Klassekampen.no
Onsdag 2. august 2017
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Med lange dager og lav lønn er det bøndene som subsidierer landbruket.
Bøndenes pengebad

Hadde jeg fått en krone for hver gang jeg hører at bonden er oversubsidiert, så hadde jeg vært langt rikere enn en gjennomsnittlig småbruker. Nevner du navnet Hegnar i nærhet av en gårdbruker, blir det møtt med et fnys eller verre. Redaktøren av Finansavisen har i en årrekke brukt lederplass i sin egen avis til å mobbe bøndene og til å overbevise seg sjøl og sine om at bønder tjener for godt. I 2015 skrev han «Bøndene bader i penger» og viste til at gjennomsnittsinntekten gikk opp. Da jeg vokste opp, hadde VG en årlig tosiders sak med en overskrift som lød noe som «Så mye tjener bonden» hvor de listet opp de forskjellige tilleggene som gikk til landbruket.

Til tross for at bøndene bader i penger, så blir det færre av dem, noterte Hegnar med overraskelse. Om han hadde tenkt litt, hadde kanskje finansmannen husket at når man regner gjennomsnittsinntekt så står potten på taket og så har man antall mottakere i nevneren. Med nedgang i nevneren vil gjennomsnittet gå opp.

Jeg vokste opp i Ås, en landbrukskommune på Østlandet. På barneskolen gikk jeg i en klasse på omtrent 16 elever. Om lag halvparten av oss kom fra småbruk, hvor foreldrene drev jorda. En typisk gård var på cirka 200 mål (200.000 kvadratmeter, nok til en hage for 400 husholdninger), men det rakk ikke. Min far jobbet i bank og drev gården på kvelden, i helga og i ferien. I et gjennomsnittlig til dårlig år byttet han bare penger. Han la ut penger på våren, og etter en lang sesong med bekymringer og hardt arbeid fikk han dem igjen i august.

En gang på nittitallet fikk min far tilbudet om å leie ut jorda til en annen bonde for omtrent 300 kroner målet. Han slo til på sekundet. Det samme gjorde min klassekameraters foreldre. Av de sju-åtte kornbøndene i klassen min på 1980-tallet, er det så vidt jeg vet kun én av gårdene som drives av gårdseier sjøl i dag. Kornbrukere har bokstavelig talt blitt desimert i landbrukskommunen Ås.

Og de som fortsatt driver gjør det ikke fordi det er så gildt. Med en stor traktor, tresker og maskinpark med harv, såmaskin, plog, sprøytemaskin og gjødselspreder til millioner av kroner kan en kornbonde rekke over maksimalt 1000 mål. Prøver man seg på større områder, blir man raskt straffet. Man mister avlinga når man ikke rekker å få ut såkornet i mai, og ikke klarer å treske det modne kornet før det faller av aksen på høsten.

Maksinntekten for en kornbonde er lav. Leverer en høyeste kvalitet hvete, får en tre kroner per kilo. I et godt år kan det bli 500 kilo på målet, altså 1500 kroner. Det går 300 kroner på målet på kunstgjødsel, 150 kroner på sprøytemidler, 150 kroner på såkorn. Regner vi 400 kroner målet i landleie, er det 500 kroner igjen uten at man har betalt for diesel og avskrivning og vedlikehold på maskiner og driftsbygg. I et godt år har man altså kanskje 300-400.000 kroner i skattbar inntekt. Kommer ikke regnet, eller går traktoren i stykker, går alt bort. Om kornbøndene bader i penger, så er det i tilfelle et lite fuglebad med kronestykker.

Ett kilo mathvete gir bonden tre kroner. Brødet i butikken koster 40 kroner. Bonden i mitt eksempel dyrker 500 tonn korn. La oss si det holder til en halv million brød. I butikken blir det 20 millioner kroner. Da er det 18,5 millioner kroner som ikke er gjort rede for. Storparten ligger i pengebingen til eierne av dagligvarekjedene og storsentrene, hos Hagen, Reitan, Stordalen og Thon. Kanskje kunne Hegnar og VG heller fortalt oss hvor mye disse har fått i skattelette med konservativ regjering? Henger de ut bonden i stedet, sier det mest om deres sosiale tilhørighet – og viser liten rettferdighetssans.

Det var 155.000 årsverk i landbruket i 1970. I dag har vi 41.000. Siden 2000 har andelen til jordbruk i statsbudsjettet blitt redusert fra 2,7 prosent til én prosent. Med Hegnar og Hagens venner i regjering har de siste fire år satt landbruket under ytterligere press. Bygda gror igjen, blant franske bønder er det en bølge med selvmord, og samtidig snakkes det varmt om økologisk, kortreist og matauk.

Vi er tjent med en bærekraftig matproduksjon i Norge. I dag er det de norske bøndene selv som subsidierer landbruket med villighet til å ta på seg en mengde andre strøjobber, og jobbe lange dager med lav lønn og høy risiko for å få det til å gå opp.

mortenjerven@gmail.com

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Rune Skarstein, Camilla Øvald, Chr. Anton Smedhaug og Ebba Boye skriver onsdager i Klassekampen. «Kommer ikke regnet, eller går traktoren i stykker, går alt bort»

Artikkelen er oppdatert: 14. august 2017 kl. 13.19

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk