Klassekampen.no
Fredag 4. august 2017
Alle skal få: Mange mener at det snart ikke vil være nok mat til alle på jorda. De ser for svart på det, skriver Øystein Heggdal. Her deler greske bønder ut gratis frukt. Foto: Louisa Gouliamaki, AFP/NTB Scanpix
I flere hundre år har folk spådd at det snart skal bli slutt på ressursene.
Ut av tynne lufta

I essayet «Den åttende landeplage» i Klassekampen den 5. juli føyer Morten Lundstein seg fint inn i en lang rekke av (mest) herremenn som har spådd en kommende dommedag for verdens matforsyning. Som Lundstein selv skriver, kan vi spore denne tradisjonen tilbake helt til da den britiske presten og samfunnsforskeren Thomas Robert Malthus i 1798 publiserte «An Essay on the Principle of Population». Malthus mente at lineær vekst i matproduksjonen og eksponentiell vekst i befolkningen ville føre til globale hungerkatastrofer, og at dette var påført oss av gud for å lære oss dydig oppførsel.

I 1968 kom den amerikanske biologien Paul R. Ehrlich med boka «The Population Bomb» som i grunn gjentok Malthus – bare at katastrofen var mye nærmere (mellom ti og 20 år unna). Han mente det var altfor sent å gjøre noe med det, så det eneste vi kunne gjøre var å la hele kontinenter sulte. Bare to år senere kom boka «The Limits to Growth», skrevet av en hel rekke forfattere. De brukte en datamodell til å spå hvordan fem ulike variabler ville utvikle seg i fremtiden; befolkning, industrialisering, matproduksjon, forurensing og uttømming av ressurser. Modellen kunne de ha spart seg for, da den fant ut det samme som Malthus på slutten av 1700-tallet: Enden er nær, ressursene uttømmes, vi blir fattigere, veksten er eksponentiell og ressursene utvikles bare lineært.

Historien har lært oss at alle disse folkene har tatt feil. Den store tankefeilen de begår, er å tro at verden er lineær og statisk. Men vi mennesker er alt annet enn statiske og lineære. Vi lager ressurser der ingen andre skapninger i verden har hatt mulighet.

Fra midt på 1800-tallet raste det en debatt som omtrent kan sammenliknes med dagens klimadebatt. Det store spørsmålet som opptok forskere den gang var verdens raskt minkende ressurser av guano (ekskrementer fra fugl og flaggermus) som ble avsatt på stillehavsøyer og i Sør Amerika. Guano var både landbruket og sprengstoffindustriens største kilde til nitrogen. Situasjonen var så prekær at USA i 1856 vedtok den såkalte Guano Act, som sier at en amerikansk statsborger som finner guano på ubebodde øyer i internasjonalt farvann kan gjøre krav på dem for USA. Over 100 stillehavsøyer ble amerikanske på det viset, deriblant Midwayøyene.

Kjemikere visste allerede da at lufta vi pustet i besto av 78 prosent nitrogen. Men få trodde det var mulig å bryte trippelbindingen mellom de to nitrogenatomene, og de fleste trodde i alle fall at det ikke skulle være mulig å industrialisere prosessen. Men som vi nordmenn vet, klarte Sam Eyde og Kristian Birkeland det allerede i 1903 med sin lysbueteknologi. Tyskerne Fritz Haber og Karl Bosch gjorde det igjen i 1908 med en ny teknologi med lavere energiforbruk, som brukte høyt trykk og temperatur for å lage ammoniakk.

Den amerikanske vitenskapsmannen og analytikeren Vachlav Smil har anslått i boka «Enriching the Earth» at rundt 60 prosent av nitrogenatomene i kroppen til oss mennesker kommer fra nitrogen hentet ut av lufta gjennom Haber Bosch-prosessen. Sagt på et annet vis: 60 prosent av menneskene jeg kjenner hadde ikke vært her om det ikke hadde vært for disse folka og deres kreativitet i å lage ressurser ut av tynne lufta.

Hvis vi ser på de store linjene, er vi mennesker på vei til å frikoble oss fra å konkurrere med resten av innbyggerne på denne kloden i kampen om ressurser. Over de siste 200 årene har kull frigjort skogen fra å være ressursen for oppvarming og til industri. Olje fra Texas frigjorde hvaler fra å være vår fremste oljeressurs.

Silisium til solceller, uran til kjernekraftverk og neodymium til vindmøllemagneter frigjør atmosfæren fra å være dumpingplass for CO2. Nitrogen fra lufta og fosfor fra gruver frigjorde nye landområder fra å bli lagt under plogen. En dag vil muligens lab-dyrket kjøtt frigjøre husdyrene våre fra å være vår fremste proteinressurs.

Det er mulig å forstå Thomas Malthus og hans dystopiske syn på framtida. Verden fram til da hadde vært omtrent statisk. Om du var født i 1766 og døde i 1834, så du nok ikke mye til en jordbruks- eller energirevolusjon. Men jeg fatter ikke at noen med kjennskap til det forrige århundret fortsatt ikke ser hva vi mennesker er gode for.

oystein.heggdal@gmail.com

Øystein Heggdal, Marit Simonsen, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.

Artikkelen er oppdatert: 16. august 2017 kl. 11.24

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk