Klassekampen.no
Mandag 17. juli 2017
Symbolsk sentrum: Vårstigen i Drivdalen er tradisjonelt kjent for å være den største utfordringen for vandrere over Dovrefjell. Stigen er nylig rustet opp, skriver Gro Steinsland. Illustrasjon: johannes flintøe, «vårstigen over dovre» (1835), Digitalt museum/Nasjonalmuseet
Vikingtidens skalder, nasjonalromantikkens malere og dagens fjellvandrere og pilegrimer – alle har de hentet inspirasjon fra Dovrefjell.
I begynnelsen var Fjellet
Enige og tro ...: Dovrefjell var et viktig symbol også i 1814.
Mennesket var skapt av gud, men nordmannen ble skapt på Dovrefjell.

middelalder

Alle kjente kulturer har hatt sine opphavsmyter. Det dreier seg om symbolske fortellinger om hvor og hvordan livet tok til. Scenografi og handling i opphavsmytene er lagt til en fjern urtid hinsides den normale tiden. Aktørene er overmenneskelige, guder eller makter som foretar eksemplariske handlinger som blir modeller for kulturen.

Det norske folkets opphav

I den norrøne myten om skapelsen av folket og landet er det andre aktører enn gudene som har regien. I dypet av nordisk kollektiv bevissthet ruver noen merkelige jotunaktige urvesen. Enda merkeligere er det at scenen for den første kulturdannende skaperaktiviteten er fjellet.

Åstedet er Dovrefjell med det vide platået som dekker midten av det lange landet som fikk navnet Noriki eller Norvegr. Her fins utspringet for storelvene som danner dype daler i alle himmelretninger, Driva, Orkla, Folla, Lågen og Rauma. Opphavsmyten kan fortelle at det er på dette høyfjellsplatået at menneskene som bebor landet har sitt opphav.

Men hva med Ask og Embla vil noen spørre, den norrøne myten om det første menneskeparet med navn som minner om Adam og Eva? Jo da, Voluspá forteller om de forente krefter av dverger, guder og norner som måtte til for å frembringe et så komplisert produkt som mann og kvinne. Men som Bibelen kan by på myter om stamfedrene Abraham og Moses som vandret og grunnla stammenes nye rike, kan norrøn middelalder by på en spesifikk fortellingen om arten som skulle grunnlegge og befolke det norske riket.

Taler Roma midt imot

Her er det Fjellet kommer inn som helt avgjørende i den norske sivilisasjonshistorien. Ideen røper en veldig norrøn selvbevissthet, for her står vi overfor en myte som taler Roma midt imot.

Siden kristningen av Norden hadde historikerne, tidens intellektuelle elite, sett det som sin oppgave å skrive de nordiske folkenes forhistorie inn i den felles europeiske historiefortellingen. Det kristne Europa hadde røtter i antikken, i det greske og romerske, og fremfor alt i det jødisk-kristne verdensbildet som var kristosentrisk. Det vil si at Kristus og kristushendelsen ble ansett som historiens midtpunkt og mening. I det perspektivet var det ikke til å komme forbi at de nordiske landene utgjorde en fjern periferi, geografisk og mentalt.

En ærerik historie

Fra sist på 1100-tallet frembrakte den norrøne kulturen en serie historieverk, både på latin og norrønt morsmål. Denne historieproduksjon foregikk i kirkens skrivestuer, i klostre, på islandske høvdinggårder og norske kongeseter. Det ble samlet, strukturert og nedtegnet på kalveskinn og pergament. Det var maktpåliggende å vise Europa at de nordiske landene hadde en lang og ærerik forhistorie, at de på sin måte hadde skapt en sivilisasjon som nå var avløst av den kristne. Det sto om nordisk identitet. Middelalderens historieskriving representerer en intellektuell bragd som har gitt de nordiske landene lange historiske røtter.

Islendingen Snorre Sturlusons verk om de norske kongene fra 1220-årene, Heimskringla, ble for ettertiden det mest kjente av middelalderens historieverk. Snorre gjorde bruk av sin samtids vitenskapelige teorier. Ved hjelp av evhemerisme (en religionsforklaring som går ut på at gudene opprinnelig var mennesker, red.anm.) og vandringsteorier omdannet han de gamle gudene til fortidige høvdinger. Odin og Tor og hele åsaflokken hadde utvandret fra sine riker i Midtøsten til Norden. Her giftet de seg med nordiske kvinner og anla de nordiske rikene Sverige, Danmark og Norge. På sinnrikt vis ble den hjemlige historien slik knyttet til den bibelske og klassiske.

Men andre kilder røper sterkere norrøn selvbevissthet. Det ble skapt mytefortellinger i opposisjon til den overlegne klassiske og kirkelige historiefortellingen om alle tings opphav i Midtøsten.

Det latinskspråklige historieverket Historia Norwegiae fra sist på 1100-tallet som trolig stammer fra Nidaros-miljøet, forteller en annen opphavshistorie. Her nedstammer nordmennene fra det nordligste nord, fra vinteren og kulden og snøen nord for Ishavet der jotunkongen Fornjotr holdt hus. Etterkommerne hans bar navn etter det barske klimaet de levde under, hav, vind og snø. Aktørene som skapte Norge og nordmennene var de to brødrene Nor og Gor og ikke minst søsteren deres som het Goe.

Stammor og stamfar

Goe, som har navn etter den første vårmåneden som kommer med lys og liv, tok det første steget ut av urtilstanden i nord. Hun satt ikke hjemme og ventet på at den rette frieren skulle innfinne seg, men la ut på en ensom vandring mot sør. Brødrene av sted for å lete etter henne. Nor valgte skiene og tok vinterveien midt gjennom landet, Gor satte seil og søkte langs den lange kysten.

Da de omsider fant søsteren, oppdaget de at hun hadde slått seg ned på Dovrefjell og giftet seg med sønn av en jotun i fjellet, Rolf i Berg. Det var duket for konflikt og drap, men Goe meglet så klokt mellom mennene at det hele endte i fred og gammen. Nor la under seg hele landet han hadde fart over på ski og kalte det Nors land. Gor fikk kystområdene og ble senere stamfar for orknøyværingene vest i havet, det kan Orknøyingenes saga fortelle om.

Nor giftet seg med datteren til jotnen i Dovrefjell, og sagaen slår fast at fra disse skikkelsene nedstammer nordmennene. Fokus i denne opphavsmyten er nordområdene og på fjellet.

Harald Dovrefostre

Mytedannelsene fortsetter gjennom århundrene med Dovrefjell som sentrum. Alle kongesønner må prøves på ferder over fjellet, visdom må hentes i Dovrefjell. Kongssønnen Harald som skulle bli samlingskongen Hårfagre, var bare fem år gammel da han ble båret inn i jotnen Dovres hule i Dovrefjell. I ti år var han fostersønn i fjellet, der lærte han alt han trengte for sin kommende kongsgjerning. Haralds rikssamling ble til sist befestet på Dovrefjell med fortellingen om giftermålet med samekvinnen Snøfrid. Hun ble stammor til den senere norske kongeætten. Middelalderens fortelling innlemmet altså det samiske folket i rikshistorien på fredelig vis.

Enige og tro til Dovre faller

Herfra går en rød tråd gjennom norsk historie frem til i dag. Ikke bare gjennom helterekker og storslåtte kongeferder på kongeveier, men også gjennom fortellinger om forvaltningen av fjellets umåtelige ressurser, med reindrift, beiteland, seterdrift, vilt og fisk. Historikerne Tormod Torfæus, Gerhard Schøning og P.A. Munch tok i tur og orden sagafortellingene videre. På 1800-tallet fulgte store vitenskapelige oppdagelser av geologi, flora og fauna. Gjenoppdagelsen av folkeliv og folkekunst og frie, norske bønder skapte nasjonalromantikken. Linjen kan følges frem til «Enige og tro til Dovre faller» i 1814. Dovregubbens skryt fikk riktignok noen nesestyvere av Ibsen og Grieg, men fjellmotivet ble brukt av nye slektsledd kunstnere, Olav Aukrust, Inge Krokann, Sigrid Undset og fler.

Begynner man å grave i Dovrefjells historie, forbløffes man av hvor mye fjellet har betydd som symbol på land og folk. Kildene spenner fra vikingtidens skaldekvad til dagens fjellvandrere, pilegrimer og kulturvandrere.

Vandringsrutene

Et nytt kapitel av fjellets historie er åpnet med de seneste årenes opprustning av de gamle vandringsveiene som er spekket av kulturhistoriske minner. Fra Oslo slynger veifarene seg over Hadelands bugnende kulturlandskap med Granavollen som sentrum, gjennom Gudbrandsdalen går veifaret gjennom Dalegudbrands Gard. Videre over Dovrebygden med Hardbakken og Allmannrøysen. På vidden møter Fokstugu med sauehold og fuglemyrer, med husfolk som ringer spinkle Angelus-toner ut over vidden tre ganger daglig. Fra Fokstugus vidunderlig enkle drengestuekapell går stiene mot Eysteinkirka, Pilegrimssenteret og Villreinsenteret på Hjerkinn. Stien slynger seg så over høene frem mot Nidaros og helgenkongen som ikke lenger er der, men kanskje finner man noe likevel.

Når det i nærmeste fremtid bebudes opprustning av Kongeveien over Dovrefjell, vil den fordums fryktede Vårstigen representere den største utfordringen. Den gamle kongeveien over Filefjell er allerede så vellykket opprustet for nåtidig ferdsel at den har vunnet en internasjonal pris.

Så er det opp til oss ferdafolk av alle slag å ta innover oss det forunderlige at et fjell har vært det symbolske sentrum i landets historie gjennom tusen år. Verken slagsteder, slott eller festningsanlegg danner den røde tråd i nasjonens identitet, det gjør historien om et fjell og veien over fjellet. Det kjennes riktig og viktig at denne veien holdes åpen for fremtiden.

gro.steinsland@iln.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 7. august 2017 kl. 12.48

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk