Klassekampen.no
Torsdag 27. juli 2017
Kamp om kontroll: I den lille øystaten Bahrain kjemper sunni-majoriteten og sjia-minoriteten om politisk makt, skriver Bjørn Olav Utvik. Her fra en sjia-demonstrasjon. Foto: Mohammed Al-Shaikh, AFP/NTB Scanpix
Motsetninger mellom religiøse grupper handler ikke alltid om religion.
Har troen skylda?

Sjia-moskeer sprenges i Irak. Kristne kirker settes i brann i Egypt. Det rapporteres at unge i flere land vender seg bort fra religionen som reaksjon på dens rolle i å drive fram uforsonlig strid. Men er religionen årsaken til konflikter mellom befolkningsgrupper i de arabiske landene?

Ta eksemplet Bahrain. I denne lille øystaten står sjiamuslimer mot sunni-muslimer etter at demokratioppstanden våren 2011 ble brutalt slått ned. Bahrain har en sjia-majoritet på 60 prosent av befolkningen, de fleste er baharna, den eldste folkegruppen på øyene. Den herskende Khalifa-klanen tilhører sunni-muslimene som har innvandret fra fastlandet i nyere tid.

Bahrains herskere har vært snare til å mobilisere religiøse forskjeller for å sikre støtte til sitt styre. Sjiaene blir framstilt som nærmest vantro i sine avvik fra den sanne religion: manglende anerkjennelse av de tre første kalifene som styrte etter Profeten og helgendyrking av det de ser som de tolv rettmessige lederne etter Muhammad. Gravstedene til disse imamene og deres slektninger er sentre for valfart fra troende sjiaer. Like hardt beskyldes sjiaene for å være agenter for Iran som har en sjiamajoritet på 90 prosent, og som oppleves av herskerne i Riyadh som en farlig rival i Gulf-regionen.

Før våren 2011 var Bahrain sammen med Kuwait det landet i Gulfen som hadde gått lengst i å tillate folkelig deltakelse i politikken. Parlamentsvalgene var relativt frie, selv om kongen beholdt det meste av makta. Politikken hadde definitivt et religiøst preg: de tre største gruppene var alle islamister, det sjiamuslimske Wifaq og de to sunni-baserte gruppene Asala som er salafister og Minbar som er knyttet til Det muslimske brorskap. Ved flere anledninger sto disse gruppene sammen, ikke minst når det gjaldt å styrke parlamentets posisjon overfor kongemakten. Men under oppstanden i 2011 falt begge sunni-gruppene inn bak kongen i et felles forsvar for sunni-privilegier i landet.

I hvilken forstand handler denne striden mellom kongemakten og sunni-mindretallet på den ene siden og sjia-flertallet på den andre, om religion?

Med islamister på begge sider handler kampen i så fall om ulike tolkninger av islam. Men er virkelig kjernen i striden om Bahrains politiske framtid hvorvidt helgendyrking er bra, eller om man skal ære de tidligste kalifene? Lite tyder på det. Makthavernes advarsel mot iransk innflytelse på sjiabefolkningen er nok et stykke på vei alvorlig ment, men er også i stor grad et grep for å skremme sunni-muslimer vekk fra å skulle støtte like rettigheter for sjiaene.

Nærmere kjernen kommer vi om vi skjønner at tilhørigheten til en bestemt religiøs retning først og fremst er et symbolsk uttrykk for tilhørighet til et historisk gruppefellesskap. Det vi kaller nasjoner eller etniske grupper konstitueres ofte som et fellesskap av dem som deler samme språk. Men verden er også full av grupper som snakker samme språk og allikevel er delt i reelt opplevde etniske fellesskap.

Et europeisk eksempel er dagens fire stater Serbia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina og Montenegro. Befolkningen i alle disse statene snakker samme språk, men bosnierne er muslimer, kroatene katolikker og serberne og montenegrinerne ortodokse kristne. Likevel handlet de blodige konfliktene mellom dem på 1990-tallet ikke primært om gudstro. Snarere var det en kamp om kontroll over ressurser og territorier utkjempet mellom historisk konstituerte fellesskap av mennesker.

På samme måte er ikke konflikten mellom sunnier og sjiaer i Bahrain i sin kjerne en religiøs konflikt, men en konflikt mellom befolkningsgrupper om kontroll og innflytelse. Sjiaene har historisk vært marginalisert og holdt borte fra politisk makt, selv om de er i flertall. De har derfor all interesse av å drive igjennom et system der det er befolkningen som i frie valg avgjør hvem som skal stå for statsstyret. Sunnimuslimene, som tross at de er i mindretall har vært den gruppen som har dominert statsstyret og har hatt lettest tilgang til viktige posisjoner, opplever derimot en demokratisering som et problematisk tap av status. De frykter å selv bli marginalisert og diskriminert av et flertall som føler at de for første gang får nyte sin naturlige rett til å styre.

b.o.utvik@ikos.uio.no

Lars Gule, Bjørn Olav Utvik, Eivor Oftestad, Mina Bai og Anne Kalvig skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk