Klassekampen.no
Onsdag 19. juli 2017
Trygt: En kunstner som amerikanske Cy Twombly kan få en garvet kunstkritiker til å føle seg litt for hjemme. Foto: Foundation Cy Twombly
I «Rastløse gester» viser Nasjonalmuseet verker av flere av de viktigste kunstnerne fra forrige århundre.
Abstrakt masochisme
Gest: de Koonings «Untitled XI». FOTO: The Willem de Kooning Foundation
Rask: David Smiths «(Untitled) Virgin Islands» (1933). FOTO: David Smith, ARS/BONO
Det er en fysisk lykkerus forbundet med den abstrakte ekspresjonismen.

«Rastløse gester. Verk fra Hubert Loosers samling»

Nasjonalgalleriet, Oslo

Står til 7. januar 2018

ANMELDELSE

Jeg er irritert på meg selv nå. Irritert fordi jeg føler meg så hjemme i dette her. Trygg, liksom. Brice Marden, Willem de Kooning, Cy Twombly og mer dertil. Sånt der som jeg liker. 1900-tallet, vet dere. Jeg storkoser meg. Virkelig. Og jeg er hjemme. Det er den slags som bestandig får meg til å bikke over i den type entusiasme der man slår ned folk og brøler for sine lungers fulle kraft i glede over hvor fantastisk alt er. Ikke at jeg noen gang gjør det – jeg er jo en hyggelig fyr, men utstillinger som dette, der modernismen blir presentert på ny med utvalgte verk fra noens samling, fyrer bestandig opp under denne formen for galskap.

Det blir faktisk mer intenst jo eldre jeg blir, siden det minner meg på de tidligste opplevelsene av dette slaget. Og der kommer også irritasjonen inn, fordi det da fort får noe nostalgisk over seg. Og noe forutsigbart. Og hvis det finnes noe som virkelig gjør meg grinete, så er det det forutsigbare. Og det er jo fort gjort, dette er jo stort sett gamle ting. Eldre enn meg. Men jeg skulle likevel bare ønske at jeg ikke visste på forhånd at det vil skje, men jeg aksepterer det egentlig som et luksusproblem.

I denne utstillingen finner man også verker som evner til å belyse sammenhenger man ikke nødvendigvis reflekterte over den gangen man faktisk befant seg på 1900-tallet. Og siden jeg nå en gang føler meg så komfortabel med alt dette, bruker jeg jo heller aldri kompass under disse ekskursjonene i den tapte tid, for jeg er det jævla kompasset. Det driver meg fra vettet. Det er ikke bare den viktigste forskjellen mellom meg og en kunsthistoriker, det er også vanvittig irriterende. Også, vil jeg tro, for de aller fleste kunsthistorikere. Kanskje for absolutt alle, når jeg tenker meg om.

Først som sist: Tittelen «Rastløse gester» er jo ikke kul, selv om den er korrekt. Fordi det er jo rastløst, og det er gester, men det høres omtrent like sexy ut som en brus uten kullsyre. Utstillingen er også organisert i fire seksjoner der disse gestene blir litt tvilsomme.

«Surrealistiske gester», for eksempel, har en merkelig burlesk klang, og noe ufrivillig komisk over seg allerede som idé – hva faen er en surrealistisk gest, liksom? Er ikke det når man dynker en naken kvinne i smeltet smør og kaster fisk på henne?

Likeledes er jo «Minimalistiske gester» noe man instinktivt tenker på som noe man ikke nødvendigvis legger merke til. Men at det er noe rastløst som hefter ved alt dette – også det minimale og det surrealistiske – er ikke noe å argumentere mot.

Det her er heftige greier, som er blitt til i energisk inspirerte utbrudd. Og selv om folk reagerer forskjellig på slikt, er jeg altså latterlig lettpåvirket av den slags, og ser meg momentant rundt etter noe jeg kan ødelegge, eller noen jeg kan ha brytekamp med. Det er sant, det er en direkte fysisk lykkerus forbundet med abstrakt ekspresjonisme. Det er som om jeg blir en ereksjon snarere enn at jeg får en, idet hjernen min setter i gang å produsere massive mengder av endorfiner og adrenalin bare noen sier «Jackson Pollock» (ikke til stede her, men kunne fint vært).

Utstillingen har kanskje også en historisk slagside i et amerikansk 1950-tall, men det spørs vel om ikke tid og sted her også utgjør episenteret i den større fortellingen om dette århundrets ismer.

Og det er ikke bare denne rastløsheten som fester seg, men også det kuriøse faktum at det aller meste her er i sorthvitt. Selv de aller fleste av arbeidene til de Kooning – som ikke akkurat var kjent som en fyr med dempet fargeskala – er sorthvite. Det kan dermed se ut til at modernismen ikke bare ble definert ut fra landskapstradisjonens horisontlinje, eller signeringen av et pissoar, men i mer avgjørende grad tok med seg håndens kjappe bevegelser fra akttegningens oppvarmingsposering, og den øyeblikkelige nøyaktigheten i japansk kalligrafi. Særlig det siste kan se ut til å ha inspirert det aller meste av abstrahert action painting og forskjellige variasjoner av ekspresjonisme.

Det er ganske enkelt utført i en viss hastighet. En hastighet der det ikke bestandig er tid til overs til noen kolorisme. Noe som her lar denne erfaringen bli synlig, i den grad at de nakne linjene merkbart sklir videre inn i vår samtid.

Det at Nasjonalmuseet har valgt å komplementere disse 1900-tallsarbeidene med noen verker fra egen samling – Anna-Eva Bergman, Bjarne Rise, Jacob Schmidt, Fredrik Værslev og Jakob Weidemann – kunne fort blitt kleint, men blir heller et nødvendig korrektiv.

Særlig Fredrik Værslevs prosessorienterte undersøkelser av maleriet som medium og metode befinner seg jo i nedstigende ledd fra opp til flere av 1900-tallets ismer. Kanskje en tanke mer kalkulert, men omtrent like rastløst. Det er en lang historie, og den begynte lenge før Mona Lisa smilte lurt til Da Vinci. Den slutter aldri.

kunst@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 7. august 2017 kl. 13.17

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk