Klassekampen.no
Fredag 21. juli 2017
Tilknytning
Den sosiale arven
Livet

Psykolog Peder Kjøs skriver om det personlige og nære.

Hva kan man egentlig gjøre om man vil snu en ond trend fra barndommen?

Jeg skal gjøre alt i min makt for at mine barn ikke skal oppleve det samme som meg.

Motivasjonen for å gi neste generasjon en ny start, andre muligheter, og skåne dem for vonde opplevelser, er skyhøy. Men hva skal man egentlig gjøre, for å snu en ond trend?

Med sosial arv siktes det til at noe overføres fra en generasjon til den neste. Det kan være noe positivt, som at en har vært mottaker av ymse sosiale fordeler som foreldrene var i besittelse av; «Ikke rart at hun lyktes med så mange ressurssterke mennesker rundt seg!»

Men tradisjonelt har sosial arv vært knyttet til noe negativt. Begrepet viser til en situasjon der man har fått de samme sosiale problemene som sine foreldre.

Finnes det en slik sosial arv i virkeligheten? Ja, det er fra flere hold dokumentert en slik negativ over­føring når det gjelder både ut­danning, yrke, økonomi, trygde­status, deltakelse i samfunnet, rus, allmenne livsbetingelser og så videre.

Men sosial arv har også en annen betydning. Da siktes det til at det er noe ved personligheten som arves – som egenskaper, holdninger, selv­følelse, tilknytningsevne, følelser, sosial kompetanse, kommunikasjon og empati.

Med utsagnet «Hun er sin fars datter», siktes det ikke bare til levekår og sosial posisjon, men også til noe personlig. Det samme gjelder påstanden: «Det er ikke rart han ble sånn med den moren», og «Den familien mangler fullstendig sam­vittighet.»

At noe «går igjen», refererer altså ikke bare til biologi og gener, men også til noe psykologisk.

En tilknytnings­prosess har tre formål: Barnet skal få sine omsorgsbehov dekket, som trygghet og beskyttelse, det skal få hjelp til å forstå seg selv og andre i tillegg til sosiale samspill, altså lære å reflektere, og det skal lære om «verden». Det er det siste som er poenget her.

Det sies at foreldre er forbilder, men egentlige er de like mye lærere. De skal ikke bare vise gjennom holdning og handling hva som er riktig og viktig, men også lære barn om den verdenen som de er kastet inn i.

En slik pedagogisk overføring vil finne sted der barnet kan stole på at det foreldrene kan, er personlig, sant og relevant. Barn er fra fødselen av svært mottakelige for å ta inn informasjon fra sine presumptivt bedre informerte foreldre. Barn er ikke bare barn – de er også elever. De vil derfor følge nøye med, for å se om foreldrene kan noe som kan brukes. Alternativet til å stole på at foreldrene «vet noe», er å finne det ut selv.

Dersom foreldrene viser seg tilliten verdig, vil det utvikle seg det den britiske psykoanalytikeren Peter Fonagy kaller en tillits­basert motorvei. Det innebærer at barnet er trygt nok til, ikke bare til å utforske sitt eget og foreldrenes sinn, men også andres. Det er lite å være redd for, og de blir nysgjerrige på hva som rører seg i sitt sosiale miljø.

Tillit på hjemmebane avler så å si tillit på bortebane. Derfra vil det sprute av ny læring. Det skjer fordi tilliten er generalisert; den er overført fra hjemmet til det sosiale. Barn som har utviklet en åpenhet for å motta og bearbeide sosial informasjon, også der den er problematisk, vil dra nytte av sine sosiale omgivelser.

Dersom tillit ikke eksisterer, eller blir brutt, vil barnet slutte å være nysgjerrig. Det vil slite med å nærme seg eget og andres sinn. Og stoler du ikke på avsenderen, vil du heller ikke stole på hva vedkommende har å si. Derfor er det lite læring å spore hos utrygge barn. De får, billedlig sagt, det nok «med å stå inni kjolen».

Det er normalt med en naturlig skepsis, men for disse barna tjener den også en selvbeskyttende funksjon og blir derfor en tilleggs­belastning. Frykt, selvbevissthet, og, ikke minst, sosial rigiditet overtar. Sosiale erfaringer blir enten «de samme» eller dyrekjøpte.

Det føles som et sosialt handikap, men er egentlig en lært tilpasning. Mange vender heller ikke tilbake til sine foreldre. De regner med det er lite å hente.

En person sa en gang: «Jeg lærte tidlig at jeg ikke kunne stole på det min far fortalte. Det jeg vet om verden, har jeg funnet ut på egen hånd. Jeg føler ikke jeg ble påført noe traume, det var mer det at jeg manglet noe som mine jevnaldrende hadde. Uten motstandskraft ble jeg mer sårbar enn jeg egentlig var. Der mistet jeg mange verdifulle år; flere jobber gikk føyken, og jeg turte ikke nærme meg interessante personer. Jeg har prøvd å ta igjen det tapte, men det er ikke lett.»

I terapi kan en komme opp i en situasjon hvor bare halve problemet blir løst. Pasienten strever med tillit, men klarer etter hvert å stole på at terapeuten vet noe om verden. Ved terapiens slutt er imidlertid konklusjonen at pasienten føler seg heldig som har truffet en tillitvekkende person, i en verden full av skumle andre. Her har man ikke klart å flytte tilliten ut av terapirommet og over til der livet leves.

Terapeuter bør derfor alltid følge nøye med på hvordan pasienten tar i bruk, eller unngår å ta i bruk, sitt sosiale miljø. Det er her det største potensialet for ny læring ligger.

Mange foreldre er, på tross av egen vanskelig oppvekst, gode lærere. Andre strever med dette, av en lang rekke grunner. De som sliter mest med å etablere et godt ståsted, er de som ikke har tatt et oppgjør med egen bakgrunn. Der er faren stor for å overføre uheldige forhold direkte og ureflektert til neste generasjon; «Hva er galt i å gi litt juling?»

Noen overfører tvilsom kunnskap, andre misleder barna mer eller mindre bevisst, mens atter andre avviser det pedagogiske prinsipp i sin helhet.

De som har erkjent konsekvensene av en uheldig oppvekst, står bedre stilt. De leter stadig etter nye måter å gjøre ting annerledes, og den eneste faren de står overfor, er en viss tendens til overkompensering. «Jeg fikk lite kjærlighet og ros. Det skal jeg hvert fall ikke spare på!»

Alle sosiale problemer løses ikke gjennom tillitsbasert tilknytning. Mobbing på skolen, utstøtelse fra vennegjengen, flyttinger, skilsmisser og liknende ligger utenfor det domenet.

Men det hjelper å vite at man kan komme hjem, få trøst og ikke minst hjelp til å sette ting i dets rette perspektiv. Da går man ut i verden igjen, og fortsetter å lære. Den dagen vi slutter å lære, vil den sosiale arven innhente oss alle.

Den sosiale arven, overføringen mellom generasjoner, trenger verken være mystisk eller skjebnebestemt. Den er avhengig av mange forhold, hvor det som utspiller seg i tilknytningsfeltet, er minst like viktig som de sosiale forhold.

Forbindelsen ser ut til å handle om tillit på flere nivåer, og hvilke konsekvenser det har for sosial læring og utvikling.

Kan dette være billetten ut av den sosiale arven? Spørsmålet er viktig av mange grunner. For å kunne snu en sosial arv, må man vite hva problemet bunner i. Ingen tenker at leksehjelp alene vil endre et mistroisk og tilknytningsskadd barn. Det må i så fall suppleres med en stabil og trygg voksenrelasjon over tid. Først da kan en fastfrosset tillit bli til rennende vann, og ny læring kan starte.

Hvis du vil gi barnet en annerledes start enn din egen, så nytter det altså ikke bare å mase om skolegang, helse, økonomi og så videre. Du kommer mye lenger om du også jobber gjennom tilknytningen.

Det gjør du ved å være støttende, interessert og nysgjerrig, ved å reflektere over det som foregår og ved å være en god lærer. Da vil barnets temperament, naturlige anlegg og tilfeldig­heter for øvrig, stå for resten.

chhaako@online.no

Artikkelen er oppdatert: 7. august 2017 kl. 14.02

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk