Klassekampen.no
Fredag 4. august 2017
Døende: Klovnefisker svømmer gjennom verdens største korallrev, Great Barrier Reef utenfor kysten av Australia. Forsker Charlie Vernon anslår at om lag halvparten av korallene døde i fjor. Utviklingen gjør ham deprimert. Foto: NTB Scanpix
Klima
Gir opp vitenskapens språk
Fram med følelsene: Isen smelter raskere enn forskerne først trodde. Her fra Ilulissatfjorden på vestkysten av Grønland. Mange forskere opplever at det er vanskelig å kun forholde seg objektivt til de dramatiske naturendringene de observerer i sitt virke. En norsk psykolog mener forskernes følelser kan bidra til å vekke folks klimaengasjement. Foto: NTB Scanpix
Livet

Vi tar for oss moderne fenomener, historie og vitenskap.

Når ingenting annet hjelper, må klimaforskerne kanskje vise følelser i stedet for tall og fakta.

MODERNE TIDER

Det er ikke mer enn noen måneder siden Charlie Veron dykket ved Great Barrier Reef, verdens største korallrev, som dekker et enormt område på 348.000 kvadratkilometer langs nordøstkysten av Australia.

Veron dro av gårde med en journalist og en fotograf fra National Geographic for å vise dem de omfattende ødeleggelsene av korallrevet, som etter å ha levd i beste velgående i 25 millioner år nå er på dødens rand. På grunn av klimaendringene.

– Det er forferdelig. Det er som å ha et sykt barn, sier Veron, som er verdens ledende korallrevforsker.

Han er 72 år og har tre universitetsgrader, men han er først og fremst – forteller han – en naturelsker som har hatt over 7000 timer under vannet siden han begynte å dykke som 18-åring på midten av 1960-tallet.

En fjerdedel av korallrevene på jorda er kartlagt og beskrevet av Charlie Veron, som også har skrevet over 100 vitenskapelige utgivelser, blant annet Corals of the World, som ofte kalles for The Coral Bible.

Veron har i mange år advart om at korallrevene er truet av klimaendringene. I dag kan han konstatere at ikke bare fikk han rett i sine dystre forutsigelser, det er gått mye verre.

– I løpet av de siste to årene har vi konstatert at halvparten av alle verdens korallrev er døde. Det er knapt nok et eneste levende korallrev igjen på Maldivene, 70 prosent av korallene i Fransk Polynesia er døde, og jeg tror minst halvparten av Great Barrier Reef døde i fjor sommer. Jeg trodde ikke det ville bli så ille så raskt, men ellers har spådommene mine stemt godt. Det er verre enn det noen hadde forestilt seg. Og jeg kan ikke slutte å tenke på det. Det forfølger meg overalt. I min egen private verden lider jeg tydeligvis av en depresjon, forteller han over telefonen med en sprø og skjelvende stemme. Det høres ut som han holder på å begynne å gråte.

Fakta:

• På nettstedet «Is This How You Feel?» skriver klimaforskere om hvordan de påvirkes følelsesmessig av endringene de observerer.

• Der kan man blant annet lese brevet til Ruth Mottram, som forteller om «interesse, intellektuell nysgjerrighet, tilfredshet, spenning, ekstrem bekymring, tristhet, og kanskje et glimt av håp».

• Psykolog Per Espen Stoknes tror forskernes følelser kan bidra til å vekke klima­engasjement blant folk flest.

– Jeg ser ingenting godt i denne verden lenger. Det er selvfølgelig ikke helt riktig, men det er ikke langt unna. I min verden, i hvert fall, så er det slik det er. Det er som å leve i helvete.

Hvordan føles det?

Klimaendringene foregår bokstavelig talt mellom hendene på forskerne. Det er forskerne som står på Øst-Grønland og ser isbreene trekke seg tilbake. De er til stede i Arktis der isen krymper. De ser med sine egne øyne korallrevene som blekes av varmt vann. Og de regner ut hvor ille det kan bli i framtida. Så hvordan er det å leve med den kunnskapen, hvordan føles det å stå i aller fremste rekke når isen smelter?

Det ville Joe Duggan undersøke, og han opprettet nettstedet «Is This How You Feel?». Siden 2014 har han stilt spørsmålet til klimaforskere over hele verden, som har svart med håndskrevne brev der de forteller hvordan de opplever den trusselen som klimaendringene utgjør.

En av dem som har svart, er den dansk-britiske klimaforskeren Ruth Mottram, som arbeider ved Danmarks Meteorologiske Institut. Hun skriver blant annet:

«Kjære Joe. Du har spurt meg hva slags følelser klimaendringer skaper i meg. Det er visst første gang jeg blir spurt om hva jeg føler, snarere enn hva jeg mener – og det er et vanskelig spørsmål å svare på.»

Mottram beskriver hvordan hun som forsker kan bli fascinert av hvordan planeten reagerer på klimaendringene, og at hun kan føle stor profesjonell tilfredshet når beregningene hennes holder stikk, men også uroen for den framtida barna hennes vil oppleve. Til Information sier hun:

– Det er som å leve to forskjellige liv. Når jeg jobber, så tenker jeg bare på det vitenskapelige, og da er det ikke ofte følelsene forstyrrer meg. Men samtidig er jeg bekymret for barna mine. Det er derfor jeg sykler til og fra jobben hver dag. Sykkelturen skiller de to tingene. Det er kanskje som å arbeide ved et akuttmottak. Da er det også nødvendig skille følelsene fra jobben, forteller Mottram.

Fremmedgjorte varslere

Den norske psykologen Per Espen Stoknes har forsket på vitenskapsfolkenes følelsesmessige reaksjoner på klimaendringene.

– Hvis ditt kall i livet er knyttet til å løse eller advare om klimaendringene, kan du få problemer, for problemene er så store at ingen enkeltmennesker, og heller ingen enkeltinstitusjon, kan gjøre særlig mye, sier han.

– Som klimaforsker ser du verden gjennom en linse som viser potensialet for ødeleggelser og de tapene vi allerede har blitt påført. Det kan være vanskelig å finne lydhørhet hos familien, venner og gamle skolekamerater. Da blir du på en måte fremmedgjort overfor fellesskap med andre mennesker. Du blir en outsider, forteller han og siterer den amerikanske filosofen og økologen Aldo Leopold (1887–1948): «En av konsekvensene av å ha en miljømessig utdannelse er å leve i en verden full av sår».

– Men det er ikke noe galt med deg fordi du føler deg deprimert, føler avmakt, sinne eller irritasjon. Det er mer eller mindre en nødvendig bivirkning av virkelig å forstå dybdene i klimaforskningen. Det er ikke patologisk. Det er en naturlig følelsesmessig, psykologisk, nærmest sjelfull reaksjon på diskrepansen mellom den kunnskapen du har og den omverdenen du er en del av, forklarer han.

Fanger av håpet

Ruth Mottrams brev fortsetter: «I mitt daglige arbeid kjører jeg simuleringer med en regional klimamodell på Grønland og Arktis for å se hvordan isbreer, innlandsis og havis reagerer på økte drivhusgassutslipp. De prosessene og sammenhengene jeg modellerer og registrerer, er så velkjent at det er lett å formidle kunnskapen om smeltende isbreer, stigende havnivå og forsvinnende havis med en helt lidenskapsløs objektivitet. Det kan skje at jeg blir overrasket over et nytt resultat som i første omgang kan virke ulogisk. Senere, når en eller annen brikke faller på plass, kan jeg føle den vakre og komplekse blandingen av oppstemthet, overraskelse, forvirring og tilfredshet som er karakteristisk for vitenskapelig erkjennelse. Det er uendelig fascinerende å se hvordan planeten reagerer på et klima som endrer seg – og vi lærer så mye om systemet jorda.»

Men hvordan finner klimaforskerne i det hele tatt energien til å fortsette når beregningene peker på en framtid som kan få det til å løpe iskaldt nedover ryggen, og når politikerne ikke gjør noe? Svaret er: De håper. De gjør som den amerikanske filosofen og aktivisten Cornel West som sier at han ikke kan være optimist, men at han er håpets fange.

Per Espen Stoknes tar også for seg håpet som drivkraft i boka «What We Think About When We Try Not To Think About Global Warming. Toward a New Psychology of Climate Action», fra 2015. Han beskriver flere typer av håp, og en av de typene gjør at klimaforskerne orker å fortsette.

– Det aktive, men skeptiske håpet der du ikke kjenner resultatet. Der du handler ut fra dine personlige verdier, og der du ikke er avhengig av et positivt resultat fordi handlingen i seg selv har verdi for deg.

«Jeg føler meg skremt»

Det er akkurat det som holder i gang Ruth Mottram fra Danmarks Meteorologiske Institut.

– Vi kan ikke gi opp, vi må alltid forsøke å gjøre noe, sier hun.

Ruth Mottrams brev fortsetter: «Så går jeg hjem, og det som virker som veldig esoteriske modeller og fjerne framskrivninger begynner å framstå som en realitet som holder på å ta form. 2050 (det året der Danmark ifølge målene skal bli karbonnøytralt) er ikke lenger umulig fjernt å forestille seg – da vil barna mine bare være litt eldre enn jeg er nå. Jeg får glimt av det mulige miljøet de sannsynligvis vil oppleve, og det er foruroligende. Jeg føler meg skremt over at de må leve med konsekvensene av et så forringet miljø. De må leve med alvorlige problemer som er menneskeskapt: med hav som forsures; med redusert biologisk mangfold, med ekstreme værforhold, stigende havnivå og et arktisk miljø som vil være veldig forskjellig fra i dag. Jeg aner ikke hvordan vi i det hele tatt tar fatt på den samtalen med dem.»

En del av løsningen

På de siste to konferansene der Charlie Veron har vært hovedtaler, har han ikke snakket om korallrevene, men om hvordan ødeleggelsene av dem har påvirket ham som menneske. Bare i fjor ga han 61 intervjuer, og mange av dem handler om nettopp det.

– Det er stadig mer oppmerksomhet om at det ikke bare er kaldblodig forskning, men at forskerne også er mennesker som virkelig bekymrer seg for menneskeheten og for naturen. Hvis du er en helt objektiv person uten noen følelsesmessige forbindelser med verden i det hele tatt, så blir du ikke forsker på det naturvitenskapelige feltet. Forskere er drevet av forbindelsen med naturen, forteller han.

Og det er nødvendig at klimaforskere som Charlie Veron og Ruth Mottram forteller om følelsene sine. Det mener Per Espen Stoknes.

– Når de involverer offentligheten i sine personlige opplevelser og følelser, framstår de som mennesker i stedet for bedrevitere. De er jo mennesker som elsker isbreene og korallrevene. Dermed blir forskningen levende og personifisert, og det tror jeg er en enormt viktig del av løsningen på klimautfordringene. Ikke bare å kommunisere klimaforskningen, men også å kommunisere forskernes personlige forhold til det de forsker på.

Døde korallrev

Ruth Mottrams brev fortsetter: «Vi lever i et rikt land som (mer eller mindre) vil ha råd til å tilpasse seg klimaendringene, men hva med andre land? Hvordan skal resten av verden klare disse utfordringene? Det er skremmende spørsmål jeg ikke kan svare på. Likevel føler jeg meg ikke deprimert over framtida. Mennesker er en fantastisk tilpasningsdyktig og allsidig art. Vi presterer vårt beste når vi arbeider sammen om å takle våre største utfordringer. Det må vi i det minste håpe på.»

Det er den australske miljøfilosofen Glenn Albrecht enig i.

– Hvis du hører på det noen av de ledende forskerne sier i forbindelse med dødskampen til Great Barrier Reef, så snakker de nå til offentlig­heten med sterke følelser. De er personlig så dypt berørte at de ikke lenger snakker i vitenskapelige termer. Og kanskje er det det som skal til for å bryte igjennom. Å snakke i et språk som appellerer til folks følelser. Ingenting annet ser ut til å virke. Vi er jo tross alt følelsesmessige vesener, sier han.

Ruth Mottram slutter brevet sitt slik: «Så hva føler jeg i forhold til klimaendringene? Interesse, intellektuell nysgjerrighet, tilfredshet, spenning, ekstrem bekymring, tristhet, frykt og kanskje et glimt av håp ... Vennlig hilsen Ruth Mottram, klimaforsker, Danmarks Meteorologiske Institut»

Charlie Veron fortsetter å vise fram døde korallrev til media, selv om det gjør like vondt i sjelen hver gang, og han vil også fortsette å snakke om det. Blant annet i den selvbiografien han holder på å skrive for Penguin Books.

– Personlig skulle jeg ønske jeg aldri hadde blitt involvert i klimaendringer. Nei, det er ikke riktig. Jeg har blitt så kjent at ordene mine kan gjøre en liten forskjell. Derfor fortsetter jeg å snakke om det. Men jeg kan ikke bare vende ryggen til korall­revene når jeg har gjort så mye for dem i så mange år. Selvfølgelig kan jeg ikke det.

modernetider@klassekampen.no

©Information

Artikkelen er oppdatert: 16. august 2017 kl. 11.19

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk