Klassekampen.no
Fredag 21. juli 2017
Grått flagg: Elsebet Rahlff viser fram et av flaggene fra hennes store flaggprosjekt i atelieret på USF Verftet i Bergen.
Kunst
Med hendene fulle av flagg
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Et sjørøverflagg i Rødehavet høsten 1951 vekket flagg­fascinasjonen hos billedkunstner Elsebet Rahlff. Den har ­siden preget et langt kunstnerliv i Bergen.

Nedpakket i 18 pappkasser på Verftet i Bergen ligger en del av norsk kunst­historie: 200 sammenbrettede og gjennomhullede grå flagg sortert etter verdensdel. Flagg fra alle land og territorier, fra Kiribati og Kambodsja til Grønland og Grenada, er håndklippet og sydd i fullskalastørrelse.

– Som kunstner har jeg hatt definisjonsmakt og bestemt at alle får være med, selv om de ikke er anerkjente FN-land, sier billedkunstner Elsebet Rahlff.

Vi møter henne i atelieret på den gamle sardinfabrikken USF Verftet. Med utsikt vest mot Laksevåg og Askøy og i lyset fra to store vinduer bretter hun Tadsjikistans og Brasils flagg ut av kassene.

– Ikke gå for nærme, det viktigste er at flagget kommer med, sier hun til fotografen.

Kanskje har Rahlffs tekstilverk «Verdens flagg» aldri vært mer aktuelt enn nå?

– I en tid hvor vi igjen diskuterer identitet og om små barn skal få ha flagg fra hjemlandet i 17.mai-toget, har flaggene mine fått en ny styrke og mening.

Fakta:

ELSEBET RAHLFF

Yrke: Billedkunstner.

Alder: 77 år.

Sivilstand: Singel. To sønner og tre flotte barnebarn.

Hvor er du i livet? Jeg er akkurat her og nå, og det er det jeg setter pris på. Jeg har det fint og jobber dobbelt så mye som før jeg ble pensjonert, eller hva det heter.

på sparket

Hvilke bøker har gjort sterkest inntrykk på deg?

– Barnebøkene fra New Zealand som handler om England, skrevet av Enid Blyton og andre fantastiske forfattere, betyr noe for meg selv nå. Jeg leser også nye bøker, som Åsne Seierstads «To Søstre» og Linn Ullmanns «De urolige». Jeg leser også naturligvis min Weekend­avisen fra København.

Hva er din favorittfilm?

– Jeg studerte i Paris da det kostet én franc å se tre filmer på Cinemateket én kveld. Vi så alle Ingmar Bergmans filmer og alle filmene til Rainer Werner Fassbinder og Sergej Eisenstein. Så jeg ble veldig godt vant. Jeg ser fremdeles mye film og performanceteater i BIT Teatergarasjen. Dette er mitt omdreiningspunkt.

Hva slags musikk hører du på?

– Da jeg kom til Bergen i 1966, hadde jeg lp-platene mine under armen av Bob Dylan, Rolling Stones, Beatles, folkemusikk og jazz. Jeg plukker også opp ny musikk, og får mange gode opplevelser og tips av mine sønner og samboerne deres. I min alder må jeg dog innrømme at jeg hører noe mindre på musikk. Hodet mitt krever litt mer ro noen ganger, men lyden av bølgesus elsker jeg.

Fra Rio til Reykjavik

Noen av flaggene har levd et langt liv. Første versjon av kunstverket, da bestående av ti flagg, ble satt opp på en miljøkonferanse i Bergen i 1990. Deretter har de blafret i søratlantisk vind på den berømte miljøkonferansen i Rio de Janeiro i 1992, og seinere i berlinsk byluft på Alexanderplatz, utenfor EU-parlamentet i Brussel og i snødrevet i Reykjavik. På Festplassen i Bergen vaiet 200 flagg under kulturbyåret 2000.

– Gråfargen begynte som et miljøsymbol mot forurensning, men i dag legger jeg vekt på at fargen, en multicoloured grå, ikke finnes i noen nasjonale flagg, men samtidig består av alle flaggs farger. Hullene i flaggene gjør også at de blir transparente og at man derfor kan se andre lands flagg gjennom sitt eget.

«Variasjoner over det norske flagg» fra 1974 var Rahlffs første flaggverk. Hun har også brukt bergensernes regnjakker i et forslag til et nytt bergensk byflagg, og det skotske flagget er blitt sydd med kors av lysegrønn blomstereng.

– Jeg har flagg med symboler laget av hverdagslige ting som kruspersille. Jeg undret meg over om noen kan gå til krig med et kruspersilleflagg på uniformen.

En fortroppslekt

Elsebeth Rahlff er født i Danmark krigsåret 1940. Hun og søsknene ble født til en oppvekst i et Europa i ruiner. Men moren Else Tuxen Bjerg-Nielsen ville det annerledes. Etter skilsmissen fra arkitektfaren Hans Frederik Theodor Rahlff tok hun i 1951 med seg tre av barna på 16, elleve og åtte år og reiste fra København til New Zealand.

– Hun kalte det ikke emigrasjon, men det var det det var. Man tror kanskje at det fem år etter krigen var en ny tid, men Europa var fullstendig knust. Folk var redde og atomkrigstrusselen overhengende.

Med på lasset ut i verden var blant annet to dokker, brorens etthjulssykkel og en bunke Donald-blader.

– Vi fikk beskjed om å pakke små enheter og hadde 40 pakkenelliker. På vei mellom Ceylon og Australia trodde folk vi var et omreisende sirkus og ventet på når vi skulle opptre.

Familiens historie vitner om avantgarde i mange ledd – en ekte fortroppslekt. Morens far var prest og hadde betalt utdannelsen for alle sine barn, uavhengig av kjønn. Dette var uvanlig. At foreldrene i tillegg skilte seg i 1949, var uhørt.

I tillegg var hjemmet av den åpne sorten, og rundt middagsbordet satt det folk fra hele verden. Moren hadde den høyeste handels­­ut­danningen man kunne få og et verdens­omspennende kontaktnett.

– Mor var en gambler og eventyrer, og en ukuelig optimist. Da hun ble skilt, sa hun til oss: «Hvis dere tror vi skal sitte her og tvinne tommel­fingre, tar dere feil!» Selvfølgelig hadde hun en fetter som solgte en ombygget minesveiper i tre til en kaptein fra Australia. Hun hadde også ordnet jobb og bosted i New Zealand, forteller Rahlff.

Sjørøverflagg i Rødehavet

Reisen skulle likevel bli strabasiøs, med en Captain Thomas som skulle vise seg å være mer røver enn kaptein.

– Han var litt som Donald Trump, trodde han kunne ting han ikke kunne.

Allerede i Plymouth i England gikk maskinen i stykker, men etter to ukers reparasjon snek kapteinen seg ut fra havna i ly av nattens mørke uten papirer og los. Deretter gikk ferden via Cádiz og Oran i Algerie. Samtidig begynte rasjonene å minke.

– I Cádiz solgte vi låsene på syklene for å få mat. I Oran serverte kokken gullfisk, og vi lekte appelsinkrig med barna på kaien. De kastet opp appelsiner og vi kastet noen tilbake igjen, men spiste resten.

Via Port Said, og i konvoi gjennom Suez, hvor England var i krig med Egypt, gikk ferden videre til Røde­havet. Misnøyen økte i både familien Rahlff og blant mannskapet.

– Vi var tomme for det meste. Mannskapet var begynt å drikke vannet fra batteriene, og rust gjorde at de nesten ikke klarte å snakke.

Kanskje er det her hennes bevissthet om flagg første gang blir vekket?

– Vi satt og spiste i kapteinbyssen, og plutselig kikket kapteinen ut av kuøyet og ble helt kobberrød i ansiktet. Da hadde mannskapet heist et selvlaget sjørøverflagg som vi hadde ført i mange timer. Da han kom på dekk, var flagget firt, men han fikk aldri tak i det. Dette viste oss at ting ikke var som det skulle.

Etter å ha lurt engelske soldater til å kjøpe halvråtne poteter fra Rotterdam, gikk reisen videre mot Ceylon – dagens Sri Lanka.

– Vi hadde 19 dager så å si uten mat og drikke. Kapteinen bydde oss barn whisky når vi spurte om vann. Hatet mot ham var dypt, og da vi ankom Colombo julaften 1951, var det nok for mor. Hun ordnet det slik at vi ble hentet og fikk bo hos den danske konsulen.

Kapteinen ble seinere arrestert, mens familien Rahlff brukte sine siste penger på et gresk immigrantskip til Australia og deretter med ruteskip til New Zealand. Ved ankomst var det gått fem måneder, og moren hadde fire pund i lomma og tre barn å ta vare på.

– Hvordan var det å vokse opp på New Zealand?

– Det var fantastiske år. Men det var to verdener som gjaldt. Vi var alle undersåtter av England. Var vi på kino, så vi først Elisabeth II på hest over lerretet mens vi stående sang «God Save our Gracious Queen». Det var virkelig en koloni. I tillegg var vi under en annen stjernehimmel, med Sydkorset og en måne som avtok motsatt vei.

Rahlff og søsteren reiste alene til Danmark da hun var 15 år. Deretter ble det kunstskole i rekordung alder, fordi den danske skolen ikke godkjente skolepapirene hennes.

– Da møtte vi elitesnobbene og gymnasiekulturen og opplevde at ingenting av det vi hadde lært var viktig. Kunne du ikke navnet på alle elvene i Tyskland, kunne du bare hoppe ut vinduet.

Viktigste sted på jord

Kunstutdannelsen i København tok Rahlff i 1960-tallets Paris – noe som igjen førte henne til Bergen i 1965. Her har hun blitt i over 50 år. Hun var samboer og fikk to sønner med grafiker, maler og billedhugger Olav Herman-Hansen.

Og hun ble den viktige linken mellom sentrale kunstnervenner fra København og bergenske Gruppe 66, som har blitt omtalt som en «levende legende i norsk kunsthistorie». Medlemmer var blant annet Oddvar Torsheim, Laurie Grundt og Per Kleiva. Rahlff har selv skrevet om tida med Gruppe 66 og omtaler dem som en gjeng «unge engasjerte kunstnere (….) fylt med poesi, drømmer, optimisme, på bristepunktet til å eksplodere».

– Det revolusjonerende som skjedde ute i Europa, hadde ennå ikke helt nådd byen. Vi utnevnte Bergen til det viktigste stedet på jorda, hvor det ikke kunne skje nok forandringer.

Arrangementer og iscenesettelse var ofte like viktige som objektene som ble utstilt. Det ble servert kake av ståltråd og barberskum, konsertene ble holdt krypende på gulvet mellom beina på gjestene, mens selve kunsten blant annet var en kollasj laget av pornoblader smuglet inn fra København av Rahlff selv.

I dag er Rahlff innkjøpt av Nasjonalmuseet og verkene «P-pilleplansjen» og «Livmor» i tekstil fra 1977 er del av den faste utstillingen i Kode Bergen.

Vil gi flaggene nytt liv

I Elsebet Rahlffs nomadepass, fra en performance i Berlin, insisterte hun på at det kun skulle stå et spørsmålstegn under nasjonalitet.

– Min mor gikk alltid med en brosje av det danske flagget. Jeg lurte alltid på hvorfor, men det var altså et signal hun ville sende ut. Jeg har følt nødvendigheten av å utforske denne problemstillingen.

Det har versert ideer om å sette flaggene opp på Ground Zero i New York og libanesiske arkitekter har ønsket å sette dem opp i Beirut, men krig har forhindret det.

– Jeg vil gjerne at de skal få nytt liv. Nå handler det om å få til en mer samlende verden.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 7. august 2017 kl. 14.02

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk