Klassekampen.no
Tirsdag 1. august 2017
Genial, misforstått: Filleproletaren Louis-Ferdinand Céline skrev «Fra slott til slott» i raseri etter å ha blitt anklaget for landssvik og spionasje. I oversettelsen har språket hans blitt besteborgerlig, skriver Tom Lotherington. Foto: Agence de presse Meurisse, 1932
Det er fortjenestefullt at noen våger seg på å gi ut Céline på norsk. Men makter man ikke å gjøre det skikkelig, bør man heller la være.
Et speil for lerkene

Å oversette skjønnlitteratur kalles gjerne det umuliges kunst. Å oversette den franske forfatteren Louis-Ferdinand Céline er enda mer umulig enn det meste. Céline brukte det franske språket slik ingen hadde brukt det før med hensyn til rytme, klang, ordvalg og syntaks. Det kan se ut som sleivete dagligspråk, mens det i virkeligheten skal stort kunstnerisk mesterskap til for å få skriftspråket til å virke muntlig. Stilen er mye viktigere enn budskapet, sa Céline. Da spørs det om stilen kan oversettes.

Céline er Frankrikes Hamsun-problem: Han var en notorisk rasist, antisemitt og nazi-sympatisør, men anses også for å være århundrets største franske forfatter, ved siden av Marcel Proust. Etter de alliertes landgang i Normandie i 1944 fant Céline det best å fortrekke utenlands. Han visste at han var forhatt, og at han risikerte å miste livet, enten likvidert av en hevner eller henrettet under rettsoppgjøret. Det langvarige utenlandsoppholdet under kummerlige forhold, derunder halvannet år i dansk fengsel, reddet antagelig livet hans. Dette skrev han om i flere sterkt selvbiografiske bøker etter at han kom tilbake til Frankrike. «Fra slott til slott», som nylig er utgitt på norsk, er den første i rekken.

Fakta:

Céline på norsk:

• Forlaget Agora har nylig gitt ut Louis-Ferdinand Célines roman «Fra slott til slott» fra 1957. Det er første gangen boka gis ut på norsk.

• Romanen omhandler slutten av andre verdenskrig, da forfatteren, som hadde vært nazi-sympatisør og anklaget for landssvik, flyktet fra Frankrike. Teksten er notorisk vanskelig, full av språklige nydannelser.

• I denne teksten kritiserer oversetter Tom Lotherington sin kollega Kari Risvik for å ha levert slett arbeid. Han setter dette i sammenheng med at forlagene setter av for lite tid og penger til oversettelse, inkludert research og språkvask.

Teksten går slik (lettere parodiert av meg): … Fra det ene til det andre! … Tankesprang! … Plutselige utfall! … Edder og galle. Hat ... Forakt ... De feige kollegene! Talentløse uslinger! … Forleggerne! … Forfatteren blir snytt … Gnieren Gallimard blir styrtrik … Forfatteren er lege. Pasientene uteblir ... Legen er lutfattig! Han har ikke bil! … Ingen går til en lege som ikke har bil! Med utropstegn og tre prikker ... Tegnsetting i malaria! … Gatespråk forvandlet, et nyskapt litteraturspråk!

Dette er Céline: «Fra slott til slott». Utgitt av (den utskjelte) Gallimard i 1957, seksti år senere av Gabi Gleichmann, Agora forlag. Oversatt til norsk av Kari Risvik. En fabelaktig gjendiktning, ifølge Fredrik Wandrup i Dagbladet (17. juni). Wandrup er alltid påpasselig med å rose oversetterne, det skal han ha. Men hva betyr fabelaktig?

Romanen er på 350 sider, skrevet i den ovenfor parodierte stilen. Ofte vanskelig å forstå. Man må følge tankesprangene, skjønne referansene, leve seg inn i forfatterens forestillingsverden. Kringsatt av fiender! Genial. Misforstått! Snytt, ranet, ribbet til skinnet. Jaget på flukt av de hevngjerrige seierherrene. Anklaget for landssvik og spionasje, uskyldig! Urettferdig behandlet. Full av aggresjon. Uten anger eller erkjennelse av straffskyld for noe som helst. Dette er virkelighetslitteratur, men Célines virkelighet er sett gjennom et heftig temperament.

Selv for innfødte franskmenn er det en krevende tekst. Ikke en bok til å slappe av med. Den er vrang, repetitiv, utmattende og fascinerende. En kvern som maler på havsens bunn. En mann som kjefter for døve ører. En forfatter som skriver slik folk snakker når de er sinte, når de hisser seg opp og skjeller ut hele verden. Da fyker grammatikken veggimellom! Og syntaksen? Opp i ræva med syntaksen!

350 sider med slik tekst, det krever sin heltemodige oversetter. På en skala i vanskelighetsgrad fra én til tolv, der «Finnegans Wake» er på topp, ligger Céline på ni eller ti. Kari Risvik må berømmes for pågangsmot og uforferdet innsats. Hun har gjort en kjempejobb. Men hun har ikke gjort godt arbeid.

Som helhet preges teksten av ukledelige ordvalg og malplasserte ordformer, og skjemmes av misforståelser og semantiske feil. Eksempler på ord som ikke passer i Célines liksom-muntlige stil, alle hentet fra første kapittel, er: «bestjålet», «betenkeligheter», «gemenheter», «snikmyrdet», «skadelidende», «frastjålet», «skuelystne». Dette er borgerskapets ordforråd, et vokabular for journalister. Ord med altfor mange stavelser. Man kan selvsagt ikke vite hvilket norsk Céline ville ha skrevet, men det er oversetterens oppgave å prøve å gjette. Sikkert er det at han ville ha lagt arbeid i stilen. Og blåst i konsekvens. Talespråket er alltid inkonsekvent. Han hadde klart å styre unna kollisjoner i én og samme setning mellom folkemål og forfinet tale, som: «han hadde steikt kyllingene, som han hadde lovt … men sånn som det hadde trukket i langdrag …» (vilkårlig valgt eksempel s. 322).

Og tallordene! Hvem er det som sier tyve og tredve? Mange pene mennesker i Frogner bydel, men Céline bor ikke der! Han omgås ikke de fisefine! Han ville ha brukt den nye tellemåten (ny i 1951), eller funnet opp sin egen. Språket skal være saftig og kraftfullt så det smeller i veggene. Tjue og tretti og sju har en helt annen sus enn tyve, tredve og syv.

Forfatterens modus er harme, hat og forakt (med ørsmå doser av humor og ironi). Han omgås fattigfolk, og selv tilhører han filleproletariatet, uten spor av fattigfornemhet. Han legger ikke vinn på å snakke pent. Likevel tiltaler han leseren med «vous», som betyr «De» eller «dere», her oversatt med «du» som om han tok for seg leserne én for én. Og det gjør jo strengt tatt en forfatter, når boken leses innenat av enkeltvise lesere. Likevel mener jeg han henvender seg til oss alle under ett, og sier «dere». Du-formen passer bedre i en tabloidavis. Her har oversetteren gjort et valg som kan diskuteres, men objektivt feil er det jo ikke.

Udiskutable feil er det nok av ellers. Det begynner på første side, der den gamle fortelleren/forfatteren reflekterer over sin høye alder. Han er avdanket og har tapt sin sjarm, men «kunne kanskje gjøre seg som utstillingsdukke, en antikk vase på museum»! Problemet er ordet «potiche», som har en konkret betydning (en orientalsk vase) og en overført betydning (en person som bare er til pynt og ikke gjør nytte for seg). At en gammel lege og forfatter skal kunne bli vase på museum er ikke engang surrealisme, det er absurd.

I neste avsnitt står det at «mannfolka fusker alltids fra seg lovene» (men det er damene som rår). I originalen står det at det er menn som smører sammen lovene, mens damene tar seg av det som betyr noe. Forfatteren bruker verbet «torcher», som kan ha mange betydninger (det er argot, det vil si fransk muntlig slang), men betydningen «fuske fra seg noe» tror jeg ikke fins. Oversetteren har bare funnet på noe.

Et par sider videre beskriver Céline en slitesterk, gammel dress i rosende ordelag – den har holdt seg i årevis, gjennom bomberegnet i Tyskland … og den er «like ubrukelig»! Det fremgår ellers av sammenhengen at dressen fortsatt er fullt brukbar. Uslitelig, står det på fransk: toujours inusable.

Slik kunne man fortsette. Fortellerens mor får med seg at sønnen havner i vanskeligheter etter krigen, men hun dør i forvissningen om at det er forbigående problemer, det er en overgang (c’était qu’un mauvais moment). Mens hun i Risviks versjon får det for seg at hun dør på «feil tidspunkt» (s. 14).

På neste side gir fortelleren uttrykk for sin motvilje mot innflyttere i Paris: «alle de folka er fra Vauvert og greier»! Her er det mye som tyder på at oversetteren ikke kjenner det faste uttrykket «du diable Vauvert», som betyr noe sånt som fra høyt oppi dalom eller langt uti Gokk. Kan oversetteren ha bestemt seg for at klisjeer og faste uttrykk skal oversettes ord for ord? Det er i så fall en høyst uortodoks metode.

Vi ser det samme når de engelske flyverne begynner å «baske med vingene» (s. 161). Det er en nokså direkte oversettelse av uttrykket «battre de l’aile», som i dette tilfellet ikke er å forstå bokstavelig. I overført betydning handler det om noen som sliter med å holde det gående (slik en skadeskutt fugl flakser for å holde seg i lufta).

Fortelleren forklarer et sted at det gamle slottet Sigmaringen i Tyskland – som er en sentral skueplass i boka – har et nettverk av underjordiske ganger med fallemmer, fangehull, torturkamre og skattkammere, og det er dette som er slottets egentlige vesen. All ytre prakt – tårn og spir, takker og tinder – er bare staffasje, blendverk, eller på fransk: pour le vent! miroir aux alouettes! På norsk blir dette så ordrett som mulig: «Der oppe i vinden! … som speil for lerkene!».

Da er vi kommet til side 136, og jeg gir meg der. Da har jeg hoppet over at kennelen for løshunder (la fourrière) ble til et «hittegodskontor». At kilometer måles i «milepæler» (for det heter jo «bornes», det er igjen argot, etablert slang, eller egentlig vanlig dagligtale). At fangene er «meget fornuftige», når saken er at de er snille og lydige (bien sages).

Det er over 200 sider igjen og eksemplene kunne forfleres, men det er noe infamt i denne oppramsingen av en kollegas slurvete arbeid. Man vil jo ikke være infam eller fremstå som ondskapsfull besserwisser overfor en kollega som ikke har tatt seg tid til å gjøre sitt beste. På den annen side er ikke Kari Risvik en hvilken som helst uheldig oversetter. Hun er en av de mest rutinerte og prisbelønnede oversetterne vi har, og etter et langt livs arbeid er hennes merittliste milelang. Derfor må man kunne tillate seg å kritisere slendrian fra hennes hånd, når det forekommer. Alle kan gjøre feil, og alle gjør en og annen tabbe. Det er visst ikke til å unngå. Men når det blir så mange semantiske feil, kan det ikke bortforklares med at teksten er vanskelig og tiden knapp. Da er det en systemfeil et sted, eller noen som mangler kompetanse.

Kritikken kunne også rettes mot forlaget. Agora er et idealistisk kulturforlag som ikke kan beskyldes for å spekulere i lettselgelig litteratur. Å utgi Célines eksperimentelle, særegne, tungt tilgjengelige prosa på norsk seksti år etter at den hadde nyhetens interesse, er knapt noen forretningsidé. Det er fortjenstfullt at det blir forsøkt – i en tid da bokmarkedet oversvømmes av lettvinte, lettleste og verdiløse bestselgere. Men når det først skal gjøres, burde det gjøres skikkelig. Oversetteren måtte få tid på seg. Detaljer, enkeltord og uttrykk må googles og studeres. Kanskje en idé å innlede samarbeid med et institutt ved universitetet? I Paris fins det Céline-eksperter, saktens også på Blindern. Og hva med språkvask! Koster det for mye?

Ja, det koster å være kar! Og det er dyrt å utgi prestisjetung litteratur. Men har man ikke råd, så får man heller la være. En halvgod oversettelse som er full av semantiske feil og stilistiske bommerter, gjør større skade enn gagn. Det blir sikkert nye seksti år til neste gang noen prøver seg.

toml@getmail.no

Artikkelen er oppdatert: 14. august 2017 kl. 13.06

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk