Klassekampen.no
Torsdag 3. august 2017
Ingen helgen: Olav Haraldsson var en kriger som brukte kristendommen i en kamp om politisk makt, skriver Gyrid Gunnes. Her Hallvard Holmen som kongen i Stiklestadspelet. Foto: Gorm Kallestad, NTB Scanpix
Kristne burde sørge over Olavs framferd i Norge, heller enn å bejuble den.
Den hellige volden

Sist helg var det olsok. Selv har jeg vage minner om olsok fra barndommen, med bålbrenning og hygge inn i de små timer i midnattssol sammen med familie, naboer og en million mygg. Eller var det på jonsok? Det er ikke å lett å holde orden på disse merkedagene.

Bortsett fra ett sted: Trøndelag. I Trondheim er Olsok – feiringen av Olav den hellige – en viktig kulturell og religiøs begivenhet. Olavsfestdagene avsluttes ikke før kommende helg, med et imponerende program for store og små bestående av pilegrimsvandringer, konserter, gudstjenester og debattmøter.

Hvorfor vie en tekst til innholdet i en regional kirke- og kulturfestival? Fordi i Olsokgudstjenesten i Nidarosdomen sammenstilles utdrag fra Snorres fortelling om hellig Olav og bibelfortellinger om Jesu død ukommentert. Slik speiles Olavs og Jesu liv i hverandre; begge fremstilles som martyrer som dør for det godes sak: kristendommen. I nasjonalhelligdommen gjøres krigerkongen til helgen for Gud og det gode. I sin logo har Den norske kirke økser – det våpenet Olav ble drept av og selv drepte med.

Vi kan ikke endre begivenhetene i 1030, heller ikke den sekulære bruken av Olav som en samlingsfigur i norsk historie. Men det er på tide å si fra prekestolen i Nidarosdomen: Denne mannen var ingen helgen. Han var en kriger som trengte en ideologisk legitimering for sine politiske maktambisjoner. Det gav kristendommen ham. I det norrøne panteon er det ingen overordnet «overgud» som kunne tjente som guddommelig representant for den eneherskende kongen på jorden. For å gjennomføre dette prosjektet brukte Olav vold, trusler og drap. Kristningsprosjektet kriminaliserte den norrøne troen.

At kristendommen slo igjennom i Norge ved Olavs vold er noe kristne burde sørge over, ikke bejuble og feire. Krigerkongen som kjempet for verdslig makt og fredsfyrsten som ble drept av den verdslige makten har grunnleggende ulike prosjekter. Det siste vi trenger i vår tid er å hylle sammenkoblingen mellom religion, politisk makt og bruk av vold. Når volden gis en metafysisk legitimering, blir den rettferdiggjort og grenseløs, som i tilfelle IS.

At Olav er på «vår» side som kristen, endrer ikke det prinsipielt forkastelige i å bruke vold for å fremme sitt eget religiøse prosjekt. Istedenfor bør Olav ses på som en eksponent for kristendommens globale bidrag – gjennom misjon og kolonisering – til kulturelle og religiøse folkemord på annerledestroende, inkludert den samiske befolkningen i Norge.

Noe av det mest begredelige med Olavs-arven er tendensen til å fremstille det norrøne samfunnet som moralsk mindreverdig, og den norrøne troen som en naiv og døende tro. Professor emerita (og tidligere skribent i denne spalten) Gro Steinsland påpeker i boken «Den hellige konge» (2000) at denne beskrivelse av det norrøne bygger på en kritikkløs lesning av den kristne Snorres fremstilling av hendelsene.

Kanskje er dette det beskeste: I sekularisert form minner hyllingen av hellig Olav om en sosialt akseptabel folklore-versjon av et høyreekstremt verdensbilde. Kristendommen (les: kultur) er en statisk og avgrensbar størrelse på tvers av historien. Det kristne (les: vestlige) er alltid best. Det ikke-kristne (ikke-vestlige) er moralsk mindreverdig og må holdes atskilt fra og bekjempes av det kristne (les: vestlige). I dette perspektivet er forvaltningen av Olavs-arven ikke bare et regionalt anleggende for stolte trøndere. Det handler om hvilke dypkulturelle mønstre og myter tradisjonen har gitt samtiden for å tenke om forskjell og likhet, om oss og de andre.

Kanskje de tre viktigste spørsmålene til enhver religiøs leder er: Hva er din lære om «de andre»? Hvordan har din religiøse tradisjon forholdt seg til religiøst annerledestroende historisk? Hvordan forvalter din religiøse organisasjon denne arven i dag i sin rituelle praksis?

En gudstjeneste på olsok i Nidarosdomen må romme stemmene til alle mennesker som har blitt fortiet gjennom kristendommens deltagelse i misjons- og kolonialiseringsprosjekter. Jeg ønsker meg et alter i nasjonalhelligdommen for Olavs ofre: ikke fordi det norrøne samfunnet nødvendigvis var spesielt moralsk høyverdig eller fordi den norrøne troen var metafysisk sannere enn kristendommen, men fordi de var mennesker som ønsket å leve.

gyrid.gunnes@vid.no

Lars Gule, Gyrid Gunnes, Bjørn Olav Utvik, Eivor Oftestad, Mina Bai og Anne Kalvig skriver om religion i Klassekampen hver torsdag. Gyrid Gunnes er gjesteskribent.

Artikkelen er oppdatert: 16. august 2017 kl. 11.09

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk