Klassekampen.no
Mandag 31. juli 2017
Når noen diskrimineres, er det samtidig noen som får fordeler.
Hvite privilegier

I sommer har vi reist rundt i Asia og kjent på hvordan det er å være hvite mennesker. Er man hvit i Norge eller Europa, slipper man vanligvis å være seg bevisst sin hudfarge. Det er i seg selv et hvitt privilegium.

Det er det også å reise. Mange pass gir deg ikke adgang til andre land, ei heller vårt eget. Du kan være europeer og backpacke i Asia. Men du kan ikke være ung iraker med en drøm om å backpacke deg gjennom Europa. Av de 50 største reisebloggerne i verden er det bare ni med annen hudfarge enn hvit. 86 prosent av dem kommer fra G20-land. Og det er mer komplisert enn som så: Jeg mistenker at det er en annen erfaring å reise verden rundt som brun med rødt pass, enn som hvit med rødt pass. Hvithet er en kapital i seg selv, i de fleste land i verden.

Når vi med den største selvfølge bestiller en flyreise og bestemmer oss for å utforske verden, tilhører vi en liten og eksklusiv klubb. Likevel opplever vi ikke å bli behandlet som en irriterende, rik rase som tar for oss i andres nabolag. Ei heller opplever vi at folk er sinte på grunn av denne urettferdigheten, eller gjør et nummer ut av det. Tvert imot: Som hvit reisende i verden blir man behandlet bedre enn de fleste andre. Hvitheten lar deg kommer inn på de fineste hoteller, private bassengområder og alle restauranter, selv om du er både sjuskete, møkkete og sur. Noe som tidvis er ubehagelig, tidvis en slags vane. Men etterpå er det mest av alt tankevekkende.

Vi snakker ofte om de som undertrykkes eller opplever diskriminering. Men vi må også snakke om oss som har privilegier, og skape et språk for å snakke om dem. Makt følger strukturelle linjer, og din tilhørighet, også når det gjelder hudfarge, kan begrense eller gi muligheter. I dag, når nyliberal politikk og økonomi for lengst har indoktrinert oss med at alt er opp til meg og deg, til individet, legges lokk på samtaler vi skulle hatt om kollektive fordeler eller ulemper.

Når noen diskrimineres, er det noen som samtidig får fordeler. Å erkjenne egne muligheter, makt og særfordeler, er en øvelse vi trygt kunne brukt noe mer tid på. Riktignok er fattigdom fargeblind, og i vår del av verden vil fattige hvite stusse ved å få tildelt status som privilegert. Men for å si det enkelt: Det er sannsynligvis lettere å være fattig og hvit i Europa og USA, enn brun og fattig. Teorier om interseksjonalitet kan hjelpe oss til å forstå dette.

Raseteorier er sosiale og politiske konstruksjoner. Selv vi som ser hvite ut er ofte bare en DNA-test unna å finne forfedre og mødre med andre hudfarger enn oss selv. Folk har alltid flyttet på seg og fått barn med lokalbefolkningen, og sånn kommer det alltid til å være, heldigvis. Å definere folk i raser er grunnleggende sett bare tullball, men så lenge rasisme og undertrykking faktisk pågår, er vi likevel forpliktet til å forholde oss til hverandres hudfarger.

Å inneha privilegier er ikke det samme som å skulle føle skyld eller skam over dem. Men som et minimum kan man være det bevisst. Å være hvit er et privilegium, å være rik et annet, å ha utdannelse, være mann, eller å være innehaver av et pass fra et land som gir deg innreise i alle andre land. Dette er privilegier de fleste mennesker på jorden ikke har. Vi som har noen av disse i besittelse, kunne med hell være ørlite ydmyke i møte med andre, og vi burde brukte privilegiene til å utvide dem til å gjelde flere.

Enn så lenge lever vi fremdeles i en verden som der den hvite rases overlegenhet lever i beste velgående. Dette er et ubehag vi må våge å kjenne skikkelig på.

linnsta@gmail.com

Linn Stalsberg er invitert til å være gjeste­skribent i denne spalta i sommer.

Artikkelen er oppdatert: 14. august 2017 kl. 12.53

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk