Klassekampen.no
Tirsdag 18. juli 2017
Skal vi bare sitte og spise konfekt fra morgen til kveld?
Arbeidskritikk

Nå som det er sommer er det lett å drømme om evig ferie der vi kan ligge på ryggen og spise konfekt fra morgen til kveld. Eller i det minste at vi kan gå hjem et par timer tidligere hver dag fra den forhatte jobben vår. Men er det virkelig det vi helst vil? Og er det virkelig det arbeiderklassen bør kjempe for?

Ut fra debatten i Sverige kan det virke sånn. Det vi kaller «arbeidskritikken» har seilt opp som en helt potet, også på venstresida.

Arbeidskritikerne mener at jobbene forsvinner gjennom digitaliseringen. Derfor bør vi gjøre som Aristoteles og Platon, sitte og tenke store tanker hele dagen i stedet for å skape jobber som ikke trengs, mener de.

Problemet er bare at Aristoteles og Platon kunne la være å arbeide fordi de hadde slaver som gjorde alt for dem. Dessuten er det uklart om jobber virkelig «forsvinner». Akkurat nå finnes det flere jobber enn noen gang i Sverige. 100.000 ledige jobber finnes det for tiden innen LO-yrker.

Så hvilke arbeidere er det vi snakker om? Vaskepersonale, ofte av utenlandsk opphav, som tar seg av toaletter og arbeidsplasser? Hjemmehjelp som gjør hverdagen enklere for de eldre? Må de gamle klare seg selv når andre går inn i konfektspisernes tidsalder? Påfallende ofte fortrenges den reindyrkede arbeiderklassen fra det digitaliserte samfunnet. Det er ikke dem det gjelder, dem snakker man stille om, omtrent som med slavene under Platon og Aristoteles.

Jeg funderer over alt dette når jeg går fra programpunkt til programpunkt på den årlige politiske debattuka «Almedalsveckan» på den svenske øya Gotland. Blant de 4000 diskusjons- og debattpunktene finnes det mye om arbeidskritikk og digitalisering, arrangert av arbeidsgiverorganisasjoner og vekstkritikere.

For arbeidsgiveren er det logisk å hevde at jobber forsvinner og at hele arbeidsmarkedet forandres. Det blir da lettere å presse ned lønnene og løsne opp stillingsvernet.

Men arbeiderperspektivet er fraværende. Til slutt finner jeg en debatt i regi av svensk LO med en ny og interessant vinkling. Her ble det ikke snakket om å slutte å jobbe, men om hvordan vi skal gjøre jobbene bedre med tillit og ansvar. En del kommuner har på forsøk la hjemmehjelper og vaskepersonale organisere sitt eget arbeid.

Alle er forbløffet over resultatene. Både personale og brukere er mer fornøyd, sykefraværet har sunket fra høye tall til under snittet for kommunene.

Digitaliseringen blir også diskutert. Men den diskusjonen forlates raskt. For vaskepersonalet og hjemmehjelpene er digitaliseringen et spørsmål for de andre, for middelklassen.

I stedet går debatten raskt tilbake til det spørsmålet som debattpanelet er enige om er det viktigste for arbeiderklassens situasjon, nemlig hvem som har makten over arbeidet.

Det er vanskelig å være uenig. For arbeidere er nok gode arbeidsforhold viktigere enn å forsøke å gjenskape antikkens samfunnsideal.

martin.klepke@arbetet.se

Oversatt av Lars Nygaard

«For arbeidsgiveren er det logisk å hevde at jobber forsvinner»

Artikkelen er oppdatert: 7. august 2017 kl. 13.03

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk