Klassekampen.no
Lørdag 5. august 2017
1935–2017: Stein Mehren ville gi poesien rom for erkjennelse.
Ved veis ende: Stein Mehren døde 28. juli. Diktene hans vil fortsette å tale til nye generasjoner i uoverskuelig fremtid.
En verden av lys

Stein Mehren ble født i Oslo i 1935, og rakk å bli 82 år. Hans litterære verk har fascinert og fengslet utallige lesere gjennom de seks tiårene han utfoldet sitt umiskjennelige diktertalent. Etter alle solemerker vil diktene fortsette å tale til nye generasjoner av lesere i uoverskuelig fremtid. Et av diktene som har nådd mange lesere, er dette, fra samlingen «Mot en verden av lys» (1963):

Jeg holder ditt hode

i mine hender, som du holder

mitt hjerte i din ømhet

slik allting holder og blir

holdt av noe annet enn seg selv

Slik havet løfter en sten

til sine strender, slik treet

holder høstens modne frukter, slik

kloden løftes gjennom kloders rom

Slik holdes vi begge av noe

og løftes

dit gåte holder gåte i sin hånd

Til å være løgn og forbanna dikt har ordene en forunderlig rammende, emosjonell kraft. Som kjærlighetsdikter setter Mehren ord på nær sagt enhver nyanse fra et følelsesliv i noen lunde balanse. Talløse ganger skriver han om kjærtegnenes svimle ørhet, om gjensidighet, fysisk ømhet, tilstander som opphever skillet mellom hvem som løfter og hvem som blir løftet, mellom den aktive og den mottakende, mellom intim, avsondret tosomhet og sprang inn i verden. Diktene er betroelser, kjæresters ord for de innerste følelser. Mehren var en vitalistisk, ekstatisk dikter. Som her, et dikt om menneskets hilseadferd, ‘Godmorgen’ («Vind Runer», 1967):

Hver dag som klinker lys i rutene: Lys

det er når jeg prøver å lukke

drømmen omkring meg selv

Men blikket slår plutselig vingene ut

og omslutter rommet!

Jeg våkner, naken som et dyr

i min egen kropp, naken mot din

Jeg stryker søvnen

bort fra ditt ansikt

og kjenner fingrene blomstre!

Gjennom dugg og sove-tårer

smiler du lys-

våkne kjenner vi blomstenes smak

av frukt og solgyldne ord:

Godmorgen elskede, godmorgen alle

ting!

Det er mer enn et halvt århundre siden Stein Mehren utga sin første bok, den musikalske og hymniske «Gjennom stillheten en natt» (1960). Siden fulgte mer enn 30 diktsamlinger, og skuespill, romaner og ikke minst mye essayistikk. Mehren diktet sitt liv. Det betyr ikke at diktningen nødvendigvis er selvbiografisk, men at livet i sin mangfoldighet er besunget i vers og strofer. «En dikter blir til slutt sine bilder,» skriver han i diktet ‘Ved Aksel Sandemoses død’. («Tids Alder», 1966). Knapt noen sider ved et rikt og langt liv forblir uberørt i forfatterskapet. Alle livets faser, fra barndom og ungdom til voksenliv og alderdom, fra seksualitet og ekstase til sykdom, død og krigens brutalitet, fra lengsler til forløsning, er beskrevet i hans billedspråk. Alt kommer med, alt får plass i denne poetiske hyllesten til livet. Han skriver opprørende om tap av foreldre i ung alder, i ‘Døde foreldre’ (nye dikt i «Utvalgte dikt», 1999):

Døde foreldre, de holder alltid på

med å dø. De dør og dør og dør, i oss

Vi må hele tiden trøste dem og være

alt de har mistet, savnet og lengtet

De graver sine horisonter inn i oss

og graver en grav av forventninger

ut i oss. I alt de ikke fikk levet

ber de oss om å leve for dem.

De kommer tilbake for å stelle sine sår

i oss

Hver dag folder jeg mitt savn rundt dem

holder dem, trøster de, vugger dem

Foreldre, de slutter aldri å dø i oss

Mehrens verk har en opprørsk dimensjon. Han rammer det som begrenser skriften og livets utfoldelse. I dette er han tidstypisk, i og med at frigjøring sto øverst på agendaen på 1960-tallet og det påfølgende tiåret. Men i måten han problematiserer frigjøringen på, var han utidsmessig. Ved å gi plass til det grandiose og naive i et og samme bilde, ved å tillate det ekspanderende og det metafysiske, side om side med forsøket på å fastholde det umiddelbare, her og nå, var det alltid tydelig at Mehrens tankeverden og billedspråk risikerte å stå i til dels sterk motsetning til de rådende estetiske idealene som brøt fram på andre halvdel av 1960-tallet. Det gis et signal om at «jeg fornekter meg ikke»; umiskjennelig ertent og provoserende, noen ganger blir satiren uforløst eller banal (som i «Den store frigjøringen [...]», kortroman, 1973). Forfatterskapet er en kritisk refleksjon over de historiske betingelsene det springer ut av. Det større bakteppet er idéhistoriske strømninger, filosofiske og estetiske teorier, teknologiske, vitenskapelige og samfunnsmessige forandringskrefter. I kontrast til en naiv omfavnelse av 1960-tallets populærkultur, slår han fast at det er vanskelig å forstå sin samtid, i essayet ‘Modernisme – stagnasjon og fornyelse’ (1966). «Vi kan ikke forstå våre egne forståelsesformer,» skriver han i «Myten og den irrasjonelle fornuft II» (1980). Han slipper aldri tanken at det er nødvendig å skape avstand til samtiden og unngå å bli forført av egne tanker for å forstå den; og at dette er smertefullt.

Hvis det å reflektere over sin samtid kan beskrives som en strid, står han støtt i striden. Man aner at han ytte sitt skjerv med en latter. Essayene vitner om at han gikk til de veltempererte diskusjonene med overskudd, og vel forberedt. Som deltaker i tilløpene til offentligheten ivaretok han Arne Næss’ idealer. I en periode var han vitenskapelig assistent for denne filosofen. Mehren brakte dermed noen litt andre idealer til det norske essayet. I stedet for å tale til de allerede overbeviste, stiller han opp argumenter og begrunnelser som forutsetter at leseren er en kritisk deltaker. Kanskje lærte han det i Hans Skjervheim-miljøet på Krølle Kro: Alt skal på bordet. Ikke minst meningsdannelsens (berusende) forutsetninger. Selv om man ikke nødvendigvis er enig i alt han skriver, skaper en slik tilnærming tillit. Samtidig gjør denne intellektuelle posisjonen deltakeren sårbar. Som satiriker oppnår han ikke alltid forløsning.

Det som utfordrer leseren, er Mehrens overbevisning om legitimiteten i å være forhekset av språkets bilder. Diktningen skal få romme noe overstadig, en dose galskap.

En stor kjærlighet dør aldri selv om de

elskende

skilles. Kjærtegn som ble mottatt,

springer ut

selv etter at de er glemt og deres frø er

talløse

En av dem som har satt stor pris på Mehren, er Olav H. Hauge. I kraft av at han inntar den sentrale posisjonen i litteraturhistorien fra andre halvdel av det 20. århundret, veier Hauges vurderinger tungt, og særlig er den verdt å minne om fordi hans anerkjennelse av Mehren er så lite selvbekreftende. Inngangen til vurderingene er hans «Dagbok 1924–1994» (2000), et 4000 sider dypt dokument over stort og smått i Hauges verden. Registeret viser at han skrev om Mehren en rekke ganger mellom 1961 og 1983. Både dikt og artikler kommenteres. For Hauge var Mehren den mest fremtredende i den sterke generasjonen som trådte fram i løpet av 1960-tallet. Man må undres over grunnen til det. For skrev ikke Mehren en totalt annen diktning enn ham selv? Hva så han i sin 28 år yngre kollega?

Hauge anerkjente Mehren som en visjonsdikter i tradisjonen etter kanoniserte nynorske romantikere som Olav Aukrust, Kristofer Uppdal og Olav Nygaard, den egentlige kanon i hans øyne. Han anerkjenner språkberuselsen og forhekselsen. På nyåret 1968 skriver Hauge, som vanlig i selvkritisk passiar med seg selv:

Kvifor målar du ikkje stjernor […] Kvifor berre dette faste landskapet? Desse trei? Desse bergi? Du vil syne at du er røyndomsnær. Javel. Me sit visst fast i moldi og det nære nokon kvar. Mål stjernehimlar!

Når han tenker over hvem som «måla ein himmel yver menneskja», er det Edvard Munch, Olav Bull og Stein Mehren han kommer i hug. I sistnevntes vers finner Hauge «stjernor, rømd, ljos», som nok bør tolkes som andre (bedre) ord for det åndelige, mytiske og religiøse. For Hauge representerer Mehren en standard han ville strekke seg mot. Mål stjernehimlar!

Innsigelsene mot Mehrens diktning fant sitt mønster allerede da «Gjennom stillheten en natt» ble utgitt. I en anmeldelse rådet Georg Johannesen sin venn Mehren til å lufte ut «den kosmiske vinden». Det falt ikke i god jord at Mehren skrev: «Alt jeg tar i ligner noe annet». Forsvaret for det litterære bildet, for sammenlikningen, ble et negativt utgangspunkt for unge, fremadstormende poeter. Men det Hauge verdsetter, er altså nettopp det Johannesen ville fjerne. Til kritikken kommenterer Hauge: «lat no Mehren gjera det han likar.» Om Mehren og Hauge noen gang utvekslet ord, kjenner jeg ikke til. Men dette kan stå som et bilde på at Mehren hadde en skjult (eller forsinket) offentlighet.

Hva kjennetegnet Stein Mehrens intellektuelle posisjon og legning i perioden 1960 fram til vår tid? Kortversjonen: For det første at vi lever i en kritikkens tidsalder. Det var et grunnpremiss. Som voksne må vi strides. Enhver intellektuell posisjon må undersøkes, så får man ta det derfra. På den måten ga Mehren seg selv rollen som kontrær. På 1960-tallet problematiserte han modernismen. På 1970-tallet ideologiseringen av estetikken, positivismen, og kollektiviseringen som går på bekostning av det individuelle. På 1980- og 90-tallet kritiserte han det seksuelle opplysningsprosjektet, den totalitære selvrealiseringen, postmodernisme i ulike forkledninger. Han er verken kulturradikaler eller kulturkonservativ, men viderefører og fornyer begge tenkemåter og dens uredde slagferdighet. Han tar til orde for å «tvinge oss [alle] ut av våre posisjoner». Essaysamlingene «Myten og den irrasjonelle fornuft», del I (1977) og II (1980), nyutgitt i 2005, fungerer ypperlig som inngang til hans tenkning. Verket er blitt kalt Mehrens «kulturfilosofiske hovedverk» (Jan-Erik Ebbestad Hansen). I det sentrale essayet ‘Detroniseringen av den erkjennende fantasi’, tar han til orde for en «befrielse fra empirismens skandalisering av fantasien som noe meningsløst babbel.» Han langer ut mot nykritikken, mot entydig politisk og nyenkel diktning. Han ville gi poesien rom for erkjennelse. Han avlytter kroppens sanselige beruselser, men også den kroppen som overmannes av sykdom, portrettert i diktet ‘Parkinson On and Off’ («Ordre», 2008).

Som den klassisisten han er, oppfordrer Mehren til å nyte sin lånte tid:

Midtsommernatten

Plutselig rives skyggene av oss

og vi forvandles

til sommervesener, lys-slitt, skjøre

Blir du svimmel? Gjennom hagen

seiler store usynlige skip av himmel

Tenn bålene, brenn ikke inne i ditt liv

Dans, elsk, be. Vi må finne

skyggene våre før solen snur

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. august 2017 kl. 16.58

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk