Klassekampen.no
Mandag 24. juli 2017
Smaken av gud: Ikke minst inntakelsen av nattverden var en fysisk og sanselig del av liturgien. Detalj fra veggteppe, ca. 1490 Victoria & Albert Museum
Sansene i kirkerommet
I religiøse ritualer ble sansene involvert for å gjenskape menneskets møte med Gud.

religion

Den fysiske tilstedeværelsen vi finner i de verdslige kjærlighetshistoriene fra middelalderen var like sentral i religionsutøvelsen. Det viktigste ritualet som inspirerte en intens kombinasjon av sanselig og kognitiv tilstedeværelse var den kristne liturgien.

Liturgien var grunnleggende sanselig i sin form. Den inkluderte den fysiske bevegelsen gjennom kirkens rom, Guds hus på jord; den visuelle betraktningen av kunst og skulpturer, klær og effekter, kroppsspråk og bevegelser; uttalelsen og forståelsen av ord og musikk; opplevelsen av de intense luktene fra stearin og røkelse; «lesningen» og forståelsen av rituelle bevegelser; fysisk deltakelse gjennom berøring og kyss av hellige gjenstander og ikke minst inntakelse av nattverden.

En kunstforestilling

Ritualet var svært estetisk og har blitt tolket som en kunstforestilling i seg selv. Liturgiens mål er å gjenskape relasjonen og den konstante dynamikken mellom mennesker og Gud, mellom den fysiske verden og den evige saligheten.

Liturgien var en iscenesettelse, eller til og med en fysisk utfoldelse av menneskets tro. Den var ikke ment som en forestilling, heller en ekte opplevelse av møtet med Gud og hele menneskets historie fra skapelsen til evigheten. Liturgien klemte sammen tida, og gjenskapte fortiden, nåtiden og fremtiden i samme øyeblikk.

Mye mer enn lesning

Liturgien var mye mer enn lesningen av hellig tekst. De fysiske omgivelsene spilte en sentral rolle som minneredskaper for menigheten til, mentalt og kognitivt, rasjonelt og emosjonelt, å engasjere seg i en prosess av kontinuerlig oppdagelse og gjenskapelse av seg selv, og gjennom seg selv, av Gud.

Liturgien skulle ikke transformere mennesker i å bli bedre kristne. Den skulle skape en kontekst hvor det gode og det rene som er iboende i menneskets sjel kan gjenoppdages og gjenoppleves. Repetisjonen av bevegelser og av selve liturgien var ikke et tegn på statisk oppramsing og passivitet, men heller på det kontinuerlige i ens deltakelse i guds skaperverk. Liturgien var dermed en av de viktigste, om ikke den viktigste, loci (sted) for middelalderens mennesker til å aktivere den sanselige persepsjonen av verden for å kunne delta kognitivt og emosjonelt.

Dette kognitive rammeverket var så sentralt i middelalderen at det ble gjenskapt i mye visuell kunst, liturgiske bøker og ikke minst i litteraturen, som historien om Tristram og Isond.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk