Klassekampen.no
Tirsdag 1. august 2017
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Venstresida i Latin-Amerika forstår ikke betydningen av å eie en jordlapp.
No Queremos Tierra!

Jeg leser i Klassekampen at en høyrebølge har avløst den venstrebølgen som i mange år skal ha husert i Latin-Amerika. Forklaringene står i kø – de fleste mener visst at venstrepartiene har vært «elitistiske» – med flere venstre-intellektuelle enn «folkelige» ledere. Høyresida ser ut til å overta uten nord-amerikansk hjelp – som Pinochet måtte ha for å få drept Allende og folkets håp om at «ei ny tid var i emning».

Uten å være helt oppdatert på latinamerikanske forhold kan jeg prøve å bidra til denne debatten. Det er bare på grunnlag av inntrykk av den chilenske venstresida i 1972, da jeg gjorde sosialantropologisk feltarbeid der. Jeg var særlig interessert i Allende-styrets forsøk på å reformere og utvikle jordbruket,

Det meste av den gode jorda hadde europeiske kolonisatorer tilranet seg, og ikke bare venstresida, men også kristeligdemokratene forsto at noe måtte gjøres med storgodsene på mange tusen mål. Alt før venstrepartiene kom til makta var det vedtatt lover som gjorde det mulig å ekspropriere såpass mye jord av slike eiendommer at godseieren, stakkar, bare ble sittende igjen med 800 dekar god gartnerjord – eller tilsvarende mer av dårligere arealer. Kristeligdemokratene ville skape en «middelklasse» av bønder med nok jord til at en familie kunne leve av det.

Men om et slikt bruk er omgitt av arbeids- og jordlause fattigfolk, kan eierfamilien leve godt uten å måtte utføre tungt, skittent og kjedelig arbeid. Lett tilgang på arbeidskraft i elendige kår er en sikker garanti mot vekst og utvikling, mens lett tilgang på jord i fattige land kan gjøre arbeidskraft til et knapphetsgode – som det naturligvis bør være.

Det kristelige partiet stilte i alle fall i utsikt at bygdefolk kunne få jord. Men Allendes sosialistparti gikk i demonstrasjoner med denne plakaten: No Queremos Tierra! Queremos Trabajo!, altså: Vi vil ikke ha jord! Vi vil ha arbeid! Jeg har grunn til å tru at sosialistpartiet, antakelig dominert av akademikere og den mer urbane fagbevegelsen, var redd for at landarbeiderne ville bli «borgerliggjort» av å få jordeiendom. De fikk derfor Allendes regjering til å programfeste at de eksproprierte eiendommene på litt sikt skulle slås sammen til «Centras de Reforma Agraria» – noe som ikke kan kalles annet enn kollektivbruk.

Denne programposten var naturligvis ikke bare alle tiders julegave til høyresida, men også slutten på entusiasmen for Allende-styret hos viktige deler av bygdeproletariatet. Erfaringer fra mange andre land burde vel ha lært venstrepartiene at det eneste alternativet til kapitalistisk storjordbruk i kapitalistiske land er å sørge for at alle hushold i lokalsamfunnet har sikker adgang til jord, agronomisk veiledning og organisert markedsføring.

Jeg har i skrivende stund ikke adgang til kvalitetssikrede tall, men jeg synes å huske at den jorda som kunne eksproprieres fra storgodsene ville ha vært nok til å sikre jordløse såpass mye jord per hushold at de ikke ville behøve å akseptere hva som helst av landbruksarbeid.

De relativt få helt jordløse i en landsby der jeg bodde, slet fra sju om morran på kristeligdemokratenes «familiebruk». At de hadde et trøstesløst liv kunne jeg også slutte meg til av at noen før sju sto i en liten kø foran en lokal bar for å få seg et vannglass eller to med dårlig rødvin før dagens arbeid.

I 1972 foregikk det også slike prosesser på lokale små-eiendomsmarkeder: Pablo med 30 mål jord får uventede utgifter og må låne penger av den litt rikere naboen Juan, i tillit til at bønneavlinga det året skal innbringe såpass at Juan skal få pengene sine. Men så kommer noen uventede insekter og ødelegger bønnene som salgsvare, og siden Pablo har måttet gi långiveren pant i jord, har han plutselig bare 20 mål – og økt risiko for å miste dem også. Slik vokste tallet på jordlause – også i 1972, ifølge mine informanter. Det var heller ikke vanskelig for høyrekreftene å innbille bygdefolk at de risikerte å få sine småeiendommer ekspropriert som et ledd i Allende-styrets Reforma Agraria.

Høyreorienterte bygdesmåfolk som støttet Pinochet fikk lite igjen for det. En relativt velstående familie som jeg kjente, fortalte meg for noen år siden at de hadde mistet jorda si. Den var nå eid av en rik mann i Europa, som tok halve avlinga i avgift for at de tidligere eierne skulle få lov til å bruke jorda.

ottar.brox@gmail.com

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klassekampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 14. august 2017 kl. 13.05

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk