Klassekampen.no
Egenmelding:

Siste kulturopplevelse: For småbarnsforeldre er det å fordype seg ti minutter i en bokhandel en skjellsettende og uvanlig kulturopplevelse. Ellers: en utstilling med iranske eksilkunstnere ved Aga Khan Foundation i Toronto.

Leser daglig: Klassekampen på papir og nyheter på nett.

Ditt lydspor: Gloria av Patti Smith.

Tror på: Håpet og Gud.

Forbilde: Mamma, Valerie Solanas og Simone Weil.

Politisk enkeltsak: At Norge skal ta imot mennesker som trenger et nytt og trygt land.

Det verste du vet: Smålighet

Det folk ikke vet om deg: Jeg er en racer på garnityr

Jeg husker en episode da jeg og de andre barna hadde lekt kuer: Jeg ligger og kaster opp, mens mamma stryker meg over hodet og sier: De andre barna bare leker at de spiser gress, Gyrid. Man trenger ikke å faktisk spise gresset.

Gyrid Gunnes bryter ut i latter ved minnet om den bokstavelige grasrots-erfaringen, der vi sitter i leiligheten på St. Hanshaugen i Oslo. På gulvet krabber sønnen Gregers rundt.

– På en måte synes jeg det er en litt paradigmatisk historie. Det handler om å ikke helt skjønne når det er nok, den hårfine balansegangen mellom entusiasme og skam.

Gyrid Gunnes har alltid gått hundre prosent inn for ting, kan man si, og med stor innlevelse. Som feministisk teolog og prest i Den norske kirke har hun blant annet gjort seg bemerket med feministiske bibellesninger, gudstjenester i Nidarosdomen om og med de gnostiske evangeliene, og iscenesettelser av jomfru Maria som tar imot russiske Pussy Riots pønkebønn i kirka.

Hun bestemte seg for å bli prest som 14-åring. Ikke ut fra noen opplevelse av kall, hun har aldri hatt noen mystiske erfaringer.

– På mange måter er jeg en veldig sekulær person. Jeg liker for eksempel ikke å meditere, og retreater og sånt blir jeg helt gal av. Men jeg kjenner en utrolig sterk tilhørighet til historien om Jesus, fortellingene om hans radikalitet, hans kjærlighet og mot.

Fakta:
Gyrid Gunnes

Alder: 38.

Sivilstand: Gift.

Bakgrunn: Utdannet teolog. Tidligere menighetsprest i Tromsø og Hamar, og studentprest ved NTNU. For tida stipendiat ved Diakonhjemmet Høgskole. Har gitt ut bøkene Å forkynne Guds ord klart og urent og den skjønnlitterære Hellig, sårbar.

Aktuell med: Feministisk teologi og religions­kritikk.

I juni var Gunnes til stede ved ordinasjonen av Norges første kvinnelige katolske prest, Christine Hassenstab, i regi av undergrunnsbevegelsen Roman Catholic Women Priests.

Hvor kommer engasjementet fra? Det hele begynte i Tromsø.

– Tromsø på 1980-tallet var veldig langt unna. Vi var så få, alle måtte forholde seg til alle andre.

Gunnes husker oppveksten som en veldig fin tid, og tror ting hadde sett ganske annerledes ut i Oslo, med en far som var lege og mor som var tannlege.

– Tromsø er veldig lite snobbete.

Som barn fikk de hver vår høre på barne-tv når det var på tide å klargjøre syklene. Utenfor døra lå snøen flere meter høy.

– Vi maste så mye på mamma om de syklene at hun på et tidspunkt ringte til Marienlyst og ba dem ta litt hensyn til at Norge er et land med ulike klimasoner.

Gunnes tror gress-episoden i barndommen er ganske betegnende for henne som person.

– Det høres kanskje litt hybris ut å si det, men det å misforstå hvor sterkt engasjement som er sosialt akseptabelt, enten det er med vilje eller ikke, er nok veldig typisk meg.

– Mange prester er for eksempel opptatt av interreligiøs dialog, men det var bare jeg som lagde «Bønner til Allah». Som jo er å ta det litt lenger.

Hun sikter til debuten som performancekunstner på Høstutstillingen i 2014, der hun framførte sine egne og publikums bønner til Allah hver søndag i ukene utstillingen varte – i full prestemundur.

Sjefredaktør i den kristne avisa Dagen, Vebjørn Selbekk, spurte på lederplass om Gunnes anså hele prestegjerningen som en stor performance, og oppfordret Oslo-biskop Ole Christian Kvarme til å «sette foten ned».

Gunnes ler når jeg spør om det blir overgang til en performancekarriere.

– Jeg er prest, ikke kunstner. Jeg har ingen formell utdannelse som kunstner, og strengt tatt heller ikke noe ønske om å være det. Det jeg gjør, er å bruke en kunstnerisk praksis som prest.

Iblant kjenner hun på en uro over at entusiasmen kan ta henne veier der andre ikke går.

– Men på mange måter er jeg en veldig vanlig, borgerlig person. Så jeg skal absolutt ikke presentere meg som så veldig avantgarde.

Gunnes vokste opp i et kristent miljø, og som tenåring møtte hun for første gang kirkeasylbevegelsen.

– Det var nok den som radikaliserte meg.

Tradisjonen med kirker som fristed for forfulgte gjenoppsto i Norge under Balkan-krigen på 1990-tallet. Etter at myndighetene bestemte seg for å tvangsreturnere asylsøkere fra Kosovo som hadde fått avslag på oppholdstillatelse, søkte flere hundre flyktninger tilflukt i kirker og menighetshus. Saken vekket til live et stort engasjement.

– Entusiasmen og kraften i bevegelsen var enormt inspirerende, og ikke minst hva man klarte å oppnå. Mange fikk jo faktisk opphold, takket være dyktige jurister og et sterkt sivilt engasjement på grasrota.

Selv underviste hun blant annet flyktninger i norsk, og samlet inn penger på Tromsøs utesteder før hun var gammel nok til å komme inn.

Når venner blir bedt om å beskrive Gunnes, dukker ord som «frittenkende» og «kritisk» tidlig opp, i tillegg til «kreativ», «engasjert» og «veldig snill». Venninnen Hanne Stenvåg, som har kjent Gunnes siden hun var konfirmantleder for henne, kan fortelle om den gangen Gunnes hadde med seg «Kristendommen, den tiende landeplage» på konfirmasjonsleir.

– Du var tidlig interessert i religions­kritikk?

– Ja, jeg var veldig søkende som tenåring. Det som tiltrakk meg ved Kirka, var blant annet den lange selvkritiske tradisjonen. For meg er kritikken en del av hele samtalen om religion.

En gang familien var i Vatikanet på ferie, hadde de satt seg ned på trappa utenfor Peterskirka, slitne. En vakt kom bort og sa at de ikke hadde lov til å sitte der.

– Da spurte mamma: «Do you think God minds»? Det maktkritiske har jeg nok lært litt av henne. Men den mest maktkritiske av alle er jo Jesus. Egentlig er det et mysterium at kristendommen har blitt en religion som så ofte har støttet opp under status quo og de konservative, når den har en så destabiliserende kjerne.

Gunnes’ maktkritiske grunnholdning har også gjort henne kontroversiell, når hun for eksempel har slått et slag for feministiske bibel­fortolkninger, hyllet blasfemi eller sagt at Gud like gjerne kan være «på det sekulæres side».

– Jeg tenker at den sekulære religionskritikken er ekstremt viktig. Uten den hadde Kristi blikk blitt borte. Ofte klarer den sekulære religionskritikken å målbære Jesu radikalitet bedre enn Kirka klarer selv, nettopp i kritikken av Kirka.

Hun mener at dette har vært spesielt synlig i den skeive kampen, som hun selv har vært engasjert i. I 2008 fikk hun Stjerneskuddprisen for sitt engasjement for at Kirka skal anerkjenne homofile og lesbiske.

– Kvinnebevegelsen er nesten et enda bedre eksempel.

Kirka har slett ikke vært på kvinnenes side historisk sett. Synet på ekteskap og skilsmisse er noen eksempler, eller Den katolske kirkas syn på abort og prevensjon i dag.

– Historisk sett har kvinner ingen grunn til å stole på Kirka. Det gjelder også til dels meg selv. Det er tross alt bare litt over 50 år siden den sa at jeg ikke kunne ha jobb der.

– Som kvinne kjenner man alltid at man må ha med seg noen andre stemmer også for å føle seg trygg.

Noen av stemmene Gunnes selv har hatt med seg, kommer fra skjønnlitteraturen. I en av hennes første gudstjenester leste hun teksten der Jesus føres foran Pontius Pilates (–«Se dette mennesket», ikke sant) i dialog med en scene fra Per Olov Enquists «Styrtet Engel». I romanen danner en gruppe mennesker som på grunn av misdannelser og funksjonshemninger har vært utstilt på sirkus, The Church of Satan.

– De forvalter menneskelighetens grense, og har vært nær denne grensa ved å ha blitt stilt ut på sirkus. Hos Enquist er Satan den styrtede engelen, den som blir en Gud for den erfaringen.

– Den prekenen var jo veldig from, men den gjorde at skolelaget trakk seg fra samarbeidet med student­presten, de var rasende!

Interessen for litteratur har Gunnes med seg fra tida i kirkeasylmiljøet. De leste litteratur av samme grunn som de deltok på gudstjenester: fordi det fortolket livet og sa noe om det å være menneske.

– Jeg møtte Jens Bjørneboe ikke gjennom skolen, men gjennom at noen leste diktene hans på fest.

I fjor fikk Gunnes sitt første barn, sønnen Gregers. Da han skulle bli døpt, valgte hun å ikke døpe ham i en vanlig liturgi i Den norske kirke.

– «It takes a village to raise a child», sier det afrikanske ordtaket. Jeg tenker like mye at «it takes a library to raise a child».

I liturgien til dåpen brukte hun dikt og prosatekster av blant andre Kjersti Ericsson og Roy Jacobson.

«Feministprest nekter å omtale Gud som mann», var en av overskriftene for noen år siden, da Gyrid Gunnes hadde tatt til orde for et mer kjønns­inkluderende språk, og blant annet døpt to barn i «Skaperens, Frigjørerens og Livgiverens navn».

I tillegg til at det tradisjonelle religiøse språket har ekskludert kvinner, reagerer hun på at kristendommens språk har vært «så utrolig maktfetisjerende».

– Som om Guds fremste egenskap skal være makt! Det er jo bare en slags projisering av Donald Trump. Er det det vi skal tro på?

– At Kirka har gått med på en sånn opphopning av herre- og konge­metaforer, synes jeg er helt blas­femisk. Heldigvis har vi ikke «herrer» lenger i samfunnet vårt i dag, og da skal vi faen meg ikke ha det i Kirka heller.

En gang på slutten av 1990-tallet, da Gunnes var i tenårene, så hun for første gang et bilde av den kvinnelige Kristus – Krista – i form av en kors­festet kvinnekropp, og hun ble utrolig grepet. For Gunnes representerer Krista umuligheten av at Gud kunne eller ville bli kvinne og få kvinne­erfaringer.

– Krista er den kvinnelige Rembrandt. Hun er det som kunne vært, men ikke har vært.

Hun har ofte grunnet over hva som ville skjedd hvis Gud heller enn «herre» og «Fader» var kvinne og mor.

– Da tror jeg ikke vi ville hatt noen kristendom. For da ville Gud for eksempel dødd i barsel. Hun ville fått barn som 13-åring og dødd.

Hun lurer også på hva som ville skjedd hvis Jesus var en kvinne med barn, hvordan forkynnelsen hadde sett ut, hvem som ville passet barnet – og om Jesus ville valgt å dø fra barnet sitt.

Det å ha fått barn selv setter spørsmålet i nytt lys.

– Det er jo helt umulig å dø! Jeg er blitt motstander av døden. Ikke i naturvitenskapelig forstand, selv­følgelig, men reint eksistensielt. Jeg må jo være her og passe på ham.

Det er stille i leiligheten etter at mannen Geir Olav har tatt med seg Gregers ut på trilletur.

– Jeg kjenner på at morskapet ikke kan ta slutt. Det er en kjærlighet som overskrider døden, overskrider naturens krav på kroppen.

Maria-skikkelsen har også vært vanskelig for Gunnes, som i boka «Å forkynne Guds ord klart og urent» erklærte at dersom hun måtte velge mellom å være feminist og kristen, ville hun valgt feminismen.

– For feminister er det vanskelig at Maria er en som blir fortalt at hun skal bli gravid av en mannlig gud. Det er så nært voldtekten som man kommer.

Etter at hun selv ble gravid bestemte Gunnes seg for å ta et oppgjør med Maria-figuren. Hun fant ut at hun måtte forholde seg til Maria-skikkelsen på den ene eller andre måten, og spurte seg om hvordan Maria-fortellingen kunne gjenfortelles på en måte som gjorde at hun kunne være trygg i den, som feminist. Da kunne ikke Maria være «herrens tjenerinne», som hun kaller seg i bibelteksten.

– Det jeg måtte gjøre, var å tilføre Maria makt.

Et tegn på symbolsk makt Gunnes selv satt på, var prestekjolen. Hun fikk dermed sin mann, Geir Olav Gram, til å ta bilder av henne i løpet av graviditetens ulike stadier, i prestekjole.

– Maria kaster opp, Maria spiser brødskiver selv om hun er kvalm, Maria gråter. Også den ambivalente Maria. Maria drikker vin med en venninne. Kan Maria være en dårlig mor?

De tok til og med prestekjolen med seg til sykehuset da hun skulle føde: Maria i rier.

Denne måten å forene det hellige med det kroppslige og «skitne» er typisk for Gyrid Gunnes – og for kristendommen, mener hun.

– Å overskride grensene mellom det hellige og profane, det skitne og det reine, er noe av kristendommens bevegelse. Gud blir født som menneske, på et sted du ikke ville forvente at det skulle skje, og dør på den mest stigmatiserte og pinefulle måten mulig på den tida.

Selv er Gunnes fan av kunstneren bak det kontroversielle Piss Christ – en Jesus-figur i en monter fylt av urin – og har selv blant annet dekorert bibelsider med sitt eget menstruasjons­blod.

– Man lever ett liv. Hvorfor skal det som kalles skittent eller kroppslig, være ekskludert fra det å være troende eller intellektuell? Det kan ikke skilles, tenker jeg.

Det skitne og ekskluderte kan også være tiggeren utenfor butikken. Gunnes er mer redd for at sønnen skal bli vant til å gå forbi tiggeren enn for at han skal spille for mye dataspill.

Hun mener empati er helt nødvendig for å være et sivilisert samfunn. Selv er hun sjokkert over hvor lite empati hun selv har.

– Jeg vil gjerne bli radikalisert. Gregers går helt sikkert kledd i tøy som er sydd av fattige barn, og hva gjør jeg med det? Det er et absolutt krav til meg at jeg skal forhindre at det skjer, og til nå har jeg ikke klart det.

heddaf@klassekampen.no

tomhenningb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 7. august 2017 kl. 12.29

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk