Lørdag 5. august 2017
Mektige isbreer: Samuel Birmanns (1793–1847) Source de L’Aryeron. Illustrasjon: Wikimedia
Isens spor
Manipulasjon: Geir Hestmarks monumentale biografi viser hvordan ettertidens forskere gjemte bort Jens Esmarks oppdagelse av istiden.

Anmeldelse

Geir Hestmarks bok om Jens Esmark (1762–1839) er en medrivende og lærerik historie. Den dansk-norske geologen Esmark påviste i 1823–24 at Norge hadde vært dekket av enorme isbreer – uten at han fikk ordentlig gjennomslag for sine innsiktsfulle lesninger av isens spor i landskapet.

Hestmark har tidligere utgitt blant annet den kritikerroste biografien «Vitenskap og nasjon», om geologen Waldemar C. Brøgger (2000). Boka ble nominert til Brageprisen og Hestmark fikk Fritt Ords honnør. Nå har han brukt tolv år på et nybrottsarbeid om Jens Esmark, som tilhørte en tidligere generasjonen av geologer, knyttet til praktisk bergverksdrift, før faget opparbeidet seg mer selvstendig vitenskapelig status.

Esmarks store oppdagelse kom relativt seint i livet, han var over 60 år. Alderen, hans beskjedenhet og manglende talent for selvpromovering førte til at en rekke andre forskere fikk – eller tok – æren for oppdagelsen av istiden. To av de største skurkene i boka er sveitseren Louis Agassiz og nordmannen Theodor Kjerulf, som på ulike måter sørget for å dempe verdien av Esmarks funn.

Agassiz framstår i Hestmarks optikk som et tidlig eksempel på en populariserende medieyndling uten faglig substans. Kjerulf på sin side benytter makten som professor og direktør for Norges geologiske undersøkelse til systematisk å underminere Esmarks betydning – med langvarige virkninger i norsk historieskrivning. Leser man Hestmarks bok mot relevante artikler i Store norske/Norsk biografisk leksikon og Wikipedia, er forskjellene betydelige. Med andre ord: «Istidens oppdager» rydder ny mark, på flere måter.

Fakta

Sakprosa

Geir Hestmark

Istidens oppdager

Kagge Forlag 2017, 690 sider

Bokas opprulling av striden om fortolkningen av istiden er en lekse i forskeres selvhevdende medie- og maktmisbruk, med relevans lang ut over geologenes rekker. En av kildene, Eilert Sundt, antyder at naturforskere er verre enn teologer. Jeg tviler på det. Arroganse, hybris og maktbrynde virker jevnt fordelt i ulike forsk-ningsmiljøer.

«Istidens oppdager» er en fascinerende historie om et merkverdig menneske. Hestmarks skildring av en aldrende, uvasket enkemann i Christiania, med daglige målinger av vær og temperatur, blir ikke dårligere av at målingene får ny relevans ved vår tids klimaendringer. Esmark bidro ikke bare til å forstå virkningene av istiden. Hans tålmodige arbeid danner en viktig bakgrunn for å forstå hvorfor isen nå krymper til historisk lavmål: Registreringene bidrar til å vise at gjennomsnittstemperaturen har steget 1,5 grader på 200 år.

Jens Esmark ble født i Danmark i 1862 og tok utdanning som bergmann, med utstrakt reisevirksomhet i Europa. Han virket som embetsmann og lærer ved sølvgruvene i Kongsberg før han ble Norges første professor i bergverksvitenskap ved det nye universitetet i Christiania fra 1814.

Fødselsdatoen og mange andre opplysninger er usikre. Hestmark diskuterer spørsmålene inngående i bokas omfangsrike kildeapparat, som fyller mer enn en tredjedel av boka. Mange av notene går et stykke lenger enn jeg som leser klarer å verdsette. Å gjengi kilder på originalspråket er riktignok en god ting – og tar plass når man viser til tyske, franske og engelske publikasjoner, utenom skandinaviske språk. Men hvorfor skal en god bemerkning om Henrik Ibsens dikt ‘Bergmanden’, som belyser Esmarks valg av yrke, forsynes med en egen note om «bergmannstaven», bergverksoffiserenes gamle autoritetssymbol? Å bruke noter til frittstående faktaopplysninger virker uhensiktsmessig, de kan like gjerne bakes inn i teksten. Eller droppes.

Bokas hovedargumentasjon former likevel på elegante måter historien om Esmarks tidlige opplevelser inn i tegningen av et livsløp. I likhet med mange av oss undret han seg over at steiner i ulike størrelser, også enorme flyttblokker, lå strødd i landskapet, fra de store steinene i skogene øst for Mjøsa sørover til områdene der familiens navn kommer fra, ved Flensburg i Schleswig-Holstein.

Fødestedet var Houlbjerg (houl er dansk for hagl eller småstein) ved Randers, der faren var prest. Terrenget består av store og små fragmenter som ikke stammer fra dansk berggrunn, men fra Norge og Sverige. Selv den lokale kirken fra 1100-tallet består av fargerike steiner fra et utall steder i Skandinavia, dokumentert i en egen avdeling bilder med instruktive tekster.

Jens ble døpt i en flyttblokk av rød norsk granitt, hogget til døpefont i Houlbjerg kirke. Ved å oppsøke mylderet av slike detaljer fra Esmarks livsløp, særlig fra hans avgjørende reise langs kysten opp til Nordfjord, over en utstikker av Jostedalsbreen til Lom i 1823, hvor han oppdaget likheter mellom morener ved havnivå og høyt til fjells, viser Geir Hestmark hvordan bitene bidrar til det ufullkomne bildet Esmark forsøkte å tegne med forskningsartikkelen i 1824, en tekst som av andre ble stykkevis sitert, glemt eller tilpasset forskjellige formål i ulike forskningstradisjoner.

Hestmarks bok forutsetter – og skaper – interesse for geologi. Man bør også ha en viss glede over å lære nye faguttrykk. Lenge var jeg forundret over det enormt omfattende persongalleriet. Forløpere, samtidige og etterfølgende forskere skildres i detalj. Etter hvert innså jeg at også menneskene rundt Esmark dannet større mønstre, i en uhyre vidtfavnende, avslørende og aktuell vitenskapshistorie.

tom.egil.hverven@klassekampen.no

Lørdag 14. oktober 2017
På talerstol: Noen historier handler om å overleve, denne handler om å leve.
Lørdag 7. oktober 2017
Nærgående: Monica Flatabø har laget gode kvinneportretter, men boka holder ikke mål som dokumentar.
Lørdag 30. september 2017
Utopi eller dystopi: Ville verden vært et bedre sted hvis kvinner hadde makten?
Lørdag 23. september 2017
Dynamisk: Kaja Schjerven Mollerin imponerer med eit portrettintervju av Vigdis Hjorth – forfattaren som ikkje let seg målbinde.
Lørdag 16. september 2017
Eld i hugen: Kva er vel ein forfattar utan lesarane sine?
Lørdag 9. september 2017
En gammel verden: Matias Faldbakken er tilbake i litteraturen – med en mørk, men ganske varm latter.
Lørdag 2. september 2017
Morskap: Elena Ferrante har skrevet en vakker roman om å være noens opphav, og ønsket om å rive seg løs fra det.
Lørdag 26. august 2017
Om det banale: Med «Over fjellet» fortsetter Hanne Ørstavik undersøkelsen av seksualiteten, i form av stillestående vandring.
Lørdag 19. august 2017
Domfelling: Helga Hjorths debutroman, «Fri vilje», reiser spørsmål om forskjellen på jus og litteratur.
Lørdag 12. august 2017
Neshov: Lavmælt, sår og kontant formidling av det som splitter og det som binder menneskene sammen.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk