Tyrkia

Fredag 15. juli 2016 klokka 22.00 norsk tid: Jagerfly suser over Tyrkias hovedstad Ankara. Det meldes om eksplosjoner ved parlamentsbygningen. I Istanbul skyter militær og politi mot hverandre på bruene over Bosporos-stredet. Stridsvogner ruller i de to byenes gater, før militæret blir tvunget i kne og må overgi seg.

I dag, ett år etter det feilslåtte kuppforsøket mot den tyrkiske regjeringen, skal president Recep Tayyip Erdogan tale til folket fra hovedbrua over Bosporos som binder Europa og Asia sammen. Etter kuppforsøket ble brua omdøpt til 15. juli-martyrenes bru, til minne om de som døde den dramatiske natta.

– Erdogan har selv kalt kuppforsøket «en gave fra Gud». Han bruker det som en legitimering av egen kredibilitet, sier Howard Eissenstat på telefon fra USA.

Ser mørkt på situasjonen

Eissenstat er førsteamanuensis ved St. Lawrence University i delstaten New York, og forsker på Tyrkia. Når han ser tilbake på året som er gått siden kuppkvelden, med regjeringens knebling av medier, akademia og de opposisjonelle, mener han det er lite håp for at Erdogan vil gire ned sitt stadig mer autoritære prosjekt.

– Jeg kan ikke se at den tyrkiske regjeringen vil bli mindre undertrykkende eller at landet blir mer stabilt i nær framtid, verken sett fra en innenrikspolitisk eller utenrikspolitisk vinkel. Både USA og EU er mest interessert i at Tyrkia er noenlunde stabilt på grunn av flyktningkrisa og Syria, sier han.

Siden kuppforsøket i fjor har mer en 100.000 personer blitt fengslet, 2000 skoler og universiteter blitt stengt, 8000 akademikere og 4000 ansatte i rettssystemet blitt sagt opp, 149 mediehus har måttet lukke dørene, og 269 journalister er arrestert.

Nettstedet Turkey Purge melder at totalt 138.000 statsansatte, lærere og byråkrater har mistet jobben. Alle sammen på grunn av én ting: En anklage om å støtte Gülen-bevegelsen.

Det var den muslimske predikanten Fethullah Gülen, som lever i selvpålagt eksil i Pennsylvania i USA, som president Erdogan utpekte som hjernen bak kuppforsøket. Gülen hevder at alt var orkestrert av Erdogan selv for å styrke sin makt.

Kan tvinges til å løsne opp

Siri Neset er forsker ved Chr. Michelsens Institutt og har Tyrkia og Erdogans lederstil som spesialfelt. Hun er enig med Eissenstat i at Erdogan ikke trenger å være redd for sanksjoner fra EU eller USA, men mener like fullt at man kan tillate seg å håpe Erdogan selv vil løsne grepet.

– Han kan bli nødt til å gå i en mer demokratisk retning for å vinne tilbake de konservative, utdannede, urbane velgerne han har mistet etter sin autoritære linje. I tillegg må han appellere til dem som stemmer for første gang ved president- og parlamentsvalget i 2019, sier Siri Neset.

Hun viser til folkeavstemningen om Erdogans grunnlovsendringer, hvor han og ja-sida vant med et knapt flertall på 51,4 prosent, i et valg som har blitt kalt ufritt.

Likevel sitter Erdogan fremdeles trygt, ifølge forskerne.

– Etter årevis med total kontroll burde han egentlig vært på nivå med Putin i popularitet, men Tyrkia er mye mer delt og Erdogan ikke like stor. Likevel anses han som ekstremt, nesten magisk, karismatisk, sier Eissenstat.

Neset mener Erdogans vedvarende popularitet skyldes evnen til å bedre økonomien og å utvide middelklassen.

– Vanlige folk har fått det mye bedre under ham, økonomisk sett. Og de som ennå ikke har klatret opp i middelklassen, har et håp om å gjøre det. Den største og kanskje eneste faktoren som kan føre til Erdogans fall, er økonomisk svikt, sier hun.

– Samtidig som man ikke må glemme den geopolitiske situasjonen Tyrkia står i. Mange tyrkere er redde og tenker at man vet hva man har, men ikke hva man får. Det vet Erdogan å utnytte.

For han vet hvilke strenger å spille på, ifølge Neset, som har intervjuet tyrkere om deres syn på Erdogans lederstil.

– Han er en politisk strateg av dimensjoner. Og han mener oppriktig at han er den eneste som kan redde Tyrkia.

Ingen match

Foreløpig har ikke opposisjonen noen klar, felles leder. Mens lappeteppet av opposisjonskrefter hittil har vært splittet av ulike interesser, står opposisjonen nå sterkere og mer samlet. Det har flere eksperter uttrykt, i lys av «rettferdighetsmarsjen» som nådde sitt klimaks forrige søndag. Da ankom Kemal Kiliçdaroglu, partilederen til det største opposisjonspartiet, det sekulære CHP, Istanbul etter en 450 kilometer lang marsj fra Ankara som tusenvis sluttet seg til.

Men Kiliçdaroglu har uttalt at han kun vil være leder for CHP, og ikke president.

– Er det beste Erdogans motstandere kan håpe på at han selv ser at han må løsne opp?

– Ja, det ser sånn ut. Jeg kan ikke se noen som kan matche Erdogan nå, sier Neset.

yngvildt@klassekampen.no