Klassekampen.no
Mandag 24. juli 2017
I tykt og tynt: Ordet søsterskap peker på verdien av bånd på tvers av det som skiller, skriver Wencke Mühleisen. Maleri: Abbott H. Thayer, «Søstrene» (1884), Wikimedia Commons
Det er ikke rart at søsterskap er en av de sterkeste feministiske metaforene.
Søsterskap

«Er dere søstre?» er et spørsmål jeg ofte får, og gjør meg underlig rørt, når jeg treffer nytt personale på avdelingen der min syke søster for tiden ligger. Jeg kommer inn fra sommeren, fra lommer av blomsterdufter og inn i en egen årstid. Alle sykehus, alle sykehjems helt særegne klimasone. Den er passelig temperert. Duftene stammer fra nylig preparerte linoleumsgulv og middagsmaten som tålmodig venter på pasientenes uberegnelige appetitt. Denne klimasonen er tilpasset mennesker som verken skal utsettes for kulde, hete eller andre værfenomener. Stormene i pasientenes liv foregår i det indres topografi. I kroppene, organene, i cellene. Særlig i bevisstheten. Eller i sjelen, som er et mer gammelmodig, men vakrere ord for menneskets indre liv.

Sisterhood is powerful! lød slagordet for feminismebølgen på 1960- og 70-tallet. Med etableringen av Nyfeministene i 1970 og Kvinnefronten i 1972, og ny giv for Norsk Kvinnesaksforening (stiftet 1884), fikk den nye kvinnebevegelsen gjennomslag også i Norge. 1970-tallets kvinnebevegelse har i tiårene etterpå i populærkulturen ofte blitt formidlet gjennom klisjéer som BH-brenning, fotformsko og mannevonde kvinner. I kontrast til disse stereotypiene har analyser vist hvordan feminismen har vært med å endre det kjønnstradisjonelle norske samfunnet på en grunnleggende måte som berører alles liv. Stikkordene for å beskrive både institusjonelle og politiske endringer de siste 40 årene er begreper som statsfeminisme og kjønnslikestilling.

Likestilling knyttet til kjønn og seksualitet har rett og slett blitt en del av det norske selvbildet. Ja, i en slik grad at selv nasjonalkonservative og høyrepopulistiske krefter, som for eksempel Frp som tidligere alltid har motarbeidet feminisme, omfavner det de nå kaller for «likestilling som en nasjonal verdi». Den svenske journalisten Anna-Maria Sörberg har nettopp gitt ut boka «Homonationalism» om hvordan LHBT-bevegelsen er blitt en viktig byggestein i flere vestlige nasjoners selvbilde. Flere høyrepopulistiske partier i Europa løfter fram LHBT-rettigheter for å posisjonere seg mot «de andre» – migranter, flyktninger og muslimske grupper.

1970-tallets mobiliserende begrep om søsterskap posisjonerte seg i kontrast til, og konflikt med, mødregenerasjonen. 1950-tallets hjemmearbeidende mødre som i hvert fall i middelklassen tilsynelatende ofret så mye for å skape etterkrigstidens lykkelige kjernefamilier. Motherblaming – å skylde på mora – kalte noen denne tendensen, enten i den klassiske Freud-inspirerte analysen eller typiske representasjoner av «den onde moren» i hollywoodproduksjoner. I kontrast til kritikken av mødregenerasjonen tok for eksempel den kjente poeten, essayisten og lesbiske feministen Adrienne Rich til orde for feiring av moderskapets konkrete og symbolske verdier som del av synliggjøringen av kvinners erfaring og kunnskap.

Men søsterskapsmetaforen holdt ikke stand. Utover 1980- og 90-tallet ble tendensen til å innordne alle kvinner i en samlende kategori betegnet som essensialisme, som dekket over åpenbare forskjeller mellom kvinner. Hvite, heteroseksuelle middelklassefeminster som dominerte bevegelsen, ble kritisert for å være blinde for og marginalisere svarte kvinners erfaringer, seksuelle minoriteter og betydningen av klasse. Denne motstanden og disse konfliktene i feministisk tenkning og politikk har vært vitaliserende og skjerpende. Det er åpenbart at feminister aldri har delt et enhetlig politisk syn.

Og likevel. Det er noe med ordet søsterskap som peker på verdien av bånd på tvers av det som skiller, slik vi opplevde under Women’s March som mobiliserte mot Trumps antifeminisme og høyrepopulismen. Og så er det slik at noen av oss har en, eller flere søstre, som vi har delt barndommen med. Nå som jeg besøker min syke søster blir jeg gjennomstrømmet av minner. Hun og jeg i sengene ved siden av hverandre. Kveld etter kveld snakket vi hverandre inn i søvnen. Gjennom ordene som fløt mellom oss forsøkte vi å forstå det som formet oss – foreldrenes kjærlighet og deres noen ganger ødeleggende makt, venners gjøren og laden. Hva er en atombombe? Sånne ting. Ja, gjennom hverandre begynte vi å begripe verden og vi visste at vi ikke var alene. Heldig den som har en søster.

wencke.muhleisen@stk.uio.no

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton og Hedda Lingaas Fossum skriver i Klassekampen mandager.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk