Klassekampen.no
Mandag 31. juli 2017
Kongens kropp: Olav Haraldssons døde kropp dukker opp flere ganger i beretningen – bokstavelig talt. Når liket tas opp etter et år, er det like fint, forteller legenden. Illustrasjon fra 1300-tallet.
Blinde som får synet tilbake, viltvoksende hår og et lik som ikke ville ligge i ro hører med til olavshistorien.
Da Olav ble den hellige
Hellig-olav: Helgenkåringen av Olav var en spektakulær hendelse. Her en russisk framstilling av St. Olav.
Sagaberetninger om helgenkåringen av kong Olav viser at grensene mellom myte, legende og historie var tøyelige.

middelalder

3. august 1031 fant en spektakulær hendelse sted i Nidaros, nemlig helgenkåringen av vikingkongen Olav Haraldsson (995–1030). Kjernen i helgenkåringen var translatio, det vil si at den helgenerklærtes kropp eller relikvier ble flyttet fra et midlertidig gravsted til ei kirke.

Olavs livshistorie i «Passio Olavi» har ingen beretning om translatio, men i de ulike olavssagaene finner vi derimot lange beretninger om denne hendelsen.

Miraklet med Tore Hund

De fleste kjenner olavssagaen i Heimskringla (ca. 1230), men færre kjenner til den såkalte legendariske sagaen om Olav fra slutten av 1100-tallet. En sammenligning av beretningen om Olavs «translatio» i disse viser hvordan Snorre endrer den foreliggende legende og framhever Olavs kongeideologiske rolle.

Den legendariske saga gir Olavs banemann Tore Hund rollen som det første vitne på Olavs hellighet: Da Olav var død, så Tore Hund hvordan Guds engler førte Olavs sjel til himmelen. Kongens ansikt lyste så sterk at Tore nesten ble blind. Senere skjer et mirakel hvor Tores skadde finger leges ved berøring med den døde kongens blod.

Tore Hund-miraklet er modellert etter Longinus-legenden. Evangeliene forteller at en romersk soldat stakk et spyd i siden på den korsfestede Jesus. I middelalderen fikk soldaten navnet Longinus. Legenden forteller at han var blind, men fikk synet igjen etter å ha berørt Jesu blod.

Liket som kom opp igjen

Den legendariske saga forteller videre at Olavs lik ble ført til Nidaros og gravlagt ved Kristkirka. Etter ett år og fem dager kommer kroppen hans opp av jorda. De geistlige bestemmer at liket skal gravlegges på nytt, men etter ni netter skjer det samme. Dette var på dagen for gjenfinningen av den hellige Stefanus og hans følge, skriver sagaforfatteren. Her refererer han til den katolske kirkes protomartyr Stefanus. Hans angivelige grav ble funnet 3. august i 415 ifølge legenden, så derfor feires denne dagen. Olavs hellighet avgjøres ved en ildprøve. Etter råd fra biskop Grimkjell og kong Sigurd, tas ett hår fra barten til kong Olav. Håret legges i innviet ild, og blir ikke skadd.

Hemmelig liktransport

I Heimskringlas versjon av translatio-episoden er Tore Hund-miraklet og referansen til Stefanus utelatt, men flere nye motiv er lagt til. Det er blant annet fortellingen om den hemmelige frakten av Olavs kiste fra Stiklestad til Nidaros.

Tore Hund vender tilbake etter slaget og vil finne kongens lik, men den lokale bonden Torgils og sønnen Grim har gjemt det i ei kiste. De frakter kista til Nidaros, hvor biskop Sigurd vil ha kongens lik for å senke det i fjorden. Torgils og Grim lurer biskop ved å gi han ei anna kiste som biskopens menn senker i fjorden. Selv frakter de Olavs lik til stedet Saurli. Deretter kontakter de Olavs venner, men ingen tør å ta vare på kista, derfor graver de den ned i en sandmel ved elva.

Hellighet og hat

Snorre gir ingen eksplisitt forklaring på denne kistehistorien, men konteksten den fortelles i, viser at Olavs hellighet kom fram som resultat av folkets hat mot den danske kong Svein og mora Alfivas harde styre. Folket turte ikke reise seg mot danskestyret fordi flere hadde vennskapsrelasjoner til den danske kong Knut.

Det er da ryktene om Olavs hellighet starter, og de trønderske høvdingene med Einar Tambarskjelve i spissen samles i Nidaros. De har sendt bud etter biskop Grimkjell. Da de skal grave opp kista, kommer den opp av jorda av seg selv. Kista graves ned igjen ved Klemenskirka, men etter ett år og fem netter kommer den opp igjen. Kista var som nyskavet, kongens kropp var som da han levde, og hår og negler hadde vokst. Biskopen tok ei saks og klippet kongens hår og stusset skjegget, og med biskopens utsagn, kongens samtykke og hele folkets dom, ble Olav erklært hellig. Kongens legeme ble så båret inn i Klemenskirka og bisatt over høyaltret. Kista ble kledd med kostbare stoffer. På Saurli ble det senere bygd en olavskirke, mens Kristkirka ble bygd på sandmelen.

Magien i langt hår

Denne biten av Snorres translatio fungerer som en kultgrunnleggingsmyte for kirker i Nidaros, mens klippingen av Olavs hår og negler peker mot helgenkongens religiøse og dynastiske rolle. Hår og negler ble regnet som kraftfulle magiske middel i førkristen tid. Den magiske kraften i kongens lange hår er kjent fra merovingerkongene, hvor innsetting av en ny konge innebar en rituell klipping av forgjengerens lange hår.

Kanskje dette har inspirert Olavs sønn Magnus den gode som hvert år låste opp farens skrin og klippet hår og negler på helgenfaren. Magnus’ halvbror og etterfølger, Harald Hardråde, videreførte klippingen, men kastet nøkkelen til skrinet i fjorden da han forlot Nidaros for siste gang. Episoden med biskop Grimkjells klipping av Olavs hår og negler fungerer i Heimskringlas kontekst som en mytisk begrunnelse for disse ritualer utført av hans kongelige arvinger.

Sammenligningen mellom de to sagaversjoner av beretningen om Olavs translatio, viser kompleksiteten i den norrøne olavstradisjon. Grensene mellom myte, legende og historie var fleksible, og det samme motiv kunne utformes forskjellig avhengig av tekstens religiøse og ideologiske funksjon.

gunne50@live.no

Artikkelen er oppdatert: 14. august 2017 kl. 12.54

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk