Klassekampen.no
Fredag 14. juli 2017
BYGGENGASJERT: Frederik Selvaag elsker Oslo, som han mener er en både sjenerøs og spennende by. Her er han på taket av Selvaags hovedkvarter på Ullern, vest i Oslo.
HUS
Byggherren
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Frederik Selvaag synes ikke arven fra bestefaren er noen byrde. Men skulle han gjort noe annet, ville han vært musiker.

På Ullern torg på vestkanten i Oslo, mellom thaimassøren og daglig­varebutikken, står et stort skilt: «Skating forbudt». Terrasseblokker med fjordgløtt strekker seg så langt øyet kan se. Store villaer med høye gjerder og kodede porter. Svart takstein glinser i solsteiken. En altfor solbrun mann ligger på plenen foran Åsjordet T-banestasjon.

Det er ikke vakkert på Ullern en bakende varm formiddag i slutten av juni, men veldig velholdt. Nede ved Ring 3 ligger hoved­kvarteret til Selvaag Gruppen. Fem etasjer over bakken møter jeg Frederik Selvaag. Sammen med broren Olav og faren Ole Gunnar leder han Selvaag Gruppen.

Bestefaren, sivilingeniør Olav Selvaag, er fortsatt kjent som folkets boligbygger i den norske etterkrigstida. I 1948 revolusjonerte han den norske byggeskikken. Ekeberghuset i Oslo ble bygget tre ganger raskere enn det som var vanlig på den tida – og til en tredel av prisen. Huset var en sensasjon. 70.000 tilskuere kom for å se på byggearbeidet, inkludert statsminister Einar Gerhardsen. I dag bygges småhus stort sett etter Selvaags metode.

Fakta:

Frederik Selvaag

Yrke: Eiendomsinvestor.

Alder: 41.

Sivilstand: Gift, to barn på sju og ti år.

Hvor er du i livet? I midtre del, forhåpentligvis. Det er en knapphet på tid. Jeg vil drive med masse aktiviteter mens jeg fremdeles er i stand til det. Reise, gå tur i fjellet, stå på ski, dykke, jakte, seile. Jeg er sammen med venner og familie, og med en aktiv jobbhverdag i tillegg blir det ganske tight.

PÅ SPARKET

Hvilken bok har gjort sterkest inntrykk på deg?

– Det må bli «Stalingrad» av Antony Beevor. Jeg er historienerd. Eller «The Snowball» av Warren Buffett. Han har et godt verdigrunnlag og er en av de beste eiendomsinvestorene gjennom tidene. Buffett er opptatt av mennesker, ikke bare tall.

Hva er din favorittfilm?

– «Heat». Jeg er glad i filmer av Michael Mann. Dette er den første filmen hvor Al Pacino og Robert De Niro spiller sammen.

Hva slags musikk hører du på?

– Alternativ rock. Soul R’n’B, Hip Hop, noen ganger klassisk. Listepop, jazz og opera hører jeg aldri på.

Brutalt ærlig

Frederik Selvaag sitter ytterst i den store sofaen og legger en snus innunder overleppa. På bordet foran oss står et askebeger i femtitalls­design med et inngravert bilde av farfaren, samt teksten «Olav Selvåg». Hele Norges byggmester. Barnebarnet ler.

– Det var noe de ga bort i gave på den tida. Navnet er jo feilstavet!

En dresskledd mann kommer forbi, og Selvaag reiser seg og spør om han ikke skal lukke kontordøra så vedkommende ikke blir forstyrret av intervjuet.

– Hvordan er det å jobbe så tett på familien?

– Det er hyggelig. Vi er gode venner. Far sitter der, og broren min sitter der.

Han peker på to kontordører. Det å kunne jobbe sammen med sin egen familie er definitivt en styrke, framholder han.

– Vi kan være tøffe med hverandre, si klart ifra, være brutalt ærlig. Andre som jobber her må kanskje pakke det inn. Vi behøver ikke det. Men vi har kanskje ikke det samme behovet for å se hverandre på fritida som andre familier.

Den indre musikeren

Selvaag har studert økonomi i San Francisco og har mastergrad i finans fra BI. Han har jobbet i Selvaag Gruppen siden 2002. Det kan se ut som om han har jobbet målrettet med bare dette ene for øyet: å gå i farens og bestefarens fotspor.

– Har du opplevd det som et press å overta familiebedriften?

– Aldri. Jeg har vært heldig og har aldri følt forventninger eller krav.

Jeg spør litt på spøk om hva han helst ville ha gjort hvis han skulle drevet med noe helt annet. Selvaag tenker seg om et halvt sekund.

– Da ville jeg vært musiker. Tenk å kunne glede millioner av mennesker med fantastisk musikk! Dessverre kan jeg ikke spille en eneste tone.

Han ler litt. Så blir tonen seriøs igjen.

– Eierskapet står sentralt for meg når det gjelder dette yrkesvalget. Det finnes ikke noe mer motiverende enn å forme noe man selv eier, å utvikle det fader’n og farfar har fått til. Dette er overhodet ikke noen byrde jeg har fått tredd over hodet.

Å møte kreft

På bordet ligger en bok om arkitekturprosjektet Maggie’s som Selvaag er engasjert i. Prosjektet går ut på å bygge vakre hus der kreft­pasienter og pårørende kan komme for å få trøst og praktisk støtte i hverdagen. Det har blitt bygd mange slike hus i Storbritannia, men i Norge går det trått.

– Prosjektet blir jo ikke akkurat møtt med jubel i deler av helse­vesenet. Det går heller sidelengs framover, vil jeg si. Vi har blitt møtt med mer skepsis enn jeg hadde trodd. Kanskje har vi vært naive, sier Selvaag.

Han mener lunkenheten kanskje kan skyldes at det er et privat initiativ. Han er usikker.

De prøver også å etablere Maggie’s i Stavanger og Drammen.

– Vi som jobber for Maggie’s, kommer jo utenfra, og det er ikke alltid så lett.

Han trekker litt på det.

– Men jeg er helt sikker på at vi får til dette til slutt, sier han.

Engasjementet i stiftelsen Maggie’s Cancer Caring Centres Norge har et personlig utspring. I 2004 døde Selvaags mor av kreft. Det var en stor påkjenning for familien.

– Kreft rammer alle, fattig og rik. Den diskriminerer ingen. Ikke et menneske går gjennom livet uten å bli berørt av kreft, indirekte eller direkte, sier Selvaag.

Mens moren var syk, var hun ofte redd.

– Hun hadde dødsangst. Jeg syntes det var vanskelig å vite hvordan jeg skulle møte dette, og savnet noen å gå til for å få råd, forteller han.

Da Kjetil Trædal Thorsen i arkitektfirmaet Snøhetta gjorde Selvaag oppmerksom på konseptet, tenkte han at det var dette han hadde savnet. Sammen med noen venner som også var personlig berørt av kreft, prøvde han å bygge opp Maggie’s i Norge.

– Når man rammes av kreft, har man behov for et pusterom, sier Selvaag.

Den italienske piazzaen

Fra å satse internasjonalt har Selvaag Gruppen nå valgt å satse kun på utbygging i Oslo. Selvaag selv har klare meninger om boligpolitikken i hovedstaden.

– Kommunen bør bli raskere til å regulere tomter til boligformål. Den prisveksten vi har sett de siste årene, er ikke bra, verken for kjøpere eller utbyggere, sier han.

Han mener en jevn, høy boligproduksjon kan være med på å stagge prisveksten. Det er også behov for mer profesjonelt utleiemarked, påpeker han.

– Oslo kommune må bli bedre til å vedlikeholde de kommunale boligene de eier og leier ut. Sånn det er nå, er det et klasseskille mellom de som eier og de som leier. De som leier ut, må satse på kvalitet og integrering av …

Han stopper litt opp for å lete etter det riktige ordet.

– … kall det våre nye landsmenn. Gode bomiljøer er viktig med hensyn til integrering. Skal man sørge for at ingen faller utenfor eller at det dannes parallelle samfunn, må man sørge for at de som kommer til Norge, som står på bar bakke, har en verdig bosituasjon. Naturlig nok starter de med å leie.

Oslo er en fin by, framholder Selvaag – du har nærheten til marka og sjøen. Det er sjenerøst og veldig spennende kulturmessig, sier han.

– Jeg bodde noen år i San Francisco, og Oslo likner litt. Oslo er en liberal by. Det er noen som sier man ikke kan elske Oslo, men jeg gjør det. Det er mange gode møteplasser.

– Har du et eksempel?

Selvaag holder inne litt. Han må tenke seg om.

– Karl Johan. Der synes jeg de har fått til noe, nå når det er bilfritt. Det er en høy grad av ruslefaktor, uteserveringer med forskjellig møblement, det er ikke så striglet. Det er litt som den italienske piazzaen.

Best og verst på Tjuvholmen

Jeg legger merke til veggdekorasjonen i gangen: et moderne nakenfotografi av en vever ung kvinne, halvveis oppreist ved et piknikteppe i en grønn skog.

Selvaag er opptatt av estetikk, og alle boligprosjekter har også noe skulpturelt ved seg. Kunst er et viktig element i dagliglivet. Selvaag er opptatt av det han kaller mangfold.

– Hvilket boligprosjekt er du mest fornøyd med?

– Tjuvholmen, det er vellykket.

Når Selvaag skal trekke fram noe i den andre skalaen «rent prismessig», nevner han Bjørnåsen, et boligfelt på Bjørndal øst i Oslo, like ved E6.

– Folk som ellers ikke kommer inn på boligmarkedet, leier bolig der og er veldig fornøyde.

– Hvordan sjekker dere det? Snakker dere med dem som bor der?

– Det blir gjennomført beboer­undersøkelser der med jevne mellomrom. For noen år siden var jeg der for å avdekke en skulptur. Alle våre boligprosjekter har med seg kunst. På Bjørnåsen ble det servert boller og brus til barna. Alle virket veldig fornøyd. De var en sammensatt gruppe, mennesker fra hele verden bor der.

– Er det et byrom du misliker i Oslo?

Selvaag nikker.

– Det er faktisk Olav Selvaags plass på Tjuvholmen. Det er ikke et oppholdssted, det er altfor lite aktivitet der. Fasadene er introverte, ingenting skjer på gateplan. Det er egentlig bare en transportetappe mellom indre og ytre del av Tjuv­holmen.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 3. oktober 2017 kl. 12.23

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk