Klassekampen.no
Lørdag 29. juli 2017
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
«Fastlege» – snart en rødlistet art i helsefloraen?
I et viltvoksende helsemarked blir fastlegen en nyttig idiot

Det finnes en svensk håndbok fra 1885 som heter «Fråga mig om allting». Der finnes svar på 2106 spørsmål samt et knippe allmenne råd. Eksempelvis blir unge kvinner med svarte øyne frarådet å stirre.

Norske allmennleger har historisk forvaltet et slags «spør meg om alt»-oppdrag, en offentlig instans med medisinsk breddekompetanse, et definert ansvar og en kvalitetssikret portefølje av råd og virkemidler.

Nå opplever fastlegeordningen sviktende rekruttering til tross for et nesten uslåelig omdømme. I dagspressen og på sosiale medier hagler det med frustrerte innlegg der unge fastleger klager over en uhåndterlig arbeidssituasjon og manglende rammebetingelser for å utøve forsvarlig medisin.

Dette er ikke bare en varslet krise, men i ytterste konsekvens en villet, politisk skapt krise som muliggjør økt privatisering og finanskapitalens inntog i tradisjonelt offentlige tjenester.

I England er velferdsstatens flaggskip, National Health Service (NHS), blitt en koloss på kommersielle leirføtter. Både pasienter og leger fortviler over stengte allmennlegepraksiser, konkursrammede småsykehus og synkende kvalitet i den offentlige helsetjenesten. Chris Hopson, leder for sammenslutningen av NHS-ansatte og tjenesteytere, sa nylig til avisen The Independent at «helsejournalister og kommentatorer synes tilfredse med å resirkulere mantraet om krise. En slik retorikk er ekstremt beleilig for helsemyndigheter og private interessenter. Det som mangler i bildet, er at krisen i NHS er politisk skreddersydd for nedskjæringer og privatisering».

En tidligere ledende byråkrat i NHS, Mark Britnell, meldte overgang til KPMG, ett av verdens største private konsulentselskaper. Han proklamerte nylig på en intern konferanse at «NHS vil ikke bli vist noen nåde. Den skal omgjøres til en statlig forsikringsordning og skal ikke selv levere tjenestene». Dette passer med konstruksjonen av en krisefortelling om at NHS ikke er «bærekraftig» – at den er «for dyr», så man trenger en ny modell. Chris Hopson sier rett ut at «NHS er nå et markedssystem med en logo som brukes til å dekke over en overflod av aktiviteter i privat sektor».

Det såkalte Private Finance Initative som innvarslet det som skjer i England, ble satt ut i livet under daværende konservative statsminister John Major. Vår fastlegeordning ble innført i 2001, helseforetaksreformen i 2002. Til sammen representerte de en gigantisk privatiseringsreform med omlegging fra offentlig rammefinansiering til stykkprisfinansiering av helsetjenester. Effektivitet ble ensbetydende med antall pasienter inn og ut av systemet, og resultatene ble målt i henhold til en ren bedriftsøkonomisk modell. Slik ble det lagt til rette for et kommersielt, privat utbud av tjenester med tilhørende prislapp.

Det grunnleggende premisset for fastlegetjenesten er at folk skal få nødvendig medisinsk hjelp der de er. En forutsetning har vært at de fleste problemer tas hånd om og behandles av fastlegen. Det vanlige er vanligst, også når du er syk.

Virkeligheten er at allmennmedisinsk kunnskap og definisjonsmakt blir devaluert av aktører – offentlige og kommersielle – med egne agendaer. Helsemyndighetene bruker fastlegen som salderingspost, syndebukk og ekspeditør. Private helseforsikringer undergraver vedtatte prioriteringskriterier. «Fritt behandlingsvalg» favoriserer ressurssterke pasienter med høy bestillerkompetanse og ditto rettighetsfokus.

Den offentlige helsetjenesten settes i gapestokk av kommersielle helsetilbydere som åpenlyst averterer med at de undersøker «grundigere» og behandler «tidligere», vel vitende om at mye er unødvendig og potensielt skadelig. Apotekene bedriver diagnostisering og mersalg når pasienten bare skal hente medisinene sine.

Fra helsemyndigheter og produktutviklere får vi ureflekterte visjoner om e-helse, der mantraet er «egenomsorg» via digital selvmonitorering og lege online når din helseapp varsler avvik. Angsten for forfall, sykdom og død er et marked som ikke kjenner noen grenser.

Samtidig som fastlegenes kompetanse blir forsøkt underminert og rollen uthulet, forventes det at de ordner kaoset som blir skapt for den enkelte pasient i en fragmentert helsetjeneste, og at de tar hånd om oppgaver som ikke er markedstilpassede.

Barbara Starfield, professor ved Johns Hopkins University i USA, har sammenlignet organisering av helsetjenester i ulike land. Hennes konklusjon er entydig. En sterk offentlig primærlegetjeneste er avgjørende for at helsetjenesten som helhet skal være bærekraftig, kostnadseffektiv og likeverdig.

Mange av de faglige intensjonene i fastlegeordningen er virkeliggjort til gode for pasientene. Spørsmålet er om god medisinsk hjelp til de som lider mest kan trumfe kapitalismens ubønnhørlige logikk om økt etterspørsel og maksimering av profitt.

Det er gode grunner til å utkjempe noen politiske slag for en offentlig finansiert og integrert primærlegetjeneste, selv om vi er dømt til å tape krigen under den rådende politiske verdensorden.

elswense@online.no

Artikkelen er oppdatert: 24. august 2017 kl. 11.16

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk