Klassekampen.no
Lørdag 15. juli 2017
Nøkternt liv: Astrid Åsbakk plukker gratis mat fra kurvene på Fattighuset på Grønland i Oslo. Hun vet ikke hvordan det hadde gått ellers, selv om hun lever et nøkternt liv uten luksus og uten dyre vaner som røyking og drikking.På bildene Astrid
I århundrer har Grønland vært Oslos fattigstrøk. Nå leter forskerne etter en løsning:
Fattig i den delte byen
AKSJONSFORSKER: Ingar Brattbakk er forsker og arbeider for å kartlegge mulige forbedringer som kan gjøres på Grønland i Oslo.
VIKTIG BIDRAG: Fattighuset på Grønland formidler mat og klær til trengende.
HJELPER: Sverre Rusten er styreleder for Fattighuset på Grønland.
Fulle POSER: Astrid Åsbakk ville bli barnevernspedagog. I stedet ble hun uføretrygdet. Hun ser ikke for seg at den økonomiske situasjonen vil bli bedre i framtida.
Fattig i oslo: Ett av seks barn i Oslo vokser opp i fattigdom. Kan vi gjøre noe med det?

Dette er en bra onsdag. Melk, oppvaskmiddel, boller, brød, ketsjup, juice, knekkebrød, grønnsaker og Smarties. Bordene i første etasje hos Fattighuset i Oslo er fylt opp av varer. Astrid Åsbakk plukker litt av alt og legger det i bærenettet sitt. De andre som er i rommet denne ettermiddagen, trekker seg unna eller snur seg bort når de ser Klassekampens fotograf.

Astrid Åsbakk bryr seg ikke. Hun har egentlig aldri skammet seg over å være fattig, og tar imot den hjelpen hun får. Sånn som dette. Gratis mat hver onsdag. På torsdager er det matutdeling på Romsås, lenger øst i byen. Uten disse tilbudene hadde hun ikke klart seg. Åsbakk får utbetalt 15.000 kroner i uføretrygd i måneden. Etter at husleie er betalt, sitter hun igjen med 4000 kroner.

– Det er ingen som klarer å overleve på bare det, sier hun.

Når hun har fylt opp bærenettet, går Åsbakk ut og lemper varene over i en trillebag, som hun har parkert i portrommet ved siden av.

Fakta:

fattigdom

• Andelen nordmenn med vedvarende lavinntekt har økt fra 7,7 prosent til 9 prosent de siste tre årene. Dette er målt etter EUs fattigdomsgrense, hvor de som tjener under 60 prosent av median­inntekten, regnes som fattige.

• Én av ti norske barn vokser opp i fattigdom. Barnefattigdommen har blitt doblet siden årtusenskiftet.

• I Oslo ligger barnefattigdommen på 17,5 prosent. I bydel Gamle Oslo, hvor barnefattigdommen er høyest, er den på 34 prosent. I bydel Vestre Aker er den på 5,4 prosent.

Kilder: Bufdir, Nav og Oslo kommune

Byen med de store forskjellene

Norge blir rikere og rikere – og på et vis fattigere og fattigere. Det vil si, antallet fattige mennesker øker stadig. Og gapet mellom fattig og rik blir større. Mens de rikeste 5 prosentene av oss de siste 30 årene har hatt en lønnsvekst på 105 prosent, har de fattigste økt inntektene med 69 prosent.

Den siste måneden har Klassekampen skrevet en rekke artikler om Oslo, den delte byen. I dag møter vi noen av dem som ikke har blitt med på de siste tiårenes velstandsvekst. Hvordan er det å være fattig i et av verdens rikeste land og en av verdens dyreste byer?

Oslo er den byen i Norge med klart størst økonomisk ulikhet. Forskjellen i ulikhet mellom Oslo og Trondheim, som er den byen med minst ulikhet, er nesten like stor som mellom Norge og Italia.

Ifølge Statistisk sentralbyrå skyldes ulikhetene i hovedstaden blant annet at de fleste i Norge med høye kapitalinntekter bor i Oslo, samt at byen har en høy andel innvandrere. Ferske tall fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) viser at 17,5 prosent av Oslobarna vokser opp i en fattig familie. Det er godt over landsgjennomsnittet på 10 prosent. I noen områder av byen vokser over en tredel av barna opp i lavinntektshusholdninger. Samtidig finnes det delbydeler hvor snittinntektene ligger rett under millionen.

Fattigkvarteret

Grønland er definitivt ikke et av de sistnevnte områdene. Delbydelen rett øst for Oslo sentrum har alltid vært tilholdssted for byens fattige.

Området var lenge en forstad til Christiania. Fordi den ikke lå innenfor selve byen, var området unntatt påbudet om å bygge i mur. Her ble det dermed bygget billige trehus, som huset blant annet håndverkere og kjøpmenn, men også bordeller, skjenkesteder, pantelånere, fattighus og asyl. Vaterland, den nederste delen av Grønland, var lenge beryktet for sin kriminalitet og lysskye aktiviteter.

I dag har Grønland både dyre og attraktive bygårdsleiligheter, kontorer og kafeer, samt kommunale boliger, åpent dopsalg og en rekke hjelpetiltak for byens dårlige stilte; overnatting for romfolk, oppholdssteder for narkomane og aktivitetshus for tidligere psykiatriske pasienter. Her er Røde Kors, Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og Blåkors.

Og her ligger Fattighuset, hvor vi møter Astrid Åsbakk. Hun bor i en drabantby lenger øst i byen, men kommer til Fattighuset på Grønland et par ganger i uka. Hit drar folk for å hente mat og klær, men mange er her først og fremst for å prate med andre. For Astrid Åsbakk er samholdet det aller viktigste. Det betyr alt, forteller hun.

– Her kan du snakke om løst og fast, med folk i alle sjangre. Det betyr enormt mye. Vi sitter og diskuterer alt mulig. Vi hadde reddet verden om vi hadde fått lov.

Et nøkternt liv

Åsbakk er 53 år gammel og har to voksne barn. En gang hadde hun en plan om å bli barnevernspedagog.

Når Åsbakk skal beskrive veien inn i fattigdom, begynner hun helt på begynnelsen, med den svært vanskelige barndommen. Moren døde da Astrid var bare noen måneder gammel, og faren ville ikke ta seg av det lille barnet. Astrid vokste opp i det ene fosterhjemmet etter det andre. Hun rømte og var vanskelig, fant seg aldri til ro. Som tenåring klarte hun å overtale barnevernet til å bli sendt til Oslo, der hun flyttet inn på et ungdomshjem. Dette var på tampen av 1960-tallet, og Åsbakk begynte å henge i Slottsparken og selge hasj. Seinere var hun med på okkupasjonen av en bygård i Skippergata, hun ble blitzer, anarkist og pønker.

– Jeg har vært med på alt. Jeg har okkupert hus og kasta egg på Margaret Thatcher. Alt det som var mot samfunnet, var jeg med på. I mange år skulle jeg bare ta igjen. Det er et under at jeg ikke ble narkoman, sier Åsbakk.

Vi har satt oss på kontoret på Fattighuset for å prate. Stadig stikker noen hodet inn. Onsdager, den dagen gratis mat deles ut, er en travel dag her.

Drømmen om utdanning

I det tidlige voksenlivet vandret Åsbakk inn og ut av ulike radikale miljøer, hun hadde noen strøjobber her og der, giftet seg to ganger og fikk to barn. Hun har aldri hatt en krone til overs.

– Jeg har slitt hele livet. Og hele den perioden da barna var små, var utrolig vanskelig.

– Hvor fikk du penger fra?

– Det var mye småting. Jeg jobbet i barnehage og hadde vaskejobb. Men jeg passet ikke inn i noe. I mange år jobbet jeg ikke. Den gangen gikk det an. Da fikk du morstrygd lenge.

Da barna var blitt store bestemte Åsbakk seg for å utdanne seg til barnevernspedagog. Hun begynte på Høyskolen og gikk nesten hele studiet ferdig. På tampen av studiet gikk Åsbakk på en voldsom psykisk knekk, og brukte flere år på å reise seg igjen. Drømmen om å bli barnevernspedagog ble aldri noe av. I stedet ble hun uføretrygdet.

– Ser du for deg at din økonomiske situasjon kommer til å endre seg, bli noe bedre?

– Nei, jeg ser ikke det helt for meg. Jeg regner med at det vil bli ganske stakkato framover. Men jeg sitter ikke og klager. Jeg gjør ikke det. Jeg er veldig flink til å klare meg med det jeg har fått.

– Er det noen ting du skulle ønske du hadde råd til?

– Nei, egentlig ikke. Jeg skjønner at du spør. Men jeg er litt sånn at jeg synes det er greit å ha et nøkternt liv, kanskje fordi jeg må. Jeg må ikke ha noe luksus, jeg må ikke fly på byen og bruke penger. Ikke røyker jeg, ikke drikker jeg. Det sparer man faktisk ganske mye penger på. Min terapi er å gå turer. Jeg drar i skogen og bader i Oslofjorden.

Lettere å være fattig i Oslo

Astrid Åsbakk er en av stadig flere som er nødt til å bruke Fattighuset for å få hverdagen til å gå rundt. De siste ti årene har pågangen økt og situasjonen for de fattige blitt verre, forteller Sverre Rusten, styreleder ved Fattighuset.

– Blant våre medlemmer og frivillige har vi fått flere innvandrere. Og flere enslige forsørgere, sier han.

Dette speiler godt fattigdomsstatistikken, som blir stadig mer dominert av nettopp disse to gruppene. På slutten av 1990-tallet var det en stor økning i barnefattigdom blant aleneforsørgere, blant annet fordi det ble strammet inn på tilgangen til såkalt overgangsstønad. Veksten i barnefattigdommen de siste 15 årene tilskrives i stor grad den økte innvandringen.

Det forteller Axel West Pedersen, forsker ved Institutt for samfunnsforskning og medlem av det regjeringsoppnevnte Barnefamilieutvalget, som leverte sin utredning i mars i år.

– Veksten i barnefattigdom fra 2000-tallet fram til i dag kan nesten 100 prosent tilskrives barn med innvandrerbakgrunn. Men den virkelige store veksten skjedde rundt år 2000, og den forklares ikke bare med innvandring.

Andelen barn som vokser opp i en fattig familie i Norge, har blitt doblet siden årtusenskiftet. Pedersen mener barnetrygden er en del av forklaringen. Barnetrygden har ikke blitt prisregulert siden 1996, og er dermed verdt svært mye mindre i dag enn den var på 1990-tallet.

– Det er helt åpenbart at det er en del av forklaringen. Barnetrygden var en viktig inntektskilde for enslige forsørgere, fordi de får høyere satser, sier Pedersen.

Statistisk sentralbyrå gjorde i 2014 en studie på oppdrag for Unicef, som viser at dersom barnetrygden hadde fulgt inntektsveksten, ville det i dag vært 27 prosent færre barnefamilier som regnes som fattige.

– Hva kan gjøres for å få bukt med fattigdommen?

– Arbeid er jo selvfølgelig fryktelig viktig. Samtidig er gode trygdeordninger veldig viktig. I land som Tyskland og Sverige har sysselsettingen økt samtidig som det har vært en kraftig økende fattigdom. Man får til økt sysselsetting gjennom å senke lønningene og kutte i trygdeordningene. Den strategien er ikke god dersom man vil bli kvitt fattigdommen, sier Pedersen.

I Oslo sliter folk særlig med de høye boutgiftene, forteller Sverre Rusten, styreleder ved Fattighuset. Og ikke minst er det mange uføretrygdede som har det vanskelig etter at regjeringen for noen måneder siden endret inntektsgrensene for bostøtte i Oslo, slik at mange uføretrygdede mistet denne ordningen.

Klassekampen snakker med flere på Fattighuset som er oppgitt over at bostøtten har falt bort. Med de nye inntektsgrensene for Oslo kan en enslig person som er 100 prosent uføretrygdet ikke motta mer enn 19.046 kroner i uføretrygd i måneden før skatt, uten å miste retten til bostøtte.

De høye boutgiftene til tross, Sverre Rusten tror det er lettere å være fattig i Oslo enn i andre steder i landet.

– I Oslo er det så mange tilbud for fattige. Hvis man kjenner til alle disse tilbudene, er det nok lettere her enn andre steder.

Barna har aldri feiret bursdag

På onsdager er matutdelingen kun åpen for medlemmer av Fattighuset. På fredager er den åpen for alle. Da dukker gjerne 200–300 mennesker opp og trekker kølapp. Før sto de i en kø som strakte seg langt oppover gata – til allmenn skue i morgenrushet på Grønland. Så begynte Grønland kirke, som ligger rett over gata for Fattighuset, å åpne dørene for de ventende. Aldri er kirka så full som fredag morgen.

Den fredagen Klassekampen kommer på besøk, er det mildt i været, og «bare» rundt 170 mennesker har vært innom i løpet av morgentimene. De sitter spredt på benkene. Noen sitter ved bord bakerst i kirkerommet og drikker solbærtoddy. Andre står i grupper utenfor kirka og røyker. Alle venter de på at matutdelingen skal begynne.

En av dem som er her denne dagen, er fembarnsmoren «Hasna». Hun kommer opprinnelig fra Marokko, men har bodd i Norge i 35 år. Mannen hennes jobber 50 prosent, og selv er hun uføretrygdet etter å ha tatt vare på sin schizofrene sønn i ti år.

Etter at regninger er betalt, har familien på fem (Hasna, mannen og de tre tenåringssønnene som fortsatt bor hjemme) 11.000 kroner igjen å leve for i måneden. Det går ikke rundt. Inkassokravene tårner seg opp av alle de regningene familien ikke får til å betale. Denne måneden må Hasna betale husleia med kredittkort. Alle hennes egne og barnas klær er kjøpt på loppemarked.

– Men også loppemarkedene har blitt dyre, sier Hasna.

Klasseturer har hun alltid sagt nei til. Og ingen av barna har feiret bursdagene sine. Når de blir invitert i andres bursdager, gir moren dem en femtilapp til å kjøpe gave. Sønnene sparer opp litt penger selv, så da bruker de femti av sine egne penger, og kan kjøpe en gave til hundre kroner.

– De er flinke til å spare. Hvis jeg gir dem 20 kroner til mat, putter de det i lomma og tar med matpakke i stedet, forteller Hasna.

Medlemskap i fotballklubben koster 3000–4000 kroner i året. En av sønnene fikk kontingenten betalt av Frelses­armeen. En annen av sønnene fikk lov til å være med uten å betale, mot at han selger lodd til inntekt for klubben. Guttene forstår at familien er fattig.

– De forstår situasjonen. De vet at jeg må hente mat hos Fattighuset. Jeg forteller dem at de må studere og få seg jobb, så de kan få det bedre. Jeg sier: Du må gjøre noe for å endre ditt liv. De hører på meg.

Hasna vil ikke stå fram med sitt egentlige navn fordi hun frykter at andre marokkanere i Norge vil tenke negativt om henne.

– Nordmenn er ikke så farlig. Men jeg vil ikke at andre marokkanere skal vite.

– Skammer du deg?

– Ja, det gjør jeg.

Samtidig, forteller hun, gjør nettopp bakgrunnen fra Marokko at hun ikke føler seg så fryktelig fattig.

– Vi er fattige, men vi har det mye bedre enn i Marokko. De som er fra Norge har studert, og de bor i sitt eget land. Vi kan ikke konkurrere med dem.

Malte et hus for 200 kroner

I Grønland kirke møter vi også sokneprest i Grønland og Gamlebyen menighet, Lars Martin Dahl. Han forteller om da kirka bestemte seg for å åpne opp dørene for dem som sto i kø:

– Det var skamfullt for dem å stå ute på gata. Det er noe av det de snakker mest om, den skammen ved å stå der ute. De fikk kommentarer slengt etter seg. Så de var ekstremt takknemlige da vi åpnet kirka, sier Dahl.

Det store flertallet av dem som kommer til Grønland kirke på fredager, er ikke uføretrygdede som Hasna, men arbeidsinnvandrere fra Europa som lever helt på utsida av systemet i Norge. De lever fra hånd til munn, og mange sover ute, i området rundt Oslo sentralbanestasjon.

Fattigdommen han møter disse fredagene, får soknepresten til å stille spørsmål ved sine egne oppfatninger om hvordan samfunnet burde organiseres. Selv har han vært tillitsvalgt i fagbevegelsen, og han har jobbet for faste, hele stillinger.

– Men jeg ser jo at de som kommer til fredagskøen i kirka, lider på grunn av de samme mekanismene som beskytter vår velstand, sier han.

Dahl utdyper:

– For dem hadde det vært fantastisk med en midlertidig jobb, eller å kunne stikke innom en butikk og få gjøre en liten enkeltjobb. Folk spør om de kan male i kirka. I et annet land ville jeg sagt ja! Men her har vi en rammeavtale med et selskap, ikke sant. Jeg tror Grønland kirke kunne vært veldig fin hvis de fikk lov til å male.

I stedet møter de et byråkrati som det er vanskelig å orientere seg i.

– De er fanget i en catch 22, hvor de er nødt til å tjene penger for å ha et sted å bo, samtidig som de må ha en bolig for å få skattekort. Det er vanskelig å forstå Nav, og de gir opp. Da jobber de svart og blir utnyttet.

Dahl forteller at han stadig hører folk fortelle om grov utnyttelse på arbeidsmarkedet. En han snakket med brukte tre uker på å male et hus, og fikk aldri utbetalt mer enn 200 kroner for jobben. Andre får betalt en hundrelapp for å rydde inn og ut frukt og grønnsaker fra matbutikkene i området.

– Mange av dem jeg snakker med, sier at de har kommet til feil land, sier soknepresten.

De fattiges begravelse

Lars Martin Dahl har nå jobbet som prest her i bydel Gamle Oslo i fem år. Det innebærer noen helt spesielle utfordringer, som han ikke har møtt andre steder i løpet av sin prestegjerning. Før Dahl begynte å jobbe her, hadde han utført to–tre kommunale begravelser. Det er begravelser som kommunen betaler for, og som dermed er svært minimale i sin utforming. Hvis de etterlatte etterspør en krans eller en bestemt sang, må presten si nei. Her i Gamle Oslo arrangeres slike begravelser månedlig.

– Jeg har en denne uka. De kommunale begravelsene er kanskje det såreste for meg som prest, men kanskje der man kjenner at det er viktigst å gjøre en god jobb, sier Dahl.

I flere år hadde de svært få dåpsseremonier i Grønland kirke. Så bestemte de seg for å gjøre det gratis å leie menighetshuset til selskaper. Da begynte flere folk i nabolaget å døpe barna sine.

Mens de fleste andre kirker satser særlig på gudstjenester, har de i Grønland kirke bestemt seg for å satse særlig på kirkekaffen. Dit kommer det både folk fra luksusleilighetene i Bjørvika og fra de kommunale boligene på Tøyen.

– Vi har frukt og grønt, og så har vi suppe en gang i måneden. Vi så jo at folk fylte opp lommene med berg av kjeks, forteller soknepresten.

Løfter bydelen

I Oslo ligger barnefattigdommen som nevnt på 17,5 prosent. I bydel Gamle Oslo – hvor Grønland ligger – vokser litt over en tredel av barna opp i fattige familier. Dette er omtrent på nivå med barnefattigdommen i Italia, Spania og Litauen.

De høye tallene skyldes blant annet at Gamle Oslo har en stor andel ikke-vestlige innvandrere i sin befolkning, og mange sosialboliger. Andre bydeler med høy barnefattigdom er Stovner, Søndre Nordstrand, Grünerløkka, Alna, Grorud, Bjerke og Sagene. På Oslo-statistikken er det de samme bydelene som utpeker seg negativt på de ulike levekårsmålene.

Terje Wessel er professor i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, og forsker blant annet på Oslo og ulikhet. Han forteller at områder med stor konsentrasjon av fattigdom får noen særlige problemer.

– Det er ikke så lett for fattige å bo i områder dominert av øvre middelklasse. Men når du får opphopning av fattigdom i et område, gir det en forsterking av fattigdomseffektene, sier Wessel.

Forskning viser at ungdom som er vokst opp i fattige områder i Oslo, har lavere sannsynlighet for høyere utdannelse enn andre med samme sosiale bakgrunn som er vokst opp i mer blandede områder.

– Hvis man klarer å få en god fordeling av ulike sosiale grupper, unngår man de tilleggsbelastningene som noen har ved å bo i fattige områder. Derfor er det et poeng å skape likhet i kvalitet mellom områdene og en viss variasjon av boligtyper i et område, slik at familier som får bedre inntekt ikke alltid må ut av det lokale området når de søker seg til en større bolig, sier Wessel.

Forsker på hjul

De siste årene har det vært mye snakk om Tøyen, hvor engasjerte innbyggere har lagt ned krefter i å bedre bomiljøet for barn og unge. Fra 2015 har Tøyen fått årlige tilskudd på 50 millioner kroner fra stat og kommune for å løfte området.

Nå skal denne ordningen utvides til nabostrøket Grønland, som sliter med mange av de samme problemene som Tøyen. Derfor sykler forsker Ingar Brattbakk rundt i Grønlands gater og snakker med fremmede. Han og resten av forskergruppa fra Arbeidsforskningsinstituttet har fått i oppdrag å lage en såkalt stedsanalyse av området. Denne våren jobber de med å samle inn innspill fra dem som bor og ferdes på Grønland. Analysen skal brukes når bydel Gamle Oslo skal utforme områdeløftet av Grønland.

– På Grønland er det lav sysselsetting blant mange grupper, og stor grad av trangboddhet. Mange barn og unge forteller at de ikke kan ha med venner hjem eller ikke kan gjøre lekser hjemme. Dermed blir offentlige tilbud enda viktigere, sier Brattbakk, som forteller at det i dag er få arenaer og institusjoner som tar vare på barn og unge på Grønland.

I skyggen av Bjørvika

Han presiserer at et såkalt områdeløft i begrenset grad kan endre på de grunnleggende årsakene til at folk har dårlige levekår, men det kan gjøre livet litt bedre for de mest utsatte gruppene, for eksempel ved å skape møteplasser og fritidsaktiviteter. Mange er kritiske til disse områdeløftene fordi de kan bidra til å gjøre området så attraktivt at boligprisene stiger i været og presser ut de opprinnelige innbyggerne. Brattbakk sier han er klar over at dette kan komme til å skje på Grønland. Allerede ser han tegn til slik gentrifisering.

– Området er i veldig rask endring. Grønland ligger, rent fysisk, i skyggen av Bjørvika, og utbyggingen der vil nok bidra til gentrifisering. Velstående folk som bor i Bjørvika vil benytte seg av tilbud på Grønland, og jeg tror det vil gjøre området dyrere og mer interessant for andre i Oslo. Snart flytter Starbucks inn her borte. Vi lurer jo på om en del av utleiegårdene på Grønland snart kommer til å bli pusset opp og solgt.

Grønland er – som Oslos fattige – omringet av rikdom.

lines@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 7. august 2017 kl. 12.30

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk