Klassekampen.no
Lørdag 22. juli 2017
Venninner: Berit Waal og Torild Skard er begge er døtre av pionerkvinner innen barnepsykologi. De snakker ofte sammen om mødrene, som var fraværende i lange peprioder på grunn av krigsarbeid og karrierer.
De er døtre av pionerer innen barnepsykologien. Og begge hadde en vanskelig barndom:
Formødrenes døtre
Barndom: Torild Skard viser fram bilder fra familiealbumet, hvor hun er sammen med søsteren Målfrid og moren Åse Gruda Skard. Hun savnet moren mye i oppveksten.
Smil: Hos fotografen sitter en ung Berit Waal først på fars og så på mors fang. Bildene er antakelig tatt rett før krigsutbruddet. På bildet smiler hun. Seinere mistet hun smilet sitt i mange år på grunn av omsorgssvikten i oppveksten.
Forbilde: Berit Waal ser også moren Nic Waal som et positivt forbilde, selv om hun ikke klarte å være så til stede for barna sine.
Sin mors datter: Torild Skard har fulgt i morens fotspor, som forsker og kvinneaktivist.
Rikt liv: Berit Waal takker terapien for at livet hennes likevel ble så rikt.
Foregangskvinner: Torild Skard på Stortinget og sammen med moren Åse Gruda Skard.
Pionerer: Torild Skard og Berit Waal forteller om livet som døtre av kvinnene som skapte barne­psykologien i Norge.

Berit Waal (79) husker en loffskive med rabarbrasyltetøy og en kopp kakao. Hun husker grensebommen hun krøp under. Men hun husker ikke et eneste ansikt fra krigsårene. Faren og moren ble arrestert og fengslet på Grini. Fem og et halvt år gamle Berit og lillebroren Helge måtte flykte til Sverige i følge med en hushjelp.

Torild Skard (80) husker de tyske flyene som fløy innover tretoppene og skøyt med mitraljøse i 1940, og at folk flyktet til alle kanter. Foreldrene hadde reist til Sverige og latt tre år gamle Torild og tvillingsøsteren være igjen hos fremmede på en gård i Gudbrandsdalen.

Er landet viktigere enn barna når det er krig? Ja, mener både Berit Waal og Torild Skard. Likevel: Det var de som betalte prisen for at foreldrene valgte landet framfor barna.

Berit Waal mistet den naturlige refleksen til å smile. Først i godt voksen alder – etter mange år i psykoterapi – har smilet kommet tilbake. Torild Skard er fortsatt sårbar for avvisning, og tror hun ville hatt problemer med nervene dersom hun ikke hadde gått i terapi.

Berit Waal og Torild Skard er datter av hver sin pioner: barnepsykiateren Nic Waal og barnepsykologen Åse Gruda Skard. De to kvinnene har vært helt sentrale i utviklingen i forståelsen av barnets psykologi og barndommens egenart, og er dessuten viktige kvinnelige foregangsfigurer i en mannsdominert verden. Døtrene kaller dem pionerer. Og som pionerer flest var de oppslukt av ideene sine. De elsket barna, men hadde vansker med å gi dem omsorgen de trengte.

Fakta:

Nic Waal (1905–1960)

• En av Norges første psykoanalytikere og en foregangskvinne innen barnepsykiatri her i landet.

• Grunnlegger og leder av Nic Waals Institutt for barne- og ungdomspsykiatri. Internasjonalt er hun kjent som elev av den østerrikske psykoanalytikeren Wilhelm Reich.

• Medlem av den venstreradikale studentgruppen Mot Dag og aktiv offentlig debattant og foredragsholder.

• Under den tyske okkupasjonen av Norge var hun aktiv i motstandsarbeid og hjalp jøder og motstandsfolk å flykte til Sverige.

åse gruda skard (1905–1985)

• Pioner innen moderne barne­oppdragelse. Gjorde barndommen til et faglig og politisk tema.

• Tilbrakte krigen i Sverige og USA. Holdt i krigsårene over 300 foredrag mot nazismen og okkupasjonen av Norge.

• Drev aktivt opplysningsarbeid om barn og oppdragelse, både i dagspresse, i bøker og på tv.

• Hun arbeidet også som dosent i psykologi og var leder i Norsk psykologforening.

Kilde: Norsk biografisk leksikon

– Da våre mødre var unge, visste man lite om tilknytningen mellom foreldre og barn. Derfor reiste de fra oss, og tenkte at vi var ivaretatt av andre snille voksne. De skjønte ikke at tilknytning i stor grad handlet om dem, sier Berit Waal.

Vi er på kjøkkenet hjemme hos Waal på Grønland i Oslo. Her har Waal og Skard sittet mange ganger og snakket om likhetene og forskjellene i oppdragelsen de har fått og livene de har levd. Allerede i studieårene ble de to venninner. Så gled de fra hverandre – Waal inn i faget og Skard inn i politikken. Berit Waal ble psykolog, barne- og familie­terapeut og forfatter, og Torild Skard ble samfunnsforsker, politiker og profilert kvinnesakskvinne. Nå har de funnet tilbake til vennskapet.

Flyktet med den transsibirske bane

Da andre verdenskrig brøt ut, var Torild Skard tre år gammel. Hun og tvillingsøsteren Målfrid bodde i Trondheim sammen med faren Sigmund Skard, som var bibliotekar. Moren, Åse Gruda Skard, hadde flyttet til Stockholm sammen med de to yngste sønnene for å gjøre forskningsarbeid. Ved krigsutbruddet tok faren med seg Torild og Målfrid og plasserte dem hos slektninger på Skard gård i Øyer i Oppland, der de skulle være trygge. Selv dro han tilbake til Trondheim, og seinere til sin kone i Sverige. De to søstrene var igjen på Skard, livredde og forlatte, mens kampene raste like rundt dem.

– Jeg husker det kom tyske fly over trærne. Alle løp kaotisk inn i skogen for ikke å bli truffet av mitraljøsene. Det bildet av de flyene, det sitter, sier Skard.

Etter tre måneder ble tvillingjentene tatt med over grensa til Sverige og gjenforent med foreldrene. Torild Skards morfar var utenriksminister Halvdan Koht, som hadde flyktet sammen med kongen og regjeringen til London. Derfra reiste han til USA. Også familien reiste til USA. Torild, foreldrene og de tre søsknene fløy til Moskva og tok den transsibirske jernbane gjennom hele Russland og til Japan, og derfra til USA med skip.

– Når jeg forteller om reisen verden rundt, sier mange at togturen gjennom Sibir må ha vært helt forferdelig. Men det forferdelige var å være på Skard gård, forlatt av mor og far. På den transsibirske jernbanen var vi inni en trang liten vogn 24 timer i døgnet, men foreldrene våre kunne ikke gå fra oss, sier Skard.

Vel framme i USA reiste foreldrene mye rundt og talte mot nazismen og okkupasjonen av Norge. Morfar Halvdan Koht og en hushjelp tok seg av barna.

Berit Waal supplerer:

– Mødrene våre visste ikke det vi vet i dag. Det var først etter krigen man begynte å studere de barna som under bombingen av London ble sendt ut på landet, og man oppdaget betydningen av tilknytning, sier Waal.

Krigens lange skygger

Også Berit Waal opplevde savn av foreldrene under krigen. De var aktive i motstandskampen, og Nic Waal ledet blant annet nettverket som sørget for at de 14 barna på det jødiske barnehjemmet i Oslo ble smuglet til Sverige. Redningsaksjonen foregikk samtidig som politiet arresterte jødiske kvinner og barn og sendte dem med skipet Donau mot konsentrasjons­leirer på kontinentet.

Da Berit Waals far, Wessel Waal, ble arrestert og fengslet på Grini, gikk moren Nic Waal i dekning. Barna ble sendt på korte besøk. Berit husker stedene, men ikke at hun traff moren. Snart ble også Nic Waal arrestert og fengslet på Grini. Berit Waal og lillebroren Helge ble sendt på flukt til Sverige. Der bodde de hos en onkel og tante til krigen var over.

Etterpå ble det aldri snakket om krigen.

– Mamma og pappa ville absolutt ikke snakke om det. Pappa fortalte at de sang Otto Nilsens sanger på Grini, og mamma fortalte om de jødiske barna. Det var det eneste. Jeg har aldri snakket med dem om krigen. Jeg kjenner mange andre som også hadde det sånn hjemme, forteller Waal.

Etter krigen bodde familien to år på Gaustad sykehus, der Nic Waal var reserve­lege. Så ble det oppbrudd. Nic Waal reiste til USA i et år for å videreutdanne seg. Så ble foreldrene skilt, og Berit ble plassert noen måneder hos en venninne mens broren Helge bodde hos faren. Det ble nok et ødeleggende tap av foreldrekontakt. Da Berit flyttet inn med faren igjen, hadde hun sluttet å leke. Hun ble innesluttet og sky.

Moren giftet seg etter hvert på nytt, og den nye ektemannen ble en god kamerat for barna og bidro med familieliv på hytta i Nordmarka. Men det gikk ikke mange år før han brått døde i en drukningsulykke på fjellet. Nic Waal overlevde, og flyttet etter hvert inn i huset hvor Berit, broren og faren bodde. Men moren var ulykkelig og overarbeidet og fikk etter hvert alkoholproblemer. Det var en svært vanskelig tid, forteller Berit Waal.

I 1960 døde Nic Waal, 55 år gammel. Datteren forteller at mye løsnet for henne da hun i voksen alder begynte å se på moren sin som en gründer.

– Hun var en gründer, og levde på samme måte som andre gründere på den tida. Og det har plassert moren min veldig greit for meg. Jeg skjønner hvordan hun levde, men det var veldig dårlig for meg.

Fri oppdragelse

Nic Waal var definitivt en pioner. Hun kalles gjerne den norske barne- og ungdomspsykiatriens mor, og var en av de første psykoanalytikerne her til lands. Waal ble utdannet lege i 1930, som eneste kvinne i kullet.

Under studietida ble hun en del av en krets radikale studenter som var interessert i psykoanalyse. På slutten av 1920-tallet ble Nic Waal en av svært få kvinnelige medlemmer av den venstreradikale studentgruppa Mot Dag, sammen med sin første ektemann, forfatteren Sigurd Hoel. Tidlig på 1930-tallet dro Waal til Paris og Berlin og utdannet seg til psykoanalytiker. Det møtte hun den kjente østerrikske psykoanalytikeren Wilhelm Reich, som hun hjalp til Norge og samarbeidet med. Det gjorde henne kontroversiell i fagmiljøet.

Da datteren Berit ble født i 1938, drev Waal sin egen allmennlegepraksis, samtidig som hun praktiserte som psykoanalytiker. Etter krigen var Nic Waal helt sentral i arbeidet med å bygge opp barne- og ungdomspsykiatri som egen disiplin i Norge, og hun grunnla og ledet Nic Waals Institutt, som fortsatt er en ledende institusjon innen dette feltet. Det faglige nybrottsarbeidet var krevende, men også givende. Waal høstet internasjonal anerkjennelse og var også ofte vertskap for internasjonale gjester. Og Helge og Berit bisto med matlaging og servering.

Nic Waals teorier om barneoppdragelse var et radikalt brudd med den tradisjonelle og strenge oppdragelsen hun selv hadde fått. Waal var for det første opptatt av at gutter og jenter skulle oppdras likt, og dessuten opptatt av at barn skulle få utfolde seg og få størst mulig grad av frihet. Dette var inspirert av psykoanalysens fokus på barndom og mindre autoritær barneoppdragelse. Teoriene ble levd ut på hjemmebane ved å gi de to barna helt frie tøyler.

– Vi kunne gjøre akkurat som vi ville. I altfor stor grad, mener jeg. En bra ting ved det, er at man blir nødt til å tenke selv, men det er umåtelig slitsomt, forteller Berit Waal.

I barndommen og ungdommen mistet Berit Waal tryggheten. Før hun var 14 år gammel, hadde hun flyttet ni ganger og gått på sju forskjellige skoler.

– Det er ikke bra for barn. Det gjorde at jeg mistet helt evnen til sosial kontakt. Jeg var veldig brå og kantete.

Mot slutten av tenårene trakk hun seg helt tilbake, hun sluttet å møte folk og sluttet å gjøre lekser. Da sendte moren henne til psykolog, og der ble hun konfrontert med spørsmålet: «Vil du ende opp som psykiatrisk pasient?». Svaret var jo nei.

– Da måtte jeg øve. Jeg måtte gjøre alt det jeg ikke turte. Det var på grunn av denne terapien at jeg klarte å ta artium og snakke foran tusen mennesker på Studenter­samfunnet.

Men mange år seinere, da Berit Waal selv var blitt psykolog, skjønte hun hvorfor hun hadde slitt sånn hele barndommen. Som del av etterutdanningen gikk hun i terapi, og det var læreterapeuten som påpekte det.

– Hun ble helt sjokkert over mangelen på støtte og omsorg. «Du har jo ikke hatt noen som har strøket deg i håret og funnet fram klær til deg, noen som har vært mor for deg», sa hun. Det er jo helt sant, mamma hadde ikke tid til det. Først da skjønte jeg at det var det som feilte meg hele den tida. Jeg var lei meg fordi ingen passet på meg.

Tre generasjoner kvinnepionerer

I dag er Berit Waal faglig uenig i morens teorier om oppdragelse.

– Mamma var påvirket av Wilhelm Reich. Hun var veldig opptatt av vitalitet, frigjøring, kjærlighet og seksualitet. Jeg mener selv hun tok grundig feil når det gjelder disse frihetsidealene. Hun var så opptatt av det at hun glemte den andre biten, det som mor Åse sto for.

Og «mor Åse», det er Åse Gruda Skard, moren til Torild Skard. Nic Waal og Åse Gruda Skard kjente hverandre, men de ble så faglig uenige at de etter hvert hadde lite med hverandre å gjøre.

– Nic var mer radikal enn mor, forteller Torild Skard.

– Mor ville at vi skulle utvikle oss som vi ville selv, være modige og selvstendige. Men hun var også opptatt av disiplin, sosialt ansvar og grenser og hadde til dels strenge moralkrav.

Åse Gruda Skard er ifølge Norsk biografisk leksikon «pioneren for moderne barneoppdragelse i Norge». Hun var også pioner på en annen måte – som én av de første norske studentene i det nye faget psykologi. Da Skard i 1931 tok magistergraden i psykologi, var hun den første kvinnen som gjorde dette ved Universitetet i Oslo.

Torild Skard viser fram et bilde av seg selv, moren og mormoren, kvinnesaksforkjemper Karen Grude Koht. Bildet er tatt i 1954, den dagen Torild Skard ble uteksaminert fra gymnaset. Det var første gang kvinner i tre generasjoner hadde artium.

Åse Gruda Skard jobbet med forskning, undervisning og folkeopplysning. Hun skrev 24 bøker. I 1934 etablerte hun fagforeningen Norsk Psykologforening, og i 1945 var hun med å stifte FN som eneste kvinne i den norske delegasjonen.

Hele veien var det barnets psykologi som interesserte Åse Gruda Skard. Hun var opptatt av at oppdragelsen skulle tilpasses barnets utvikling på ulike alderstrinn. Det var viktig å se verden fra barnets synsvinkel og la barnet komme til orde i spørsmål som angikk dem. Dette ble levd ut i praksis hjemme hos fembarnsfamilien Skard.

– Noe av det fineste i vår barndom var at barna skulle ha respekt på samme måte som voksne. Vi hadde familiedemokrati med møter, der alle ble hørt. Det var verdifull trening i sosialt ansvar og demokrati, forteller Torild Skard, som etter hvert likevel opplevde at reglene hjemme ble for strenge, selv om foreldrene også var omsorgsfulle.

Men på samme måte som Berit Waal, ser Torild Skard i dag at hun tok skade av utilstrekkelig tilknytning til foreldre. Da hun var spedbarn, ble Torild Skard og tvillingsøsteren Målfrid tatt vare på av en barnepike, mens moren kom til faste tidspunkter for å amme, som var anbefalt den gang.

Morens opplevelser med tvilling­jentene fra disse årene gjorde at hun seinere ble en tidlig forkjemper for at spedbarna selv skulle få regulere når de trengte mat.

– Målfrid var svakere enn meg og fikk derfor mer stell og omsorg. Jeg følte meg avvist og opplevde at jeg måtte klare meg selv uten å skjønne hvorfor. Hele livet har jeg vært ømfintlig for avvisning. Jeg er veldig sårbar for kritikk og opptatt av å godtas og være god nok og sånne ting. Det ligger nok der fra da jeg var bitte liten. Og det ble bekreftet av krigen, da jeg opplevde at mor og far forlot meg.

Waal skyter inn:

– Et tema som knytter seg til dette er at våre mødre var pionerer innen sitt felt, og de ble veldig hardt behandlet av mannssamfunnet.

Både Nic Waal og Åse Gruda Skard jobbet ekstremt mye – fordi de var glødende opptatt av det de drev med og fordi det var vanskelig å vinne fram som kvinner i en manns verden.

– Mor slåss og slåss, forteller Torild Skard.

– Hun var dosent ved Universitetet i Oslo i alle år, der de utnyttet arbeidskraften hennes, uten at hun fikk den anerkjennelsen hun fortjente. Da hun hadde lært opp masse studenter, og man var kommet så langt i psykologifaget at man skulle lage en godkjenningsordning, så nektet hennes tidligere studenter å godkjenne mor som spesialist i faget. Hun ble hele tida nedvurdert av de mannlige forskerne. Mor ble hele Norges «mor Åse» gjennom tv-opptredenene sine, der hun formidlet kunnskap om barn. Men de mannlige psykologene brydde seg ikke om barn.

– Hvordan taklet hun det?

– Hun sto på og ble veldig sliten. Hun døde jo mange år før far. Jeg tror hun ble utslitt. Jeg husker at hun alltid jobbet og jobbet og at det alltid feilet henne noe.

Berit Waal nikker.

– Det å være kvinnelig pioner på den tida var vanskelig. Det er jo vanskelig i dag også, sier Waal.

Skard supplerer:

– Fordi disse pionerene var kvinner, fikk de problemer med å kombinere roller. De hadde jo to roller, og måtte dermed betale en pris som menn ikke trengte å betale.

Foregangskvinner

I sine liv og karrierer har også Berit Waal og Torild Skard, i likhet med sine mødre, måttet kjempe seg fram. For selv om de hadde problemer i oppveksten, fikk de også med seg idealer, styrke og besluttsomhet.

Waal har vært tillitsvalgt og aktiv i Norsk Psykologforening, samt frivillige organisasjoner, som Fredsrådet, og nå i Bestemødre for fred og Besteforeldrenes klimaaksjon.

– Jeg har jo vært fagforenings­aktivist, jeg har vært med på å kaste sjefer, og jeg har mistet jobben i arbeids­konflikt. Jeg har vært forferdelig stridbar. Det jeg lærte om samarbeid, var å stå på mitt til andre ga seg. Jeg har forsvart mange mennesker, men det har vært dyrt for meg, forteller Waal.

Torild Skard ble kvinnesaksaktivist, skrev i avisa Orientering og ble med å stifte Sosialistisk Folkeparti (SF,) som seinere ble til Sosialistisk Venstreparti (SV). I 1973 ble hun valgt inn på Stortinget og ble Norges første kvinnelige lagtingspresident. Også hun har jobbet for kvinner og barns rettigheter, blant annet gjennom FN.

Når de leser gjennom intervjuet, får Torild Skard og Berit Waal lyst til å legge til at de ser på mødrene sine som positive forbilder. De kjempet for kvinners sak og støttet utfoldelse for jenter på like fot med gutter. De brøytet vei, slet og strevde, selv om krigen og tilknytningsbruddene i barndommen ga døtrene skader de seinere har måttet få hjelp til å lege.

Berit Waal skriver i en e-post:

«Mødrene våre ble faglig uenige. Åse Gruda la vekt på å oppdra barna til å bli modige og selvstendige, men også pliktoppfyllende og arbeidsomme. Hun understreket tradisjonell moral. Som henne la Nic vekt på mot og selvstendighet, men var svært opptatt av barns rett til frihet. Kjærlighet, seksualitet og lyst var viktigere enn plikt. Som det kan se ut i dag, hadde de halvparten av sannheten hver.»

lines@klassekampen.no

marthev@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 23. juli 2017 kl. 15.12

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk