Klassekampen.no
Torsdag 3. august 2017
Født sånn? Magnus Carlsen omtales ofte som et født sjakkgeni. Men er talent egentlig medfødt, spør Bjørn Vassnes. Her spiller en 13 år gammel Carlsen mot sjakklegenden Garry Kasparov. Foto: Omar Oskarsson, Morgunbladid/NTB scanpix
Vidunderbarn brukes som beviset på at talent er noe mystisk man blir født med. Stemmer det egentlig?
Myten om medfødt talent
Det som trengs for å bli virkelig god på noe, er kanskje vel så mye metodisk trening.

psykologi

Er noen født med et spesielt talent? Mange mener at for eksempel Mozart var det, siden han utmerket seg så tidlig. Og hva med Magnus Carlsen, som er blitt kalt for «sjakkens Mozart»? Hadde disse to spesielle, medfødte evner, som gjorde at de nærmest var født til suksess? Slik historien om vindunderbarn gjerne blir fortalt, fremstilles deres talent som noe mystisk, noe som bare er der. At dette er en utbredt idé, ser man i det faktum at «talentspeidere» er en egen yrkesgruppe.

Fakta:

Ekspertise:

• I den nye boka Anders Ericsson & Robert Pool, «Peak - Secrets from the New Science of Expertise» (2016) skriver forfatterne om hva som gjør de beste til nettopp det – de beste.

• Ericsson har selv forsket på ekspertise i lang tid. Robert Pool er vitenskapsjournalist. De har nå samlet den tilgjengelige kunnskapen i én bok.

• Bokas kjernebudskap er at alle kan bli «genier», så lenge man bruker riktig metode.

En helt vanlig student

Men forestillingen om medfødt talent er en misforståelse, hevder den svensk-amerikanske psykologen Anders Ericsson, som regnes som verdens fremste forsker på temaet ekspertise og utvikling av ferdigheter. Dette er noe han har arbeidet med i 40 år, etter at han som nybakt doktor fra Stockholms Universitet fikk en forskerstilling ved Carnegie-Mellon University der han jobbet sammen med nobelprisvinneren Herbert Simon.

Ericsson forsket først på hukommelse. Ett av hans prosjekter var å trene opp en student til å huske flest mulig tall i en tilfeldig rekke (med et nytt tall lest opp hvert sekund). Det var ikke noe spesielt med denne studenten, men ved hjelp av Ericssons treningsopplegg satte han etter hvert verdensrekord, en rekord som senere ble slått av en annen av Ericssons studenter. Og denne gangen på kortere tid, fordi de nå hadde lært seg noen triks.

Disse forsøkene ga Ericsson et utgangspunkt for videre forskning. Han fant at mange av de samme prinsippene for fremgangsrik trening gjaldt også på andre områder, som sjakk og musikk (å spille et instrument). Dette er begge felter der talentmyten har stått sterkt, som tilfellene Mozart og Carlsen viser.

Målrettede foreldre

Et litt spesielt «eksperiment» innen talentutvikling ble satt i gang i Ungarn på 70-tallet. Dette var det ikke Ericsson selv som sto for, men psykologen Lázlo Polgár. Han hadde studert utviklingen av genier på flere felter, og i samarbeid med sin kone Klara ville han gjøre sitt eget eksperiment – med sine egne barn. De vurderte flere fag, som språk og matematikk, men endte opp med sjakk, selv om ingen av dem var spesielt begavet der. Som de sa til en avis: «Sjakk er svært objektivt og lett å måle».

De fikk tre jenter, som alle fikk et eget treningsprogram i sjakk. De ble alle gode sjakkspillere, spesielt den yngste, Judit. Hun ble den høyest rankede kvinnelige sjakkspilleren noensinne, ranket som nummer åtte i verden.

Polgárs eksperiment lyktes altså, og han er ikke den eneste som har gjort noe liknende. Også Leopold Mozart hadde bestemt seg for å gjøre barna sine til toppmusikere, og klarte det: Både Wolfgang og søsteren Maria Anna ble dyktige utøvere. Søstrene Serena og Venus Williams er også «produkter» av en målrettet far. Er årsaken et nedarvet «talent»? Ingen av foreldrene viste spesielle begavelser. Det var heller et målrettet treningsprogram og muligens inspirasjon fra søsknene, som gjorde utslaget. Og at de startet tidlig.

10.000 treningstimer

Å starte tidlig er viktig av flere grunner. Noen evner, som språkøre og absolutt gehør, må utvikles tidlig. Det er fordi det bare er i de første årene at hjernen er «åpen» for slikt. Men først og fremst betyr det å starte tidlig at du får mange treningstimer (selv om dette i noen tilfeller kan tas igjen senere). For er det en faktor som er viktig i utviklingen av en ferdighet, er det treningsmengden. Ericsson og andre forskere har funnet at dette går igjen i alle typer ferdigheter, fra idrett til musikk.

Det er Ericsson som er opphav til den mye omtalte «10.000-timersregelen». Slik Malcolm Gladwell gjorde den kjent, i «Outliers», sier regelen at for å bli en ekspert, eller topputøver, må du ha minst 10.000 treningstimer bak deg. På slutten av 1980-tallet, da Ericsson var på Max Planck-instituttet for menneskelig utvikling i Berlin, gjorde han og hans medarbeidere en studie av musikkstudenter på et berømt akademi. Der fant de at det i all hovedsak var en eneste faktor som skilte de aller beste fra de andre, nemlig antallet timer de hadde øvd. Og for å nå toppen, måtte de ha cirka 10.000 timer bak seg.

Det meste ligger i hodet

Senere har Ericsson funnet at dette gjelder også for mange andre ferdigheter. Men det er ikke kun mengden som teller. Øvingen må også gjøres riktig. Og det er her Ericsson mener han har funnet nøkkelen: en måte å øve på som går igjen hos nesten alle topputøvere, uansett felt. De har alle det han kaller en deliberate practice, en målrettet øvingspraksis, basert på blant annet disse prinsippene:

Man må ha definerte mål, vite hva man vil forbedre, ikke bare øve i vei. Man må være fokusert, ha full oppmerksomhet på øvingen. Man må også få feedback på hva man gjør, helst fra en god trener, men det finnes også måter man kan ordne dette selv på. Og treningen må ta en utenfor ens «komfortsone», utover det man allerede kan.

Mye av dette er slikt som gode trenere forstår. Men Ericsson vektlegger også at treningen bør ha som mål å utvikle effektive mentale representasjoner. Det vil si mentale skjemaer for det man skal gjøre, som «viser den riktige måten å gjøre ting på og gir mulighet til å registrere når man gjør noe galt, og dermed rette på det.» Utgangspunktet for disse mentale skjemaene bør være hvordan de beste gjør det, men man må arbeide bevisst for å tilpasse disse skjemaene til sin egen praksis, og stadig utvikle disse. Det meste ligger i hodet, selv når det gjelder fysiske ferdigheter.

Stagnerte leger

Ericssons forskning har ikke bare relevans for toppidrettsutøvere eller -musikere. Han mener prinsippene i deliberate practice kan og bør brukes i mange yrker, og bruker leger som eksempler. Her viser det seg nemlig at etter de første tre årene, stagnerer de fleste. Studier har vist at de mest «erfarne» legene ofte gjør en dårligere jobb enn de yngre, om de ikke legger seg i selen for å forbedre seg. Det er grunn til å tro at dette gjelder mange yrker.

Men selv for dem som driver med noe på hobbybasis, kan det gi mer tilfredsstillelse om man finner måter å forbedre seg på. Også da kan Ericssons lærdommer hjelpe.

viten@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 16. august 2017 kl. 11.07

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk