Klassekampen.no
Fredag 14. juli 2017
EMOSJONER
Jeg føler, altså er jeg
Livet

Psykolog Peder Kjøs skriver om det personlige og nære.

Det er sterke krefter som undergraver forholdet vårt til våre egne følelser.

Følelser skulle være helt selvfølgelige, og så er de blitt vår kulturs uønskede barn.

Vi er født med dem, også om vi i starten av livet ikke har lært å sette navn på dem ennå. De er så sterke i oss at det oftest tar en hel menneskeoppdragelse å temme eller undertrykke dem ved å underlegge dem tankens og kulturens kontroll. Om vi da ikke er så heldige å vokse opp i et følelsesvennlig nærmiljø.

Kanskje er det denne selvmotsigelsen, at følelser både er helt naturlige og samtidig uglesett, som gjør at interessen for følelser har feid inn over psykoterapimiljøet de siste årene, både i form av emosjonsfokusert individualterapi og parterapi.

Psykoterapifeltet er sammensatt, men har lenge vært dominert av kognitiv adferdsterapi, som har hovedfokus på å endre tanker og adferd for å få kontroll med følelser og symptomer. Det har vært ansett som kostnadseffektiv terapi, og kognitive terapeuter har vært særlig flinke til å belegge effektene av sin terapi med forskning.

De følelsesorienterte terapeutene er blant annet opptatt av forholdet til følelser barn får med seg i oppveksten. En positiv holdning til at vi er utstyrt med følelser, er gjerne noe som går i arv. Foreldre og andre nære voksenpersoner som har et sunt, balansert, respektfullt syn på egne følelser, viser oftest det samme overfor andre, og vil naturlig kunne opptre klokt overfor barnets følelser: leve seg inn i dem, gjenkjenne dem, ta seg tid til dem, hjelpe barnet å sette navn på egne følelser og til både å regulere dem og uttrykke dem.

Blir man oppdratt slik, vil man utvikle samme innsikt i egne følelser og samme innlevelse i og respekt for andres. Men man vil også lære å «stå i følelsene», å kjenne på dem uten nødvendigvis å måtte uttrykke dem. Og her ligger et evig dilemma i følelsenes verden – at de er viktige og verdifulle, men også kan overmanne oss og bli destruktive. Hvis man lærer å balansere de to, modnes begge.

Høres en slik oppdragelse selvsagt ut? Det er den ikke. Den er psykologens drømmescenario for et menneskes oppvekst. Når den gode følelses-oppdragelsen høres så fornuftig og selvsagt ut, men likevel så ofte ikke blir en realitet, må det være sterke krefter som undergraver forholdet vårt til egne følelser. Hvorfor har følelsene blitt våre uønskede barn?

I moderne tenkning har kvintessensen av det høyverdige, voksne og utviklede, det som skiller oss fra dyrene, vært den rasjonelle tenkningen, som hos filosofen Descartes med hans berømte «Jeg tenker, altså er jeg til». Også moralfilosofien skulle bygge på rasjonell tenkning.

Først for få tiår siden begynte en del feministiske filosofer å gjøre opprør og insistere på at også empati og andre følelser hører med i helthetlig moralsk vurdering. Fortsatt er så å si enhver av oss akademikere tungt sosialisert til å støtte oss til rasjonell tenkning og avvise synspunkter som bygger på følelser.

Selv når våre eventuelle oppdagelser starter med intuitiv innsikt og ikke systematisk tenkning, pynter vi gjerne på det så det ser ut som ren rasjonell tenkning.

Når vi er preget av følelsesladde synspunkter, blir vi fort benektende og finner «rasjonelle» argumenter for våre følelsespregede referanser eller rene fordommer. Bare «ren», følelsesfri tenkning duger i den akademiske verden.

I tillegg har følelsene vært koblet til kjødelige drifter og behov, og dermed har de vært demonisert som synd og ugudelighet i lange tider og mange kulturer. På fagspråk kalles følelser for emosjoner, og begrepet viser nettopp til hvordan de er koblet til kroppen og dens behov, til biologien og evolusjonen.

Emosjoner er bevegelse i oss, og grunnleggende sett uttrykker følelsene hva vi egentlig vil ha, og hva vi ikke vil ha, hva vi dypest sett lengter etter. De motiverer oss til handling ut fra hele oss – kropp og sjel, erfaringer og framtidsdrømmer. De burde være vanskelige å undertrykke, men nettopp det har altså både kirke og akademi i stor grad klart.

I tillegg kommer kulturens mer hverdagslige forestillinger om hva som passer seg når det gjelder offentlige følelsesuttrykk. Med fare for overforenkling: Tradisjonelt er vel ikke norsk kultur særlig tolerant overfor sterke følelsesuttrykk, med mindre vi har festpromille?

Dessuten står følelser og naturlige kroppslige behov i total opposisjon til det moderne perfeksjons- og kontrollprosjektet som preger så mange av de yngre klientene vi møter nå: Følelser tar tid, mens perfeksjonisten har kronisk overfylt timeplan. Å slippe til dype følelser er å ta sjansen på å gi fra seg kontroll, og fremstå som sårbar og «uperfekt», «patetisk» og vanlig.

De nye følelsesorienterte terapeutene ønsker å hjelpe oss til å gå rett inn i kjernen av våre dypeste følelser, for at vi skal bli kjent med dem og få energi og innsikt fra dem, men også lære å mestre dem når de blir overveldende. Og de ønsker å finne våre dypeste og mest personlige smertepunkter, det som begrenser vår vitalitet og livslykke. Det er ikke nytt i psykoterapiens historie, men det er en trend som både plukker opp gamle terapitanker og videreutvikler dem. De spør oss for eksempel: Hva er dine aller dypeste sår? Hvor frøs noe fast i ditt liv? Hva er dine dypeste lengsler og behov? Når kjenner du deg virkelig glad og levende?

Disse terapeutene er også opptatt av å finne ut hvilket forhold vi har til følelser som sådan. Hvilke følelser har vi god og bevisst kontakt med og uttrykker lett, hvilke klarer vi å nøytralisere og roe ned når det trengs? Og hvilke har vi lite kontakt med eller kontroll over? Du kan tenke igjennom det selv om du vil – ta for deg følelse etter følelse og finne ut hva som er din personlige historie med hver av dem. I følelsenes verden ligger det imidlertid alltid et dilemma mellom å slippe følelsene til med all den vitalitet og mening de representerer, og samtidig kunne mestre dem så de ikke blir destruktive for oss selv eller andre. Hvordan ligger du an der – har du for lite eller for mye kontroll over hver av grunnfølelsene? Sinne, frykt, glede, tristhet, nysgjerrighet, avsky, misunnelse, sjalusi. De lærde strides riktignok litt om hva som skal kalles grunnfølelser.

En særlig utfordring for dagens følelsesorienterte terapeuter er klienter med såkalt alexithymi – klienter som i så stor grad har mistet kontakten med egne følelser at de nærmest ikke har språk for dem i det hele tatt, som ikke kan fortelle en livshistorie som også omfatter følelsesreaksjoner. Kanskje ser vi mer av dette enn tidligere? Ofte går det hånd i hånd med at smerte, behov og symptomer uttrykkes kroppslig, i form av spiseforstyrrelser, selvskading eller andre typer såkalt somatisering. Det er samtidig vanskelig å tenke seg at vår tids fokus på overflater og ytre kvaliteter ikke skulle ha noe å si for at enkelte blir så fremmedgjort i forhold til egne følelser.

Vi kan altså fastslå at følelser er dype og naturlige, men samtidig undertrykt av mange grunner, og at et kobbel moderne psykoterapeuter har blitt særlig opptatt av dem igjen. Men hvorfor er de så viktige, da? Når de er så voldsomme og tidkrevende, er det ikke bedre å kontrollere dem mest mulig, uten helt å miste kontakten med dem?

For å si det enkelt: Om vi har undertrykt våre naturlige følelser i så stor grad at vi nesten ikke kjenner dem lenger, begynner det å bli vanskelig å finne mening i å stå opp om morgenen! Følelsene representerer vår energi, livslyst, vitalitet, vår følelse av å være levende. De forteller hva som er viktig, riktig og verdifullt for oss på et dypere nivå, og kan dermed være et verdifullt styreror når vi står overfor viktige valg i livet. Den som bedrer kontakten med egne følelser, gjennom terapi eller på egen hånd, vil ofte føle seg helere og mer levende og ekte. Så sterke krefter er det at vi godt kan snu Descartes’ ord og si at «jeg føler, altså er jeg».

Dessuten dreier følelser seg om kontakt. Er vi i kontakt med og uttrykker oss selv og våre dype følelser og behov, kommuniserer vi mye mer kraftfullt. Vi blir tydeligere for andre. Kontakt med egne følelser er også grunnlaget for innlevelse i andres, og selv i voksen alder trenger vi fortsatt å få bekreftet egne viktige følelser via andres sensitive innlevelse. På den måten åpner kontakt med oss selv for kontakt med andre. Dermed oppstår tillit og grunnlag for vennskap, uansett hvilken type relasjoner vi snakker om.

Å utforske egne følelser er dermed en kongevei til både selvinnsikt, kontakt med andre og følelse av mening. Intet mindre.

Hvis du er nysgjerrig på egne følelser og har for lite tak i dem, skal du få et lite stalltips fra de gamle kroppsorienterte vegetoterapeutene: Hvis du ikke får tak i følelsen du har i en situasjon, eller den forsvinner straks du kjenner litt på den – tving deg til å puste skikkelig med magen, så blir den ofte sterk og tydelig igjen. God selvutforskning!

eva.tryti@vikenfiber.no

Artikkelen er oppdatert: 3. oktober 2017 kl. 12.23

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk