Klassekampen.no
Lørdag 29. juli 2017
BØNN: En hvitkledd Seyran Ates, jurist og kvinnesaksforkjemper gjennom et halvt liv, taler ved åpningen av den liberale moskeen Ibn Rushd-Goethe i Berlin. Pressen er svært interessert i alt moskeen foretar seg. Alle Foto: John MACDOUGALL, AFP/NTB scanpix
Seyran Ates savnet en moské som viste et annet islam. Hun innså at hun måtte starte den selv:
Et alternativ til hatet
Liberale: De oppmøte ber under åpningen av moskeen Ibn Rushd-Goethe i Berlin. Men mange er redde for å komme og utøve en mer liberal islam, tror grunnleggeren.
ISLAM: Kvinnesaksforkjemper Seyran Ates har grunnlagt en ­liberal moské for å vise at islam kan reformeres.

DOKUMENT

Det stemmer. Det er her, nikker en ung kvinne med svarte krøller.

– Den nye moskeen ligger i en kirke.

Hun parkerer sykkelen og viser en eldre herre inn en dør i sideskipet, opp tre trapper og inn i et spartansk loftsrom der to mann med snegler i ørene og påfallende store jakker holder vakt ved døra.

Innenfor sitter grunnleggeren av den splitter ny Ibn Rushd-Goethe-moskeen, den 56 år gamle tysk-tyrkiske advokaten Seyran Ates. Rundt henne setter fire menn og tre kvinner fra menigheten seg. Etter small talk og smil ruller de ut bedeteppene i retning av Mekka og begynner en andektig bønn.

Fakta:

Seyran Ates

• Født 1963 i Istanbul, oppvokst og bosatt i Berlin.

• Tysk-tyrkisk advokat og kvinneforkjemper og forfatter av bøker som «Multikulti-feilen» og «Islam trenger for en seksuell revolusjon».

• Startet denne sommeren en liberal moské i Berlin.

• Moskeen har fått navnet Ibn Rushd-Goethe, etter en av de mest kjente arabiske filosofene, andalusiske Ibn Rushd (kjent som Averroës på latin) og den tyske forfatteren og vitenskaps­mannen Johann Wolfgang von Goethe.

Må si det høyt

Det er ikke bare bønnen som viser at det igjen er fredag i Ibn Rushd-Goethe-moskeen. Tross et enormt presseoppbud ved åpningen av moskeen i juni sitter det om lag 20 journalister langs veggene, mens kamerafolk og fotografer må gå slukøret hjem.

Etter de siste ukenes tilspissing har menigheten enda mindre lyst til å vise ansiktene sine i en moské som ikke bare er åpen for alle forskjellige islamske retninger, som sunnier, sjiaer og alawitter, men også er åpen for andre religioner og alle mennesker uansett kjønn og seksuell orientering. En moské der menn og kvinner ber sammen, og der slør så vidt er tolerert, mens burka og nikab er bannlyst.

Som kvinnesaksforkjemper gjennom et halvt liv legger ikke Seyran Ates fingrene imellom, verken under pressekonferanser, i intervjuer eller i boka «Selam, fru imam: Hvordan jeg grunnla en liberal moské i Berlin».

– Vi må si det høyt, sier hun etter fredagsbønnen.

– Sløret er det ypperste symbolet på hele kjønnsapartheiden i islams navn – derfor er det så viktig for de konservative og ortodokse fundamentalistene. Det vil vi arbeide mot, sier Ates.

– Men det stemmer ikke at vi avviser kvinner med slør, slik noen tyrkiske medier hevder. Vi avviser sløret i sin politiske funksjon, som for eksempel når en fire eller fem år gammel jente bærer det. Hvis voksne kvinner av religiøse grunner bestemmer seg for å bruke det, så har jeg ikke samme problem med det – da bærer de det av gudsfrykt og ikke av mannsfrykt.

Hodet på blokka

Det uttalte målet til Seyran Ates er å vise at islam kan reformeres, at Koranen og hadithene kan diskuteres kritisk og historisk og tolkes på en tolerant måte. Med andre ord vil hun vise at islam kan forenes med demokrati, frihet og særlig kvinnerettigheter.

– Vi må skape en liberal motfortelling til bildet av islam som en undertrykkende og voldelig religion, sier hun.

– Allerede etter 11. september burde vi muslimer ha startet en bevegelse mot volden. Jeg har alltid håpet at andre ville sette i gang dette prosjektet, slik at jeg kunne være en del av det og ikke lede det. Jeg ville helst unngå å legge hodet på blokka. Men nå gjør jeg det.

Ordvalget er ingen dramatisering. Allerede før åpningen av Ibn Rushd-Goethe-moskeen var Ates på forsida av magasinet Zitty under overskriften «Berlins modigste kvinne» – og allerede da fikk hun voldsomme personlige trusler.

Det regjeringsstyrte egyptiske islaminstituttet Dar al-Ifta kalte den berlinske moskeen for «et angrep på islam» og utstedte en fatwa mot Ates. Like etter anklaget de tyrkiske religions­myndighetene moskeen for å ville «undergrave og ødelegge» islam. Ates ble satt i forbindelse med Gülen-bevegelsen, som hevdes å stå bak det mislykkede kuppforsøket i Tyrkia i 2016.

– Den tyrkiske regjeringen omtaler jo alle de ikke liker som terrorister. Jeg trodde jeg hadde vurdert alle mulige scenarioer for trusler mot prosjektet, men den muligheten hadde jeg ikke sett for meg, sier Ates ergerlig.

I mellomtida har hun sluttet å telle drapstruslene. Ikke bare i moskeen, men i hele hverdagen står hun under konstant politibeskyttelse. Men hun gir seg ikke og står fast i det demonstrative rampelyset.

Tilbake til livet

Når vi spør hvorfor Seyran Ates ikke gir seg, forteller hun livshistorien sin.

Sin tidligste barndom tilbrakte hun i det «den gang sekulære Tyrkia», der hun opplevde en «veldig tradisjonell oppvekst med en avdempet religiøsitet», som hun formulerer det. Seinere flyttet foreldrene som gjestearbeidere til Tyskland. Den seks år gamle Seyran ble med, men som 17-åring stakk hun av fra familiens snevre og tradisjonelle rammer til fordel for et kollektiv i Vest-Berlin.

Parallell med jusstudiene arbeidet hun i et rådgivningssenter for tyrkiske kvinner i Kreuzberg. I 1984 holdt det på å koste henne livet.

– En tyrkisk mann snakket til meg. Plutselig rev han ut en pistol ut av jakka og skjøt mot meg og klienten. Jeg ble truffet i skulderen, og kula ble sittende i en halsvirvel, forteller Ates og legger hodet på skakke.

– Jeg hadde en nær døden-opplevelse der jeg svevde over meg selv. Jeg satt på en trone og så ned med en ufattelig lykkefornemmelse – alt var lyst. Jeg ble spurt om jeg ville dø eller gå tilbake til livet. Jeg ville leve, jeg hadde fortsatt ting jeg skulle gjøre, sa jeg. Slik ble det. Den opplevelsen styrket spiritualiteten min. Jeg ble overbevist om Guds eksistens, sier Ates. – Siden den gang har jeg nok aldri vært redd for døden.

Sårende atskillelse

Seyran Ates har særlig tatt opp kampen for kvinnerettigheter. I en halv menneskealder har hun kjempet mot tvangsekteskap og æresdrap – som advokat, forfatter og aktivist. I 2006 overtalte den daværende tyske innenriksministeren Wolfgang Schäuble henne til å gå inn i Den tyske islam­konferanse.

– Her opplevde jeg hvordan de store islamforbundene har satt seg på versjonen av Koranen. Og hvordan de påstår at mennesker som meg ikke kan være muslimer. Blant annet fordi jeg selv som representant for konferansen måtte gå inn i separate kvinnerom i moskeene. Det nektet jeg. For den atskillelsen er kanskje det som sårer meg mest, sier Ates.

Hun nøler litt.

– Ja, sårer. Det er det riktige ordet. Det sårer meg. For jeg går ut fra at Gud har skapt oss som likeverdige vesener, som dermed har samme rettigheter.

En gang spurte Wolfgang Schäuble henne hvor alle de andre moderate og moderne muslimene i Tyskland var. Det startet noe.

– For meg var religion noe privat. Vi organiserer oss ikke, svarte jeg. Slik utøver millioner av muslimer sin religion, også i Tyrkia. Men til sjuende og sist måtte jeg innrømme at vi liberale muslimer burde forene oss. Derfor samlet jeg i 2009 en gruppe og sa: Vi gjør det. Vi starter en liberal moské, sier Ates.

– I de siste åtte årene har det vært så mange terrorangrep i islams navn at enda flere har sagt at vi må gjøre noe. At milliarder av muslimer i taushet lar religionen vår bli assosiert med terrorisme. Det vil vi endre. Vi må gripe inn og vise at det er basert på en håpløs versjon av islam. Vi må vise et annet bilde, sier hun.

– Hvis vi ikke gir de unge et alternativ til hatpredikantene, så er vi medansvarlige for at de blir radikalisert.

I dag finnes moskeen. Men de siste åtte årene har vært en veldig sammensatt opplevelse, forteller Ates, der folk har gått ut og inn av prosjektet.

– Spørsmålet om sløret har vært den største hindringen. Menn og kvinner gikk sammen, og kvinnene uten slør, i moskeen. Det var vanskelig selv for de liberale, selv for en homoseksuell imam. Andre har forlatt gruppen fordi de er redde. Fordi de er livredde. Og det kan du gjerne skrive. De er redde for å praktisere sin versjon av islam, sier hun.

– Det står ingenting i Koranen eller hadithene om at menn og kvinner ikke kan be sammen og at en kvinne ikke kan gå i forbønn. Hodebekledning for kvinner opptrer også først i hadithene etter profetens død. Her pleier motstanderne å si at det likevel finnes en religionsetikk. Men det er jo mennenes etikk, sier Ates.

– Patriarkatet er ikke bare mannlig. Det eksisterer bare fordi kvinner finner seg i det.

Ingen provokasjon

Etter åpningen av Ibn Rush-Goethe-moskeen har medier i både muslimske land og i Tyskland spurt om det i det hele tatt er en moské, eller om det bare er en provokasjon. Seyran Ates tenker seg ikke om før hun svarer.

– Hvis jeg bare ville provosere, ville jeg tatt med alle de som har tatt avskjed med islam. Her handler det om religionsutøvelse. Vi spør: Hva har dere andre gjort for å vise at islam kan være en fredelig religion. For å skape kjærlighet og varme?

Anklager om at den lille menigheten ikke skulle være ekte muslimer, gjør henne like irritert.

– Hør her: Folk som kommer her, føler en tilhørighet til islam. Hvem stiller seg til dommer over troen vår? Alle de som håner oss, gjør seg til profeter ved å hevde at de kan avgjøre andres tro, sier hun.

– Det er massevis av moskeer der predikantene sier at det ikke finnes likhet for kjønnene. I mine øyne er det de som er provokatørene. De gjør narr av samfunnet vårt.

At moskeen i første omgang holder til i en kirke, er heller ingen provokasjon, forsikrer Ates.

– Slik var det ikke tenkt, men det endte slik av praktiske grunner. Jeg synes ikke det er så dramatisk. Her møter vi andre mennesker som møter Gud – sammen med jødene er vi sammen om å utøve abrahamske religioner.

Frykt og bønn

Seyran Ates er overbevist om at menigheten vil vokse og få større rom.

– Vi er bare rundt 25 stykker. Men det fordi folk er redde. De er redde for hva som kan skje med dem selv og familien.

Seyran Ates selv virker ikke særlig redd. Tvert imot understreker hun igjen og igjen hvor mye hun har lært av hele prosjektet:

– Jeg har blitt kjent med vidunderlige mennesker, som har lært meg mer om de vakre sidene av islam. Dessuten får vi positive reaksjoner fra hele verden, også den muslimske verden. Folk gratulerer og takker oss.

Derfor går hun videre. I høsten starter et nytt – og i konservative kretser ytterst omstridt – institutt for islamsk teologi ved Humboldt-universitetet i Berlin. Her vil Seyran Ates fordype seg i den islamske teologien.

– Egentlig ville jeg helst studere i Tyrkia, men … ja …, sier hun nølende.

Ved utgangen står fortsatt de to vaktene. De har ikke tatt av seg skoene, men trukket blå plast over dem.

– Selvfølgelig. Vår oppgave er å beskytte fru Ates, sier den ene lavmælt.

– Og ja, vi er fra politiet, vi er bevæpnet, og vi er flere enn du kan se. Mer kan vi ikke si, forteller han.

I solidaritet

Utenfor moskeen står kvinnen med de svarte krøllene igjen ved sykkelen sin. Hun vil ikke fortelle navnet sitt, men sier at hun har marokkanske røtter og at hun som barn elsket de religiøse ritualene.

Da hun ble voksen, satte hun spørsmålstegn ved hvorfor menn og kvinner behandles så ulikt i muslimske land.

– Jeg forstår ikke at det ikke bli tatt oppgjør med diskrimineringen. Derfor ble jeg med på bønnen i dag. For å vise min solidaritet. Men jeg vet ikke om jeg kommer tilbake.

feature@klassekampen.no

©Information Oversatt av Lars Nygaard

Artikkelen er oppdatert: 24. august 2017 kl. 10.56

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk