Klassekampen.no
Torsdag 27. juli 2017
Skjerm(et) tilværelse: Når vi er på nettet, møter vi ikke på sperrer og «varsellamper». Dermed kan vi få illusjonen av trygghet, skriver Bjørn Vassnes. Her fra børsen i Frankfurt. Foto: Daniel Roland, AFP/NTB Scanpix
I cyberspace er det lett å bli trukket inn i toskeskap, kriminalitet og avhengighet. På tide å sette grenser.
Nettet er en annen verden
Våre instinkter er ikke tilpasset et liv bak skjermer og i digitale rom. Det blir det trøbbel av.

psykologi

Sommerens snakkis har vært en professors meldinger på sosiale medier til diverse kvinner, tilsynelatende sendt i ikke helt edru tilstand. Nok en gang ser man hvor dumt folk kan oppføre seg på nettet. Hva er det med cyberspace som får folk til å gå av skaftet?

Svaret er at cyberspace er en annen verden, som våre instinkter ikke er tilpasset. De er utviklet i en verden der vi kommuniserte ansikt til ansikt, ikke via skjermer. I en verden der stadig mer av det vi gjør går via nettet, får dette konsekvenser – også på mer alvorlige måter enn tankeløse facebookmeldinger.

Fakta:

Cyberpsykologi:

• Studier gjort fra 1990-tallet og utover viser at vi oppfører oss annerledes på nett enn vi gjør i den virkelige verden.

• Siden har det oppstått en ny disiplin innen psykologien: cyberpsykologi, som studerer menneskelig atferd i møte med datateknologi.

• Tidlige viktige verk er «The Psychology of the Internet» av Patricia Wallace (1999) og «The Psychology of Cyberspace» av John Suler (2004).

• I fjor kom Mary Aiken med boka «The Cyber Effect», som gir en lettlest introduksjon til feltet og sentrale problemstillinger.

Cybereffekten

Vår atferd på nettet er såpass annerledes enn i det «virkelige» liv at det har vokst fram en ny disiplin, cyberpsykologi, for å forstå den. Fagfeltet bygger på ordinær psykologi, men har siden 1990-tallet bygd opp så mye empiri og kunnskap at det per i dag finnes rundt tredve fagfellevurderte tidsskrifter på feltet.

Det begynte for alvor i 1999 med boken «The Psychology of the Internet» av Patricia Wallace. Men det er John Suler som regnes som «cyber-psykologiens far», og boken «The Psychology of Cyberspace», publisert digitalt i 2004, er ett av basisverkene.

Likevel er fagfeltet relativt ukjent, i hvert fall her i landet. Jeg vet ikke om en eneste «cyberpsykolog» i Norge, noe det absolutt hadde vært behov for. Derfor kan det være nyttig for mange å lese «The Cyber Effect» (2016) av Mary Aiken, som er en lettlest (men ikke overfladisk!) innføring i temaet. Aiken er en av de mest innsiktsfulle forskerne på feltet, og brukes som ekspert av alt fra Interpol og EU til tv-serien «CSI Cyber». Som dette kanskje antyder, er datakriminalitet hennes spesialitet – men det som engasjerer henne mest, er hvordan barn og unge påvirkes av et liv som i stadig større grad leves på nettet.

Ingen varsellamper

Boktittelen henspiller på det at «atferd ofte blir forsterket og akselerert på nettet» av det Aiken kaller cybereffekten. Normal atferd som vi ellers greier å ha kontroll på, kan eskalere slik at vi mister kontrollen fordi cyberspace mangler en del sperrer og «varsellamper» vi påvirkes av i den vanlige verden.

Det er for eksempel ingen varsellampe som antyder at det kan være risikofylt å bevege seg ut på nettet. Hva er vel tryggere enn å sitte hjemme foran en datamaskin, eller ta fram den snertne smarttelefonen du fikk til jul? Slik tenker nok de fleste som bruker nettet, inkludert mange foreldre til barn som sitter der og tilsynelatende holder på med uskyldige sysler.

Men som Aiken viser, er det mange eksempler på at både barn og voksne er blitt dratt inn i mørke rom eller handlinger de ville holdt seg langt unna i det virkelige liv. Vi hører om barn som blir lurt av menn som gir seg ut for å være helt andre, og som får ungene til å gjøre ting foreldrene aldri ville tillatt. Foreldrene aner heller ikke hvor lett barna deres kan komme inn på nettsider de emosjonelt ikke er modne for å takle, med grov porno eller vold, også mot barn.

Fanget i krimnettet

Det vi hører mindre om, men som er ganske utbredt, er hvor lett det er å bli dratt inn i ulovlige handlinger når man i utgangspunktet bare skal sjekke eller bestille noe som er vanskelig å få tak i. Har du først gjort en ulovlig handel, kan du være i klørne på folk som vet å utnytte både deg og datamaskinen din til kriminell aktivitet. Datakriminelle trenger nemlig mellommenn for å holde sine egne spor skjult.

Datakriminalitet er Aikens spesialfelt, og hun viser hvordan denne formen for kriminalitet er i rask vekst – noe som ikke fanges opp av de offisielle statistikkene. En grunn il dette er at mesteparten av trafikken på nettet foregår anonymt, i det «dype nettet», og er vanskelig (men ikke umulig) å spore opp.

Men det er også slik at fordi denne typen kriminalitet er immateriell, er det mange som ikke ser så lett at det de gjør, er galt. Det er derfor datakriminaliteten i omfang nå langt overgår den «gammeldagse» kriminaliteten. Det er for eksempel langt vanligere å ta piratkopier via nettet av musikk, filmer, tv-serier, enn å naske i butikken. Tyveri av immaterielle produkter har ikke samme stigma.

Småbarn som forsøksmus

Noe som også er lett å bli dratt inn i, fordi det å holde på med en skjerm virker så uskyldig, er avhengighet. Det kan dreie seg om dataspill eller porno (pornonettsider har flere besøkende enn Netflix, Amazon og Twitter til sammen), eller noe så normalt som å sjekke Facebook og Twitter. For mange kan dette utarte til sykelighet, noe som ødelegger deres liv. Også for det store flertall er det snakk om sysler som preger våre liv i større grad enn vi egentlig ønsker.

Aiken nevner et eksempel som mange nok kvier seg for å nevne: Mødres bruk av mobil mens de er sammen med sine (små) barn. Noe alle kan observere og som også studier har vist, er hvor vanskelig det kan være i dag for små barn å få mors oppmerksomhet i konkurranse med mobilen. Dette skjer i den fasen av oppveksten der barns kontakt med voksne er så viktig, fordi det er nå grunnlaget for barnas tillit og sosialitet legges. Her er småbarn forsøksmus i et gigantisk eksperiment, der den tradisjonelle måten å utvikle sosialitet på blir erstattet med noe ingen vet følgene av.

På tide med regler

Aiken mener vi nå bør stanse opp og tenke oss om, ikke minst om hva vi utsetter våre barn for. Hun mener vi ikke har tid til å vente på langtidsstudier av teknologiens effekter, men at det er mer enn nok grunner til å rope varsko nå. Og hun mener det er for mye å overlate alt ansvaret til foreldrene.

Hun tar derfor til orde for regulering på flere felter, ikke minst når det gjelder hva barn skal ha adgang til. Å si at regulering er «nesten umulig», som bransjen svarer, mener Aiken ikke holder. Tiden er inne for internasjonale regler for cyberspace, og hun trekker fram internasjonale avtaler om havet og luftfarten som eksempler på hva som er mulig.

Ikke minst er det på høy tid å se på de menneskelige effektene av teknologien. Hun sammenlikner den digitale revolusjonen med den industrielle, da det også var barna som måtte lide til man fikk på plass lover som beskyttet dem. Her kan cyberpsykologene si hvor utfordringene ligger. Men ikke i Norge: Her møter vi helst framtida med VR-briller for øynene.

viten@klassekampen.no

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk