Klassekampen.no
Tirsdag 25. juli 2017
Menneskene er her: Vi synes å tro at bare mennesker kan være knyttet til et sted, skriver forfatteren. Her en pingvin foran den argentinske militærbasen på Antarktis. Foto: Almeida Vanderlei, AFP/NTB scanpix
Når vi bygger og utvider våre steder, gjør vi noen andre hjemløse.
Pingvinen må snu

Er du fascinert av nomadiske fuglers evne til å vende tilbake til et bestemt sted, år etter år, for å pare seg og vokte over sitt avkom? Forestill deg en pingvin som vender tilbake til et slikt fast sted, for eksempel langs kystlinjen nord for Sydney, og oppdager at stedet ikke finnes lenger: det har blitt så forandret siden sist at pingvinen må snu.

Hva har skjedd? Stedet er omgjort til feriehus med svømmebasseng for folk som vil være «nærmere naturen», helt ut mot havgapet. Eller det er anlagt en ny vei. Eller det reises nye fancy kontorbygg, et attraktivt prosjekt for alle involverte på grunn av den flotte beliggenheten.

Skjønt – «alle involverte»? Det er bare (bestemte) menneskers interesser som er regnet med. Pingvinen er ikke tatt i betraktning, like lite som alle andre fugler, dyr og livsformer som drepes, fortrenges og utestenges hver gang et naturområde definert som «uutnyttet» forvandles til noe nyttig i form av boliger og veier.

Når ulike dyrearter stadig flere steder i verden vender tilbake til steder som er blitt utilgjengelige for dem, og dermed er tapt for dem, så er de i samme situasjon som personer som er fraranet sitt hjem. Mange dyr – pingvinene blant dem – er imidlertid enda mer motvillige til å oppgi sitt hjem enn vi mennesker ville være: som den australske antropologen Thom van Dooren så levende skildrer, basert på egne observasjoner, vender pingvinene tilbake til sine gamle steder gang etter gang. «Fremskrittet», i form av mer, alltid mer infrastruktur laget av og for mennesker, har sin pris, slik pingvinenes utestengelse illustrerer. Men prisen pingvinene og andre ikke-menneskelige arter betaler for fremskrittet slik én art definerer og praktiserer det, er nesten alltid usynlig, taus, ikke-erfart hos den arten som forårsaker utestengelsen.

De færreste av oss har sett fugler eller andre dyr idet de må gjøre vendereis etter å ha oppsøkt sitt gamle hjem. De skjønner at de må snu, dra videre, men hvor hen? Ofte vil det ikke finnes alternativer. De hjemløse dyrene forsvinner bare, og kun eldre mennesker med god hukommelse og lokalkunnskap vil merke at de som pleide å være der ikke er der lenger. Du savner ikke noe du aldri har sett eller opplevd, stedbundet som savnet er. Dyrenes forsvinning – nær halvparten borte på femti år på verdensbasis – er statistikk, noe abstrakt. Forsvinningens årsaker – erfaringsfjernt kalt «endret arealbruk» – så vel som konsekvenser er ute av syne, ute av sinn, og har karakter av «abstract killing». Som samfunn bedriver vi artsutryddelse i et rasende tempo – men uten å se, enn si oppleve, oss som mordere, selv om årsaksforbindelsen mellom hvordan vi lever og hvem som derved dør er åpenbar.

Vi er vant til å høre at endret arealbruk innebærer tap av habitat. Pingvinene som oppdager at de ikke kan være der de alltid har vært, mister imidlertid mer enn sitt habitat teknisk forstått. Fagfolk så vel som miljøvernere snakker altfor ofte som om ett habitat er like godt som et annet – les: et nytt like godt som det gamle, gitt at forflytning er mulig for de berørte artene. Som van Dooren påpeker i boken «Flight Ways: Life and Loss at the Edge of Extinction», bebor eksempelvis gruppen av pingviner nord for Sydney en verden – her, ikke der – som har blitt overlevert fra generasjon til generasjon som «vår» verden, erfart, sanset, tatt inn og utfoldet i som hjemmet rett og slett.

Dersom habitat betraktes som noe utskiftbart, mistes hele betydningsdimensjonen ved å bli født, leve opp, vende tilbake til et bestemt sted, med ens erfaringer der, med de bestemte andre artene som deler samme verden, befolket og bebodd som et felles hjem. Den implisitte antakelsen om at bare mennesker er i stand til å utvikle, og til å erfare betydningen av, partikulære relasjoner – ikke bare til partnere/maker, men også til et sted – er etter alt å dømme feil: også dyrs liv og dette livets kvalitet avhenger av å kunne nyte godt av rekken av slike partikulære relasjoner til det vi (igjen alt for teknisk) kaller omgivelsene.

Dyr som gjennom menneskeskapte inngrep berøves muligheten for kontinuiteten og stedbundetheten som denne livskvaliteten forutsetter, påføres et tap de ikke har fortjent og som vi som påfører det – og må vite at vi gjør det – er moralsk klanderverdige for. Dessuten, den som ikke respekterer andre arters selvstendige rett til liv, tar i siste instans livet av seg selv.

a.j.vetlesen@filosofi.uio.no

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klassekampen tirsdager.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk