det Olga som fullfører. Sommeren 2012, da Sullivan intervjuer henne, har hun skiftet navn til Chrese Evans, er buddhist og driver en antikvitetsbutikk i Portland, Oregon. På fotografier jeg har sett av henne, trykker hun et lekemaskingevær mot brystet sitt, har snauklipt hår, tatoveringer på armene og piercinger i ansiktet: en skikkelig amerikansk badass. Men de smale, svarte øynene hennes er helt og holdent morfarens.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. august 2017 kl. 16.43

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk