Klassekampen.no
Lørdag 22. juli 2017
8illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Man skal ikke skremme folk, sies det. Hvorfor ikke?
Jo visst er det på tide å få panikk om klimaendringene

«Det er, det kan jeg love, verre enn du tror». Slik åpnet en bredt anlagt reportasje i det amerikanske magasinet New York Magazine som gikk i trykken forrige uke. Temaet var klimaendringene og hva det vil gjøre med kloden.

Journalisten David Wallace-Wells hadde brukt månedsvis på å intervjue klimaforskere og lese forskningsartikler. Så skrev han en artikkel der han oppsummerte alt dette. Men i stedet for å lage en nyansert beskrivelse av hva som er sannsynligheten for det ene eller andre scenarioet, og hva vi kan gjøre for å unngå det verste, smelte Wallace-Wells til med en bekmørk beskrivelse av hva som kan bli utfallet hvis vi ikke gjør noe.

Hva sier forskningen om hvordan verden blir hvis verden blir fem-seks grader varmere? Wallace-Wells sparte ikke på kruttet: Store deler av verden vil bli ubeboelig. Matproduksjonen vil synke. I mange områder vil varmen bli dødelig. Det vil bli konflikt, massemigrasjon og krig. Veldig mange mennesker kan komme til å dø. Så enkelt, og så brutalt.

Artikler om klima får sjelden mange lesere. De blir ivrig delt av miljøaktivister, men der stopper det ofte opp. Denne artikkelen var et unntak. I løpet av et par dager ble den lest av over to millioner mennesker over hele verden. Men mottakelsen fulgte ikke det vanlige mønsteret. Vanlige lesere trykket den til sitt bryst. Folk leste den og ble vettskremt. Noen skrev på Twitter at de ikke fikk sove, eller at de nå vurderte å ikke sette barn til verden.

Blant de profesjonelle miljøaktivistene og klimaforskerne, derimot, var det mange som reagerte nøyaktig omvendt. Med den anerkjente klimaforskeren Michael Mann i spissen rykket de ut: «Unyansert». «Apokalyptisk». «Skremselspropaganda».

Noen feil og overdrivelser viste det seg at det var. Metanet som er lagret i permafrosten vil antakelig ikke slippe ut med det aller første, men gradvis slippe ut over en lengre periode. Det er ikke sikkert at verdenshavene vil begynne å slippe ut giftige gasser som til slutt tar livet av oss. Et par av scenarioene som i artikkelen skråsikkert ble presentert som klimaforskernes prediksjoner om hva som vil skje ved en viss temperaturstigning, viste seg snarere å være prediksjoner om hva som kan skje.

Men hovedgrunnen til at en del av de etablerte klimaaktivistene og forskerne reagerte, var ikke feilene og overdrivelsene de fant. Også kritikerne innrømmet det: Dersom verden blir fem-seks grader varmere, noe som kan skje dersom vi ikke reduserer utslippene, er det relativt sannsynlig at store deler av verden faktisk blir ubeboelig.

Hovedtesen til Wallace-Wells – at tilstanden blir apokalyptisk hvis vi ikke gjør noe – var det få som bestred. Grunnen til at de etablerte klimaaktivistene reagerte, var snarere at reportasjen kunne skape angst. Den kunne skape panikk. Og angst og panikk, sa de, fører ikke til handling. Det fører til apati, til fornekting, at man gjemmer hodet i sanden. Derfor var det viktig å få sagt det høyt og tydelig: Så ille er det ikke! Det er håp! Folk må gjerne bli mer bekymret, bare ikke alt for bekymret.

Også i den norske miljødebatten er dette noe som ofte blir gjentatt. Både i Norge og i utlandet har miljø- og klimakampen skapt små miljøer av profesjonelle miljøaktivister. I mange av disse har det formet seg en slags enighet om at miljøkommunikasjon må være positiv. Man må peke på mulighetene, og man må ikke være dystopisk.

Disse antakelsene bygger gjerne på studier fra psykologi og kognisjonsvitenskap. En del slike studier har ganske riktig vist at folk kan reagere på skummel eller truende informasjon med å stenge den ute. Men gjelder dette også når vi snakker om sosiale fellesskap, om samlinger av politisk interesserte borgere?

Selv har jeg blitt mer og mer tvilende til om slike psykologiske studier kan hjelpe oss å forstå politisk endring. De fleste av disse tar utgangspunkt i hvordan enkeltmennesker reagerer på truende informasjon hver for seg, i isolasjon. Men samfunnet er mer enn en samling isolerte enkeltindivider. Historiske og sosiologiske studier, for eksempel i antologien «Climate Change and Society» fra 2015, tegner ofte opp et annet bilde. Når folk er redde, og samtidig ser politiske muligheter for endring, kan de reagere med å kreve handling.

Under den kalde krigen var det mange som var redde for atomkrig. Det er mulig dette førte til apati hos noen. Men det førte også til sterke folkebevegelser som presset på for nedrustning. De lyktes ikke – men det folkelige engasjementet var stort. Noe liknende kan man i dag se på innvandringsområdet. En del mennesker i Europa er redde for hva innvandring kan føre med seg. Det har ført til sterkt engasjement, til oppblomstringen av innvandringsfiendtlige partier, og til en strengere innvandringspolitikk i mange europeiske land.

Det avgjørende for om denne type frykt blir kanalisert inn i politisk handling, er om det finnes politiske ledere som kan artikulere frykten og peke på hva som må gjøres for å avverge det folk frykter. Hvorfor er det da så mange miljøaktivister som er redde for å si det de innerst inne frykter – at faren vi står overfor er apokalyptisk?

For min del tror jeg det er på tide å være ærlig. Det er på tide å få panikk. Og så, sammen, skal vi handle.

olavelg@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 23. juli 2017 kl. 15.15

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk